Det ufødte barns verdighet

"For du har skapt mitt indre" (Salm. 139,13)

44 Menneskelivet er på sitt mest sårbare når det kommer til verden og når det går ut av tiden for å tre inn i evigheten. Guds ord gjenkaller hyppig oppfordringen til å vise omsorg og respekt for livet, fremfor alt når det trues av sykdom og alderdom. Selv om man ikke finner noen direkte og eksplisitt oppfordring til å beskytte menneskelivet i dets begynnelse, som det ufødte liv, eller det liv som nærmer seg slutten, så kan det forklares med det faktum at selve tanken på å skade, angripe eller faktisk fornekte livet under disse omstendigheter var fullstendig fremmed for Gudsfolkets religiøse og kulturelle mentalitet.

I Det gamle testamente ble ufruktbarhet ansett for å være en forbannelse, mens tallrikt avkom ble sett på som en velsignelse: "Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham" (Salm. 127,3, kfr. Salm. 128,3-4). Til grunn for denne overbevisningen ligger også Israels bevissthet om å være paktens folk, kalt til å bli mange ifølge det løfte som ble gitt Abraham: "Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli" (1. Mos. 15,5). Men det som først og fremst teller, er vissheten om at det liv som bringes videre har sitt opphav i Gud. Dette be-kreftes gjennomgående i Bibelen når det med respekt og kjærlighet tales om unnfangelse, om barnet i morens liv, om fødsler og om den intime forbindelsen mellom livets unnfangelsesøyeblikk og Gud Skaperens handlen.

"Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg" (Jer. 1,5): hvert enkelt menneskes liv er, helt fra begynnelsen av, del av Guds plan. Selv fra dypet av sin smerte betrakter Job det mirakuløse i Guds verk idet han ble formet i sin mors liv. Her finner han grunn til tillit og tro på en guddommelig plan for livet: "Det er du som har formet og skapt meg, og så snur du om og utsletter meg! Husk, du har laget meg av leire, og så lar du meg bli til jord igjen! Du lot meg renne ut som melk og løpe sammen med ost. Du kledde meg med hud og kjøtt og vevde ben og sener i meg. Du gav meg liv og var trofast mot meg, omhyggelig vernet du min ånd" (Job 10,8-12). Salmene gir gang på gang uttrykk for undring og ærefrykt over hvordan Gud former barnet i mors liv.^[35]

Hvordan kan noen forestille seg at et eneste øyeblikk av den vidunderlige prosessen hvor livet utfolder seg skulle kunne adskilles fra Guds vise og kjærlige omsorg, og overlates til menneskelig vilkårlighet? Mor til de syv brødrene tenkte visselig ikke slik da hun bekjente sin tro på Gud, livets kilde og garant fra unnfangelsen av og på samme tid fundamentet for håpet om et liv etter døden: "Jeg vet ikke hvordan dere ble til i mitt morsliv, og ikke var det jeg som gav dere liv og ånde. Det var ikke jeg som føyde sammen kroppens enkelte deler. Nei, det er verdens skaper som former mennesket, og som har tenkt ut hvordan alt skulle bli til. Derfor skal han i sin barmhjertighet gi dere både liv og ånde tilbake, fordi dere nå ofrer dere selv for hans lover" (2. Makk. 7,22-23).