Guds og menneskets mening formørkes

"Jeg må gjemme meg for deg" (1. Mos. 4,14)

21 Når man søker de dypeste røttene i kampen mellom "livets kultur" og "dødens kultur", kan man ikke begrense seg til den perverterte oppfatningen av frihet som ovenfor beskrevet. Vi må til hjertet av tragedien slik det moderne menneske opplever den: formørkelsen av Guds og menneskets mening som er så typisk for det sosiale og kulturelle klima i den sekulariserte verden, hvor også de kristne samfunn settes på prøve. De som lar seg påvirke kommer lett inn i en ond sirkel: når man mister sansen for Gud, mister man også sansen for mennesket, dets verdighet og liv. I sin tur vil den systematiske volden mot moralloven, især hva respekten for menneskets liv og verdighet angår, bevirke en gradvis formørkelse av evnen til å fatte Guds levendegjørende og frelsende nærvær.

Enda en gang kan vi vinne innsikt fra historien om hvordan Abel ble drept av sin bror. Etter forbannelsen som Gud påla ham, henvender Kain seg til Herren: "Min straff er så stor at jeg ikke kan bære den. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må gjemme meg for deg. Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel." (1. Mos. 4,13-14). Kain er overbevist om at Herren ikke vil ta ham til nåde og at hans uavendelige skjebne vil bli å måtte "gjemme seg" for Gud. Hvis Kain er i stand til å bekjenne at hans feil er større enn han kan bære, er det fordi han er seg bevisst å være i Guds nærhet og stå foran Guds rettferdige dom. Det er virkelig bare foran Herren at mennesket kan vedgå sin synd og erkjenne dens fulle alvor. Dette var Davids erfaring, da han etter "å ha syndet for Herrens åsyn", og ha blitt straffet av profeten Nathan, utbryter: "Mine overtredelser kjenner jeg, min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort." (Sal. 51,5-6).