23 Når sansen for Gud og mennesket formørkes, fører det uvegerlig til en praktisk materialisme, som igjen fører med seg utbredelsen av individualisme, utilitarisme og hedonisme. Her ser vi nok en gang den evige verdi av Apostelens ord: "Siden de da ikke har brydd seg om å holde fast ved den rette erkjennelse av Gud, har Gud overlatt dem til deres eget fordervede sinnelag, så de handler i strid med all moral" (Rom. 1,28). Verdien av det å være er erstattet av det å ha. Det eneste mål som teller og som er verdt å forfølges, er det som har med ens eget materielle velvære å gjøre. Den såkalte "livskvalitet" blir primært eller utelukkende tolket som økonomisk effektivitet, overdrevet konsum, eller fysisk skjønnhet og velbehag, og tilværelsens dypere dimensjoner - mellommenneskelige, åndelige og religiøse - neglisjeres.

Lidelsen - som er en uomgjengelig byrde i menneskets liv, men også en faktor for personlig vekst - blir i denne kontekst "sensurert" og avvist som "unyttig"; et onde som alltid og for enhver pris må unngås. Når lidelsen ikke lenger kan lindres eller fjernes, og utsiktene for et fremtidig velvære svinner, synes livet å ha mistet all mening og fristelsen til å kreve retten til å sette en stopper for livet, melder seg.

I dette kulturelle klima anses ikke kroppen for å være en "personlig realitet"; et tegn og en plass for relasjonen med andre, med Gud og med verden. Den er redusert til ren materie: et komplekst sett av organer, funksjoner og energier med én hensikt: velbehag og effektivitet. Derav følger at også seksualiteten avpersonaliseres og misbrukes: fra å være et tegn, et sted og et kjærlighetens språk og handling, det vil si et uttrykk for både å gi seg selv fullt ut og akseptere den andre i hele dennes personlige rikdom-, blir seksualiteten i økende grad anledning til og et instrument for selvhevdelse og selvisk tilfredsstillelse av egne ønsker og instinkter. Den opprinnelige verdi av menneskelig seksualitet forvrenges og forfalskes, og seksualitetens to hensikter, dens forenende og forplantende aspekt, blir holdt kunstig adskilt. På denne måten forråder man den ekteskapelige forening, og dens fruktbarhet blir gjenstand for kvinnens og mannens egenrådighet. Forplantningens mulighet blir en "fiende" av den seksuelle aktivitet: den aksepteres bare i den grad man for enhver pris ønsker seg et barn, ikke fordi den er et tegn på at man fullt ut aksepterer den andre og er åpen for den rikdom som barnet og det nye liv representerer.

Det materialistiske perspektiv som her er beskrevet, gir seg også utslag i at andre mellommenneskelige relasjoner forarmes. De første som berøres av det er kvinner, barn, syke og lidende, og eldre. Den personlige verdighet fordrer respekt, generøsitet og tjenestevillighet, men blir erstattet med effektivitet, funksjonalitet og nytte: ens neste blir verdsatt ikke for hva de er, men for hva de har, kan, og produserer. Dette avføder de sterkestes herredømme over de svake.