20 Med en slik oppfatning av frihet endres samfunnslivet radikalt. Hvis den personlige utvikling forstås i retning av absolutt autonomi, vil menneskene uvegerlig nå et punkt hvor man fornekter hverandre. Ens neste blir å betrakte som en fiende man må forsvare seg imot. Samfunnet blir følgelig en samling individer plassert side om side, uten noen gjensidige bånd. Enhver vil forsvare sin uavhengighet og søke å utbre og sikre egne interesser. Stilt overfor andre menneskers tilsvarende interesser, og hvis man ønsker et samfunn hvor den enkelte garanteres størst mulig frihet, må man allikevel søke et slags kompromiss. På denne måten går enhver referanse til felles verdier og en bindende sannhet tapt, og det sosiale liv utspiller seg på relativismens skiftende grunn. På det punkt hvor alt kan diskuteres, forhandles og kjøpslås om, der kan man også kjøpslå om den mest fundamentale av alle rettigheter, retten til liv.

Dette skjer også på politisk og regjeringsnivå: man stiller spørsmål ved den opprinnelige og umistelige retten til liv og fornekter den på grunnlag av parlamentaristiske voteringer eller på bakgrunn av folkeviljen - om den utgjør en majoritet. Dette er det uhellsvangre resultat av en relativisme som får regjere uten motstykke: "rettigheter" opphører med å være rettigheter når de ikke lenger baseres på personens ukrenkelige verdighet, men underlegges den sterkere parts vilje. På denne måten motsier demokratiet sine egne prinsipper og beveger seg effektivt i retning av en form for totalitarisme. Staten blir i så henseende ikke lenger det "felles hus" hvor alle lever sammen på basis av prinsippet om fundamental likhet, men transformeres til en tyrannisk stat, som i den offentlige interesses navn tiltar seg retten til å disponere over livet til de svakeste og mest utsatte medlemmer, fra de ufødte barn til de eldre; en interesse som når det kommer til stykket, ikke er annet enn en partsinteresse. Alt synes å utspille seg i respekt for loven, i det minste når lovene som tillater abort og eutanasi er vedtatt ifølge demokratisk prosedyre. Det vi ser her er imidlertid bare en tragisk karikatur av lovgivende og demokratiske idealer, som bare er sant demokratiske i den grad de erkjenner og ivaretar den enkelte persons verdighet. Disse idealer forrådes i sin grunn: "Hvordan er det mulig å tale om menneskets verdighet når man tillater å drepe de svakeste og mest uskyldige? I rettferdighetens navn praktiserer man den mest urettferdige av alle diskriminerende handlinger: noen holdes verdige til å bli forsvart, mens andre nektes denne verdighet?"^[16] Når dette tillates, er allerede prosessen i gang som fører til et sammenbrudd i genuin menneskelig sameksistens og en desintegrasjon av staten.

Å kreve rett til abort, infanticid og eutanasi, og å legalisere det, er å gi den menneskelige frihet et tvilsomt atributt, et pervertert og ondt kjennetegn: den absolutte makt over andre og mot andre. Dette er den sanne frihets død: "Sann mitt ord! Enhver som synder, er syndens slave." (Joh. 8,34).