Fra Sinais lov til Åndens gave

"Alle som fastholder den skal ha liv" (Bar. 4,1)

48 Livet er bærer av sin egen sannhet og uutslettelig preget av den. Ved å akseptere Guds gave forplikter mennesket seg til å holde livet fast i denne vesentlige sannhet. Å skille seg fra sannheten er å dømme seg selv til meningsløshet og ulykkelighet. Sannsynligheten for å kunne bli en trussel mot andres eksistens er også tilstede siden grensene som garanterer respekten og forsvaret av livet i alle situasjoner er brutt ned.

Sannheten om livet er åpenbart i Guds bud. Herrens ord gir klare indikasjoner på hvilken retning livet må ta for å respektere sannheten om livet og verne om dets verdighet. Det er ikke bare det spesifikke bud "Du skal ikke slå i hjel" (2. Mos. 20,13, 5. Mos. 5,17) som sikrer vern av livet, hele Guds lov tjener til å verne om livet, fordi den åpenbarer den sannhet som gir livet dets fulle mening.

Det er derfor ikke overraskende at Guds paktslutning med sitt folk er så nært knyttet til livets perspektiv, også i dets legemlige dimensjon. I pakten fremstilles Guds bud som livets vei: "Se, i dag har jeg lagt frem for deg livet og det gode og døden og det vonde. Gjør du som jeg byr deg i dag, så du elsker Herren din Gud og går på hans veier og holder hans bud, forskrifter og dommer, da skal du leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i det landet du går inn i og legger under deg" (5. Mos. 30,15-16). Det som står på spill, er ikke bare Kanaans land og Israel-folkets eksistens, men dagens og fremtidens verden og hele menneskehetens eksistens. I virkeligheten er det slik at det er absolutt umulig å opprettholde et autentisk og fullstendig liv hvis det adskilles fra det gode; og det gode på sin side er fundamentalt knyttet til Guds bud, til "livets lov" (Sir. 17,11). Det gode som må gjøres legges ikke på livet som en tyngende byrde, det gode er selve hensikten med livet, og bare ved å gjøre det kan livet nå sin bestemmelse.

Det er følgelig Loven som helhet som beskytter menneskelivet. Dette forklarer hvorfor det er så vanskelig trofast å holde budet "Du skal ikke slå i hjel" når de andre "livgivende ord" (kfr. Ap.gj. 7,38), som dette bud er forbundet med, ikke overholdes. Løsrevet fra dette perspektiv blir budet ingenting annet enn et forbud pålagt en utenfra, og ganske snart søker man dets grenser og prøver å finne formildende omstendigheter og unntak. Ikke før man åpner seg for den fulle sannhet om Gud, mennesket og historien, vil budordet "Du skal ikke slå i hjel" tre lysende frem som et gode for det enkelte menneske og menneskets relasjoner til andre. Det er i dette perspektiv vi også kan gripe den fulle sannhet i det som står skrevet i 5. Mosebok og som Jesus også gjør til sitt svar på den første fristelsen: "Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som går ut fra Herrens munn" (5. Mos. 8,3, kfr. Matt. 4,4).

Det er når vi lytter til Guds ord at vi blir i stand til å leve i verdighet og rettferd. Det er ved å overholde Guds lov at vi blir i stand til å frembringe liv og lykke: "Alle som fastholder den, skal ha liv, alle som viker fra den, skal dø" (Bar. 4,1).