22 Når sansen for Gud går tapt, trues følgelig også sansen for mennesket. Som Det annet Vatikankonsil så konsist uttrykker det: "Uten Skaper forsvinner skapningen i intet... Ja, skaperverket fordunkles ved at Gud blir glemt."^[17] Mennesket er ikke lenger i stand til å se seg selv som "gåtefullt annerledes" enn andre jordiske skapninger; det ser seg selv mer som et av mange levende vesener, en organisme som rett nok har nådd et høyt perfeksjonsnivå. Innestengt i den trange horisonten som den fysiske natur angir, reduseres mennesket på sett og vis til en "ting", og kan ikke lenger gripe den menneskelige eksistens' "transcendente" karakter. Livet anses ikke lenger for å være en enestående Guds gave, noe "hellig" overgitt menneskets ansvar, kjærlige omsorg og ærefrykt. I stedet fremstår livet som en "ting", som mennesket gjør krav på som sin egen eiendom, gjenstand for menneskets kontroll og manipulasjon.

Mennesket står følgelig overfor livets avgjørende øyeblikk, fødsel og død, uten lenger å være i stand til å undre seg over den menneskelige eksistens' egentlige mening, eller i genuin frihet akseptere den. Dagens menneske er opptatt av hva det "gjør", og anstrenger seg ved hjelp av forskjellige former for teknologi for å programmere, kontrollere og dominere fødsel og død. Fødsel og død er ikke lenger erfaringer som primært skal "leves", de skal "besittes" eller "avvises".

Når enhver referanse til Gud er forsvunnet, er det dessuten ikke overraskende at andre tings mening endres. Naturen selv reduseres fra å være "mater" (mor) til "materie", blir gjenstand for manipulering. En viss teknisk og vitenskapelig mentalitet, som er fremtredende i dagens kultur, synes å lede i denne retning når den avviser enhver idé om at der finnes en sannhet om skapningen som må erkjennes, eller en Guds plan for livet som må respekteres. Noe lignende skjer når frykt for konsekvensene av en "frihet uten lov" fører mennesker til den motsatte posisjon: en "lov uten frihet". Det gjelder for eksempel ideologier som nekter ethvert inngrep i naturen, og praktisk talt "guddommeliggjør" denne. Det er igjen en misforståelse hva angår skapningens avhengighet av Skaperen og Skaperens hensikt.

Ved å leve "som om Gud ikke eksisterer", mister mennesket ikke bare sansen for Guds mysterium, men også sansen for verdens og den menneskelige værens mysterium.