Marias og Kirkens moderskap

"Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne, kledd i solen" (Åp. 12,1)

103 Det gjensidige forhold mellom Kirkens mysterium og Maria viser seg tydelig i det "store tegn" som beskrives i Johannes' Åpenbaring: "Et stort tegn viste seg i himmelen: En kvinne, kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode" (12,1). I dette tegn gjenkjenner Kirken sitt eget mysterium: samtidig nærværende i historien strekker den seg ut over den, ettersom dens jordiske eksistens er "spiren og begynnelsen" til Guds Rike.^[139] Kirken ser dette mysterium fullbyrdet på eksemplarisk vis i Maria. Det er i henne, den ærerike kvinne, at Guds plan har kunnet utfolde seg til fullkommenhet.

Kvinnen "kledd i solen" - som Åpenbaringen beskriver henne - "var svanger" (12,2). Kirken er seg fullt bevisst å være bærer av verdens Frelser, Kristus Herren, og å være kalt til å gi ham til verden for å gjenføde menneskene til Guds eget liv. Kirken må imidlertid ikke glemme at denne sendelsen ble gjort mulig av Marias moderskap, hun som unnfanget og satte ham til verden som er "Gud av Gud", "sann Gud av den sanne Gud". Maria er virkelig Guds mor, Theotokos; i hennes moderskap er kallet til å bli mor som Gud har inngitt i hver kvinne, hevet til dets høyeste nivå. Slik blir Maria modell for Kirken, kalt til å bli "den nye Eva", de troendes mor, de "levendes" mor (kfr. 1. Mos. 3,20).

Kirken er seg bevisst at det åndelige moderskap kun oppnås gjennom smerte og "fødselsveer" (Åp. 12,2), det vil si i stadig kamp med det ondes krefter som fortsetter å fare frem i verden og å merke menneskenes hjerter. Det åndelige moderskap er resistent mot det som står Kristus imot: "Alt som er skapt har sitt liv i ham; og livet er menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke kunnet gripe det" (Joh. 1,4-5).

Som Kirken måtte også Maria leve sitt moderskap under lidelsens tegn: "Dette barnet skal bli (...) et tegn det skal stå strid om. Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd! Og hva menneskene bærer i sitt indre, skal da komme for en dag" (Luk. 2, 34-35). Simeons ord til Maria ved begynnelsen av Herrens jordiske liv oppsummerer og forutsier fornektelsen av Jesus, og dermed av Maria, en fornektelse som kulminerer på Golgata. Der, "ved Jesu kors" (Joh. 19,25), tar Maria del i Sønnens offer av seg selv: hun ofrer Jesus, gir ham, bærer ham frem like til slutt for vår skyld. Det "ja" hun gav ved bebudelsen, når sin fulle modenhet ved korsets fot, når tiden er inne for Maria til å ta imot og bære frem som sine barn alle dem som blir disipler, og øse ut over dem Sønnens frelsende kjærlighet: "Da Jesus ser sin mor stå der sammen med den disippel han holdt så meget av, sier han til henne: 'Kvinne, der står din sønn.'" (Joh. 19,26).