45 Det nye testamentes åpenbaring bekrefter den ubestridelige erkjennelse av menneskelivets verdi fra begynnelsen av. Den glede og ivrige forventning som Elisabet gir uttrykk for når hun vet at hun er med barn, viser hvor høyt fruktbarheten verdsettes: "Dette er Herrens verk... (for) å slette ut det som var min skam blant folk" (Luk. 1,25). Men personens verdi fra unnfangelsen av blir enda tydeligere feiret i møtet mellom jomfru Maria og Elisabet og mellom de to barna som de er svangre med. Det er nettopp barna som åpenbarer den messianske alders komme: i deres møte blir for første gang Guds Sønns frelsende makt virksom. Som St. Ambrosius skriver: "Velsignelsene ved Marias komme og Herrens nærvær lar seg straks kjenne... Elisabet var den første til å høre ordet, men Johannes den første til å fornemme nåden. Hun hørte ifølge naturens orden; han hoppet av fryd i mors liv på grunn av mysteriet. Hun gledet seg over Marias komme; han over Herrens. Kvinnen erkjente kvinnens komme, barnet, barnets. Kvinnene taler med hverandre om nåden; barna handler ut fra den i sine mødre og beveger dem ved et dobbelt mirakel til å profetere. Barnet hoppet, moren ble fylt av Ånden. Moren var ikke fylt før sønnen, men da sønnen var fylt av den Hellige Ånd, fylte han også sin mor."^[36]