15 Truslene mot uhelbredelig syke og døende er ikke mindre alvorlige. I en sosial og kulturell kontekst som har stadig vanskeligere for å akseptere lidelse, blir fristelsen desto større til å løse lidelsens problem ved å fjerne det med roten, nemlig ved å fremskynde døden til et høvelig tidspunkt. Det kan være høyst ulike hensyn som fører til en slik avgjørelse, men resultatet er det samme. For den syke kan det være angst, alvorlig ubehag og desperasjon forårsaket av intens og langvarig lidelse, som blir den avgjørende faktor. Slike forhold kan true likevekten i et allerede belastet liv, både personlig og familiært, med det resultat at den syke på den ene side risikerer å føle seg overmannet av sin hjelpeløshet til tross for økt medisinsk og sosial hjelp, mens pasientens nærmeste på den annen side kan bli beveget av en forståelig om enn misforstått medlidelse. Alt dette forsterkes av et kulturelt klima som ikke ser noen mening eller verdi i lidelse, men som heller anser lidelse for å være innbegrepet av det onde, som må elimineres for enhver pris. Dette er særlig tilfellet der hvor en religiøs tankegang som kunne gitt en positiv forståelse av lidelsens mysterium, er fraværende.

Mer generelt kan man si at det i vår tid eksisterer en prometeusk holdning til livet som forleder mennesket til å tro at det kan ta spørsmålet om liv og død i egne hender, mens det som i virkeligheten skjer er at mennesket selv bukker under for en død hvor enhver utsikt til mening eller håp er borte. Vi ser et tragisk uttrykk for dette i utbredelsen av eutanasi - enten den foregår i det skjulte eller praktiseres åpenlyst og til og med legalt. Like meget som av misforstått medfølelse, kan rettferdiggjøringen av eutanasi være utilitaristisk motivert med henblikk på å unngå utgifter som ikke gir avkastning og som pålegger samfunnet tunge byrder. Følgelig blir det tilrådelig å avhende deformerte babyer, alvorlig handicappede, arbeidsudyktige, eldre - især når de ikke lenger kan klare seg selv, og terminalt syke. Vi kan heller ikke tie om mer fordekte, men ikke mindre alvorlige og reelle former for eutanasi, som for eksempel ved organtransplantasjon, når organer blir fjernet uten at man respekterer objektive og adekvate kriterier for å verifisere donators død.