43 Mennesket tar på en særlig måte del i Guds herredømme ved det spesifikke ansvar som er det betrodd for menneskelivet som sådant. Det er et ansvar som når sitt høydepunkt når det ekteskapelige samliv resulterer i nytt liv. Som Det annet Vatikankonsil lærer: "Gud selv (som) har sagt at 'det er ikke godt for mennesket å være alene' (1. Mos. 2,18), og 'som fra begynnelsen av skapte mennesket mann og kvinne' (Matt. 19,4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet han mannen og kvinnen og sa: 'Vær fruktbare og bli mangfoldige'(1. Mos. 1,28)."^[30]

Når Konsilet taler om at mann og kvinne har en "særegen del i skapergjerningen", er det for å fremheve at det å sette barn til verden er en hendelse som både er dypt menneskelig og i høy grad religiøs, fordi den involverer både ektefellene som er "ett" (1. Mos. 2,24), og samtidig Gud som gjør seg selv nærværende. Som jeg skrev i mitt "Brev til familiene": "Når den ekteskapelige forening resulterer i et nytt liv, bringer den nyfødte med seg et særlig bilde og likhet med Gud selv: personens genealogi er innskrevet i generasjonens biologi. Når vi bekrefter at ektefellene, som foreldre, er Gud Skaperens medarbeidere idet et nytt menneskeliv unnfanges og settes til verden, tenker vi ikke bare på biologiens lover. Vi ønsker i stedet å understreke at Gud selv er nærværende i det menneskelige foreldreskap på en helt annen måte enn i alle andre former for forplantning på jorden. I virkeligheten er det slik at Gud alene er kilde til 'det bilde og den likhet' som er særegen for mennesket, slik det ble dannet ved Skapelsen. Forplantningen er Skapelsens fortsettelse."^[31]

Dette er hva Bibelen lærer når den direkte og begeistret forteller om den første kvinnens gledefylte utbrudd, hun som er "mor til alt som lever" (1. Mos. 3,20). Oppmerksom på at Gud hadde grepet inn, utbryter hun: "Jeg har fått en gutt av Herren" (1. Mos. 4,1). I slektens videreføring, når liv formidles fra foreldre til barn, overføres Guds eget bilde og likhet, takket være skapelsen av den udødelige sjel.^[32] Begynnelsen på "boken om Adams ætt" uttrykker det slik: "Den dagen Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds bilde. Til mann og kvinne skapte han dem. Og han velsignet dem og gav dem navnet menneske, den dagen de ble skapt. Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som var ham lik, som hans eget bilde, og han kalte ham Set" (1. Mos. 5,1-3). Det er nettopp i denne rollen som Guds medarbeidere, hvor Gud overfører sitt bilde til den nye skapning, at storheten hos de par kommer til syne som er rede til "å forplante slekten og oppdra nye mennesker" idet de er seg bevisst "at de er delaktige i og formidlere av Gud Skapers kjærlighet".^[33] Det er derfor biskop Amphilocius priste "ekteskapet som utvalgt og opphøyet over alle jordiske gaver" fordi det er "menneskehetens skaper, en gjengiver av det guddommelige bilde".^[34]

Følgelig vil den mann og kvinne som er forenet i ekteskapet, være delaktige i et guddommelig foretak: ved forplantningsakten blir Guds gave akseptert og et nytt liv åpner seg for fremtiden.

Men bortsett fra foreldrenes spesifikke kall og oppgave, involverer selve oppdraget å ta imot og tjene livet alle mennesker; og dette oppdraget må først og fremst gi seg til kjenne når livet er på sitt svakeste. Kristus selv minner oss om dette når han ber om å bli elsket i sine lidende brødre og søstre: de sultne, de tørste, de fremmede, nakne, syke, fengslede... Alt det som blir gjort mot hver av dem gjøres mot Kristus (kfr. Matt. 25,31-46).