99 For å skape et kulturelt klima til vern om livet, inntar kvinnen en unik og avgjørende stilling, både i tanker og handling. Det står på dem å arbeide for en "ny feminisme" som avslår fristelsen til å imitere modeller for mannlig dominans, og heller gi anerkjennelse og bekreftelse til den kvinnelige begavelse på alle livets og samfunnets områder og overvinne all diskriminering, vold og utnyttelse.

Jeg gjør Det annet Vatikankonsils avsluttende ord til mine idet jeg henvender meg til kvinner med en brennende appell: "Forson menneskene med livet."^[133] Dere er kalt til å bære vitnesbyrd om meningen med ekte kjærlighet, som er å gi seg selv og ta imot andre, og som ganske spesielt kommer til uttrykk i forholdet mellom mann og hustru, men som også burde være i hjertet av ethvert annet mellommenneskelig forhold. Erfaringen av å bli mor gir dere en egen følsomhet for medmennesker og tildeler dere på samme tid en særlig oppgave: "Moderskapet innebærer et særlig fellesskap med livets mysterium, mens livet utvikles i kvinnens skjød. (...) Den enestående kontakt med det nye menneske som utvikler seg i henne, gir henne en holdning overfor mennesker - ikke bare overfor hennes eget barn, men overfor ethvert menneske - som preger kvinnens personlighet dypt."^[134] En mor ønsker velkommen og bærer frem et annet menneske, lar det vokse i seg selv, gir det rom og respekterer det for dets annerledeshet. Således kan kvinner både forstå og formidle at menneskelige relasjoner først er virkelig menneskelige når de er åpne for å akseptere den andre: en person som elskes og anerkjennes for sin verdighet som menneske, og ikke av andre hensyn som nytte, styrke, intellekt, skjønnhet eller helse. Dette er det fundamentale bidrag som Kirken og menneskeheten venter av kvinnen. Og det er en uomgjengelig forutsetning for et virkelig kulturelt omslag.

Jeg vil gjerne rette noen ord til kvinner som har tatt abort. Kirken er seg bevisst de mange faktorer som kan ha bidratt til din beslutning, og vi tviler ikke på at det ofte kan ha vært en smertefull og tung beslutning å ta. Kanskje er såret i ditt hjerte ennå ikke leget. Det som har skjedd er og forblir galt. Men ikke la deg tynge av mismot og håpløshet. Forsøk snarere å forstå hva som har skjedd og ta ditt ansvar. Om du ikke allerede har gjort det, så ta angeren inn over deg i ydmykhet og tillit. Barmhjertighetens far gir deg sin forlatelse og fred i forsoningens sakrament. Du kommer til å forstå at ingenting er gått tapt for alltid, og du kommer også til å kunne be ditt barn om forlatelse som nå lever hos Gud. Med hjelp og råd fra andre og som en følge av din egen smertefulle opplevelse kan du bli en av de mest overbevisende forsvarere av menneskets rett til liv. Gjennom ditt engasjement for livet, ved å ta imot andre barn eller ved å bistå andre som trenger hjelp og ømhet, kommer du til å bli en av forkjemperne for en ny måte å se på menneskelivet.