I menneskelivets uvisshet bringer Jesus livets mening til sin fullendelse

"Jesu navn ... har gitt ham sin fulle førlighet" (Apg. 3,16)

32 Den erfaring som ble den gamle paktens folk til del, blir på ny alle de "fattige" til del i møtet med Jesus fra Nasaret. Akkurat som Gud som "elsker alt som lever" (Visd. 11,26) beroliget Israel i vanskelige tider, forkynner nå Guds Sønn alle som føler seg truet og hemmet, at også deres liv er et gode som Faderens kjærlighet gir mening og verdi.

"Blinde ser og lamme går, spedalske blir renset og døve får høre, døde oppstår, og det glade budskap forkynnes for de fattige" (Luk. 7,22). Med profeten Jesajas ord (35,5-6, 61,1) forklarer Jesus hensikten med sin sendelse: alle som lider under en eller annen form for "begrensning", får høre og får bekreftet det "glade budskap" at også deres liv omfattes av Gud Faders kjærlige omsorg (kfr. Matt 6,25-34).

Det er fremfor alt de "fattige" Jesus henvender seg til i sin forkynnelse og i sine gjerninger. Mengden av syke og utstøtte som følger og oppsøker ham (kfr. Matt 4,23-25), ser i hans ord og gjerninger livets store verdi og hva håpet om frelse bygger på.

Det samme har skjedd i Kirkens misjon fra begynnelsen av. Når Kirken forkynner Kristus som den som "gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var falt i djevelens makt, for Gud var med ham" (Apg. 10,38), er Kirken klar over at den frembærer et budskap om frelse som stadig på ny finner gjenklang i menneskelivets elendighet og fattigdom. Peter helbredet den vanføre som daglig satt og tigget ved "den fagre" tempelporten i Jerusalem, med ordene: "Sølv eller gull, det eier jeg ikke. Men det jeg har, det gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasoreerens navn - reis deg og gå!" (Apg. 3,6). Ved troen på Jesus, "livets høvding" (Apg. 3,15), får det liv som er oppgitt av andre og som roper om hjelp, selvaktelse og verdighet.

Jesu ord og gjerninger, og Kirkens tilsvarende, henvender seg ikke utelukkende til dem som er syke, som lider eller som er utstøtt av samfunnet. På et dypere plan berører de selve den moralske og åndelige mening i ethvert menneskes liv. Bare de som erkjenner at deres liv er merket av syndens ondskap, kan i møte med Jesus Frelseren oppdage sannheten om og autentisiteten av deres egen eksistens. Jesus selv sier: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Og det er ikke de rettferdige jeg er kommet for, men for å kalle syndere til omvendelse" (Luk. 5,31-32).

Men det mennesket, som i likhet med den rike landeieren i lignelsen i evangeliet, tror at han kan trygge livet sitt ved hjelp av å eie meget, fører seg selv bak lyset. Livet glir bort fra ham og snart oppdager han at han har mistet det uten noen sinne å ha verdsatt dets egentlige mening: "Du vettløse mann! I natt kreves ditt liv av deg. Hvem skal så ha det du har samlet sammen?" (Luk. 12,20).