24 Denne "formørkelsen" med alle dens forskjellige og dødelige konsekvenser, finner sted i menneskets innerste; i samvittigheten. Det er fremfor alt spørsmål om den individuelle samvittighet, som den står alene foran Gud.^[18] Men det er også til en viss grad spørsmål om samfunnets "moralske samvittighet": samfunnet er også ansvarlig, ikke bare fordi det tolererer eller fostrer en oppførsel som står i motsetning til livet, men også fordi det fremmer "dødskulturen" og skaper og konsoliderer virkelig "syndige strukturer" som står livet imot. Både den individuelle og kollektive moralske samvittighet er i dag utsatt for en meget alvorlig og dødelig fare som også skyldes medias gjennomtrengende innflytelse: nemlig at evnen til å skjelne mellom godt og ondt forvirres nettopp hva den fundamentale retten til liv angår. En stor del av dagens samfunn virker sørgelig likt det samfunn Paulus beskriver i sitt brev til romerne. Det består av mennesker som "med sin ondskap kveler sannheten" (1,18): de har fornektet Gud og tror at de kan bygge det jordiske samfunn uten ham, de har latt "mørket tetne i sine uforstandige hjerter" (1,21); "vise sier de seg å være, men narrer er hva de er blitt" (1,22), de utførte gjerninger som endte med død, men "allikevel ikke bare gjør de det onde, men bifaller også at andre gjør det" (1,32). Når samvittigheten, sjelens lys (kfr. Matt. 6,22-23), kaller "det onde godt og det gode ondt" (Jes. 5,20), er den allerede inne på den vei som fører til frafall og moralsk blindhet.

Til tross for alle forsøk på å få Herrens røst til å forstumme, lar den seg fortsatt høre i menneskenes samvittighet: det er alltid fra samvittighetens innerste helligdom at veien til kjærlighet og åpenhet i menneskelivets tjeneste begynner.