"Dere står foran det stenkede blod" (kfr. Heb. 12,22.24): tegn på håp og kall til overgivelse

25 "Din brors blod roper til meg fra jorden" (1. Mos. 4,10). Det er ikke bare Abels blod, det første uskyldige mennesket som ble myrdet, som roper til Gud, livets kilde og forsvarer. Blodet fra ethvert annet menneske som er blitt drept etter Abel, roper likeledes til Herren. På en helt unik måte roper også Kristi blod mot Gud, han, for hvem Abel i sin uskyld profeterte: "Dere står foran Sions berg, foran den levende Guds by, ... her finner dere Jesus, mellommannen for en ny pakt, og her stenkes et blod som taler sterkere enn Abels!" (Heb. 12, 22-24).

Det er det stenkede blod. Den gamle pakts offer var symbol og profetisk tegn på Guds vilje til å meddele sitt eget liv til menneskene idet de ble renset og innviet (kfr. 2. Mos. 24,8, 3. Mos. 17,11). Alt dette fullbyrdes og manifesteres i Kristus: hans er det stenkede blod som forløser, renser og frelser; det er blodet fra den nye pakts mellommann som "utgydes for mange, til forlatelse for deres synder" (Matt. 26, 28). Dette blodet som renner fra den korsfestedes side (kfr. Joh. 19,34), "taler sterkere" enn Abels blod; det uttrykker og krever en mer radikal "rettferdighet", og fremfor alt trygler det om nåde^[19], det går i forbønn for sine brødre hos Faderen (kfr. Heb. 7,25), og er kilde til fullkommen frelse og det nye livs gave.

Kristi blod som åpenbarer hvor stor Faderens kjærlighet er, viser hvor verdifullt mennesket er i Guds øyne og hvor uvurderlig verdien er av dets liv. Apostelen Peter minner oss på dette: "dere vet at det ikke var forgjengelige verdier, sølv eller gull, som fikk dere frikjøpt fra det fåfengte liv deres fedre gav dere i arv; prisen var blod av et lyteløst og plettfritt offerlam - Kristi kostbare blod" (1. Pet. 1,18-19). Det er nettopp ved å betrakte Kristi kostbare blod, tegnet på hans selvutgivende kjærlighet (Joh. 13,1), at den troende lærer å oppdage og verdsette menneskets nær guddommelige verdighet og som gjør at man stadig på ny i takknemlig undring kan utbryte: "Hvor dyrebart mennesket må være i sin Skapers øyne, når det 'vant så stor en frelse' (Exultet, påskelovsangen), og når Gud 'gav sin enbårne sønn' forat det ikke skulle gå fortapt, men få 'det evige liv i eie' (kfr. Joh. 3, 16)!"^[20]

Videre åpenbarer Kristi blod at menneskets storhet og følgelig dets kall består i helt og fullt å gi seg selv. Nettopp fordi det er utøst som livets gave, er ikke Kristi blod et tegn på død, på definitiv adskillelse, men et middel til en enhet som er livets rikdom. Den som i Eukaristien drikker dette blodet og blir i Jesus (kfr. Joh. 6,56), trekkes inn i hans kjærlighets og selvutgivelses dynamikk for å bringe det kjærlighetens kall som alle mennesker er kalt til, til sin fullbyrdelse. (Kfr. 1. Mos. 1,27, 2,18-24)

Det er fra Kristi blod at mennesket henter kraft til å engasjere seg for livet. Dette blodet er nettopp håpets sterkeste grunn, fundamentet for en absolutt visshet om at livet, ifølge Guds plan, vil seire. "Døden skal ikke lenger være til," utbryter den mektige stemmen fra Guds trone i det himmelske Jerusalem (Åp. 21,4). Og Paulus forsikrer oss at den nåværende seier over synden er et tegn på og en foregripelse av den definitive seier over døden, når det som står skrevet går i oppfyllelse: "Døden er oppslukt av seieren! Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?" (1. Kor. 15,54-55).