En pervertert oppfatning av frihet

"Skal jeg vokte min bror?" (1. Mos. 4,9)

18 Det panorama som beskrives må ikke bare forstås ut fra dets livsfiendtlige karaktertrekk, men også ut fra de mange og ulike årsaker som ligger til grunn for det. Herrens spørsmål: "Hva har du gjort?" (1. Mos. 4,10), synes å være en oppfordring til Kain til å gå ut over det rent konkrete aspekt ved mordet for å oppdage alvoret i motivene som forårsaket det og konsekvensene som er resultatet.

Avgjørelser som fører til å ta liv, kan ofte være resultat av vanskelige og tragiske situasjoner som innebærer lidelse, ensomhet, mangel på økonomiske fremtidsutsikter, fortvilelse og angst. Slike omstendigheter kan i stor grad formilde det subjektive ansvar og den følgende skyldfølelse for dem som treffer et valg som i seg er ondt. Men problemet i dag går langt utover den personlige situasjon. Problemet eksisterer på det kulturelle, sosiale og politiske område, hvor en meget alvorlig tendens gradvis gjør seg mer gjeldende, nemlig å ville tolke disse forbrytelsene mot menneskelivet som legitime uttrykk for individuell frihet, og hvor det å ta liv blir akseptert og beskyttet som en rettighet.

På denne måten og med tragiske konsekvenser når en historisk prosess sitt vendepunkt. Prosessen som en gang førte til oppdagelsen av idéen om "menneskets rettigheter" - medfødte rettigheter som går forut for enhver konstitusjon eller statlig lovgivning - står i dag i overraskende motsetning til seg selv. Det er paradoksalt nok i et århundre hvor menneskerettighetene høytidelig er blitt proklamert og bekreftet at selve retten til livet blir fornektet, og det i de mest avgjørende øyeblikk i menneskets liv: nemlig ved fødsel og død.

På den ene side viser de forskjellige erklæringer om menneskets rettigheter og de mange initiativer som inspireres av disse, at det globalt sett er en økende moralsk sensitivitet i retning av å ville bekrefte menneskets verdi og verdighet uavhengig av rase, nasjonalitet, politisk oppfatning eller sosial tilhørighet.

På den annen side blir disse vesentlige erklæringer dessverre fornektet i praksis. Dette blir desto mer sørgelig, ja skandaløst, fordi det skjer i samfunn som har gjort bekreftelsen og beskyttelsen av menneskets rettigheter til samfunnets primære mål og stolthet. Hvordan kan gjentatte bekreftelser av disse prinsippene forenes med en kontinuerlig økning og en utbredt legitimering av angrep på menneskelivet? Hvordan kan vi forene disse erklæringene med fornektelsen av svake og trengende, av eldre, eller av dem som nettopp er unnfanget? Dette er angrep mot livet som representerer en direkte trussel mot hele menneskerettighetskulturen. Det er en trussel som i sin ytterste konsekvens setter den demokratiske sameksistens i fare; heller enn å være samfunn preget av mennesker som "lever sammen", risikerer våre byer å bli samfunn av utstøtte, marginaliserte, rotløse, undertrykte. Sett i et globalt perspektiv, kan man undres på om de erklæringer om menneskets og folks rettigheter som proklameres og bekreftes i internasjonale forsamlinger, er noe annet enn tom retorikk. Den blir synlig når man avdekker den selviskhet rike land opptrer med overfor fattige land, idet de nektes adgang til utvikling, eller adgangen gjøres avhengig av urimelige tiltak mot befolkningsvekst, og hvor man setter utvikling og mennesket selv opp som motsetninger. Skulle vi ikke også stille spørsmål ved de økonomiske modeller som ofte adopteres av stater, og som resultat av internasjonalt press ofte både forårsaker og forverrer urettferdige og voldelige situasjoner hvor hele befolkningers liv degraderes og tråkkes på?