19 Hva er røttene til denne slående motsetningen?

Ut fra en generell vurdering av kulturell og moralsk natur kan vi begynne med begrepet subjektivitet, som i ekstrem ytterlighet og forvrengt form, bare holder den person som rettighetshaver som er helt eller i ferd med å bli autonom og uavhengig av andre. Men hvordan kan et slikt syn forenes med et begrep om mennesket som et mål og ikke et middel? Teorien om menneskets rettigheter er nettopp basert på bekreftelsen av at mennesket - til forskjell fra dyr og gjenstander - ikke kan underlegges andre menneskers herredømme. Vi må også nevne den tendens som går i retning av å identifisere personlig verdighet med evnen til verbal og eksplisitt, eller i det minste begripelig, kommunikasjon. Det er klart at det ut fra slike forutsetninger ikke vil være plass for svake mennesker som ufødte og døende, eller for dem som helt og fullt er avhengig av andre, og som bare kommuniserer gjennom stillhetens språk og dyp affeksjon. Her blir makt kriteriet for valg og for handling i mellommenneskelige forhold og i det sosiale liv. Men det er nettopp det motsatte av hva rettsstaten historisk sett har villet fremstå som, et samfunn hvor fornuften råder over makten, og ikke som her, makten over fornuften.

På et annet nivå ligger motsetningen mellom de høytidelige menneskerettighetserklæringer og den tragiske fornektelsen av dem i praksis i en forestilling om frihet som opphøyer enkeltindividet på en absolutt måte, som ikke gir rom for solidaritet eller åpenhet og tjeneste for andre. Om det å ta liv i dets gryende begynnelse eller siste stadium noen ganger skjer ut fra en misforstått altruisme og medfølelse, kan det like fullt ikke fornektes at en slik dødskultur, sett under ett, avslører et fullstendig individualistisk frihetsbegrep, som i sin ytterste konsekvens ender opp med å bli "den sterkestes" frihet mot den svake som ikke har annet valg enn å underkaste seg.

Det er nettopp i denne mening man må tolke Kains svar når Herren spør: "Hvor er din bror Abel?", og Kain svarer: "Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?" (1. Mos. 4,9). Ja, enhver er satt til å "vokte sin bror", fordi Gud overlater oss i hverandres varetekt. Og det er med tanke på dette at Gud gir oss frihet, en frihet som bare kan forstås som en relasjonell størrelse. Den er en stor gave fra Skaperens side, for friheten står i andres tjeneste og fullbyrdes ved at vi gir oss selv og åpner oss for andre. Når friheten holdes frem som et individuelt og absolutt gode, tømmes den for sitt opprinnelige innhold og frihetens egentlige mening og verdi fornektes.

Der er et enda dypere aspekt ved dette: nemlig at friheten negerer og ødelegger seg selv og leder til andres ødeleggelse når den ikke lenger erkjenner eller respekterer den grunnleggende forbindelse med sannheten. Når friheten, ut fra ønsket om å frigjøre seg fra alle former for tradisjon og autoritet, også stenger igjen for selv de mest åpenbare tegn på en objektiv og universell sannhet - selve fundamentet for det personlige og sosiale liv, da ender mennesket opp med å foreta sine valg ikke med sannheten om godt og ondt som kriterium, men kun ut fra subjektive og skiftende meninger, eller selviske interesser og innfall.