35 Jahvistens beretning om skapelsen uttrykker samme overbevisning. De gamle fortellingene taler om et guddommelig åndedrag som blåses inn i mennesket for å gi det liv: "Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning" (1. Mos. 2,7).

Livsåndens guddommelige opphav forklarer den varige utilfredsstillelse som ledsager mennesket gjennom jordelivet. Fordi mennesket er skapt av Gud og er uutslettelig preget av Gud, trekkes mennesket naturlig mot Gud. Når mennesket lytter til hjertets dypeste lengsler, kan enhver gjøre den hellige Augustins ord til sine: "For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg."^[25]

Hvor talende er ikke den utilfredshet som preger mannens liv i Eden så lenge hans eneste referansepunkter er planter og dyr (1. Mos. 2,20). Bare kvinnen, som er kjøtt av hans kjøtt og ben av hans ben (1. Mos. 2,23), og som er bærer av Gud Skaperens ånd, kan tilfredsstille behovet for den mellom-menneskelige dialog som er så vital for menneskets eksistens. I den andre, det være seg mann eller kvinne, reflekteres Gud selv, Gud som er hver persons endelige mål og fullbyrdelse.

"Hva er da et menneske at du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?" spør salmisten (Sal. 8,5). Sammenlignet med universets uendelige storhet er mennesket veldig lite, og allikevel er det denne kontrasten som åpenbarer menneskets storhet: "Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet" (Sal. 8,6). Guds herlighet lyser over menneskets ansikt. I Skaperen finner mennesket sin hvile, noe som den hellige Ambrosius kommenterer med beundring og følsomhet: "Den sjette dagen er slutt og verdens skapelse fullbragt ved dannelsen av mesterstykket mennesket, som utøver herredømme over alle levende skapninger og er som universets krone og skapningens høyeste skjønnhet. Vi burde i sannhet holde ærbødig stillhet, for Herren Gud hvilte fra alt det han hadde gjort. Han hvilte i menneskets innerste, han hvilte i menneskets sinn og tanke; han hadde jo skapt mennesket og utstyrt det med fornuft og evne til å etterligne ham, til å vokse i dyd, til å hungre etter himmelske nådegaver. Gud som hviler i disse sine egne gaver, sier: "Hvilken bolig kan dere gi meg? ... Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord" (Jes. 66,1-2)."^[26]