Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library |
Ioannes Paulus PP. II Evangelium Vitae IntraText CT - Text |
69 I alle fall er det i vår tids demokratiske kultur en utbredt oppfatning at et samfunns rettslige system skal begrense seg til å ta flertallets overbevisning til etterretning og godta denne. Den skal derfor gjenspeile det flertallet holder for moralsk riktig og faktisk praktiserer. Hvis man tror at en objektiv sannhet som deles av alle, de facto er uoppnåelig, så vil respekten for de enkelte borgeres frihet - som i et demokrati anses for å være de sanne herskere - fordre at det enkelte individs autonome samvittighet anerkjennes på det legislative nivå, og at man ut fra dette etablerer de normer som er uomgjengelig nødvendige for den sosiale sameksistens, og at man baserer seg på flertallets mening uansett hva denne måtte være. Følgelig fordres det også av enhver politiker at han eller hun i sitt politiske virke klart skiller mellom den private samvittighets og politikkens virkeområde.
Som et resultat av dette har vi to tilsynelatende diametralt motsatte tendenser. På den ene side enkeltindivider som krever en så stor personlig valgfrihet som mulig på moralens område, og som forventer at staten verken antar eller påbyr noe etisk direktiv, men begrenser seg til å garantere størst mulig plass for den enkeltes frihet med det eneste forbehold at den andres frihet og rettigheter ikke krenkes. På den annen side utøvere av offentlige og profesjonelle verv som forventes å se bort fra sine egne overbevisninger og stille seg til tjeneste for borgernes ønsker og behov slik de erkjennes og beskyttes av lovverket, og hvor eneste moralske kriterium for utøvelsen av disse funksjoner er det som loven fastsetter. Enkeltmenneskets ansvar forflyttes følgelig over til lovverket, og den personlige samvittighetens domene avskjæres fra det offentlige virkeområde.