9 Men Gud kan ikke la en forbrytelse gå ustraffet: den jord hvor blodet er utøst, krever at Guds rettferdighet skal skje (kfr. 1. Mos. 37,26, Jes. 26,21, Esek. 24,7-8).

Fra disse tekstene henter Kirken begrepet om "synder som roper til himmelen etter rettferdighet", og fremst blant dem er direkte og overlagt drap.^[12] For det jødiske folk som for mange andre av antikkens mennesker, er blod kilden til liv. "For blodet er livet" (5. Mos. 12,23), og livet, og da i særdeleshet menneskelivet, tilhører Gud og ham alene: av denne grunn vil enhver som går til angrep på menneskets liv, på en måte angripe Gud.

Kain blir forbannet av Gud og også av jorden som nekter ham sine frukter (kfr. 1. Mos. 4,11-12). Han blir straffet: han kommer til å leve i ødemarken og ørkenen. Drap medfører dyptgående endringer i menneskets omgivelser. Fra å være "Edens have" (1. Mos. 2,15), stedet med overflod av alt, harmoniske menneskelige relasjoner og vennskap med Gud, blir jorden "landet Nod" (1. Mos. 4,16), et sted preget av knapphet, ensomhet og adskillelse fra Gud. Kain vil bli "hjemløs og fredløs på jorden" (1. Mos. 4,14): usikkerhet og rastløshet vil følge ham for alltid.

Men Gud som er nådig og barmhjertig selv når han straffer, han "satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham" (1. Mos. 4,15). Han gav ham et spesielt tegn, ikke for å utlevere ham til andres hat, men for å beskytte og forsvare ham mot dem som ønsket å drepe ham, om så var som hevn for drapet på Abel. Selv ikke en morder taper sin personlige verdighet, Gud selv garanterer for den. Og akkurat her kommer det paradoksale mysterium til syne som ligger i Guds nådige og barmhjertige rettferdighet. Som den hellige Ambrosius skriver: "Når bror dreper bror, som er den verste av alle forbrytelser, skjer det at fra samme øyeblikk innskytelsen om forbrytelsen kommer, trer den guddommelige barmhjertighets lov i kraft. For hvis straffen umiddelbart hadde rammet den skyldige, ville menneskene som utøver rettferdighet ikke vise seg milde eller langmodige, men øyeblikkelig ha straffet den skyldige ... Gud drev Kain bort fra sitt ansikt, og, som han var forkastet av sine foreldre, levde han som i landsforvisning langt borte fra sitt hjemland fordi han var gått over fra menneskelig godhet til ville dyrs grusomhet. Men Gud vil aldri hevne mord med mord, han vil ikke synderens død, men at han omvender seg." ^[13]