Menneskets ansvar for livet

"Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere" (1. Mos. 1,28)

42 Å forsvare og fremme livet, å vise det ærefrykt og kjærlighet, er en oppgave Gud betror det enkelte menneske, idet Gud kaller mennesket - sitt levende avbilde - til å ta del i hans herredømme over verden: "Gud velsignet dem og sa til dem: 'Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden'" (1. Mos. 1,28).

Den bibelske beretningen viser omfanget av det herredømme Gud betror mennesket. Som Visdommens bok tydelig sier, så dreier det seg først og fremst om herredømme over jorden og alle levende skapninger: "Du mine fedres Gud, barmhjertige Herre ... ved din visdom dannet du mennesket til å herske over hele din skapning, du (som) satte det til å styre verden i hellighet og rettferdighet" (Visd. 9,1,2-3). Også salmisten priser menneskets herredømme som et tegn på ære og heder fra Skaperens side: "Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier" (Sal. 8,7-9).

Mennesket ble kalt til å dyrke og passe verdens hage (kfr. 1. Mos. 2,15), og har derfor et særlig ansvar for livsmiljøet, det vil si den skapning Gud har stilt til menneskets disposisjon og som er ment å tjene dets personlige verdighet og liv, ikke bare nålevende, men også fremtidige generasjoners. Det økologiske spørsmål - som rangerer fra ulike dyrearters og andre former for livs naturlige vekstmiljøer til "menneskelig økologi" i egentlig forstand^[28] - finner klare og sterke etiske retningslinjer i Bibelen som munner ut i en uttalt respekt for det store gode som livet - ethvert liv - er. "Det herredømme som Skaperen betrodde mennesket, er ikke en absolutt makt, heller ikke er det tale om frihet til å 'bruke og kaste' eller disponere etter eget forgodtbefinnende. Den grense som Skaperen satte fra begynnelsen av og som uttrykkes symbolsk ved forbudet mot å 'spise av treets frukt' (kfr. 1. Mos. 2,16-17), viser tydelig nok at når det dreier seg om naturen, er vi ikke bare underlagt biologiske, men også moralske lover, som ikke kan overtredes ustraffet."^[29]