Livet er alltid et gode

"Herren er min kraft og min styrke, og han er blitt min redning" (2. Mos. 15,2)

31 Evangeliets fullstendige budskap om livet ble forberedt i Det gamle testamente. Især erfaringene fra Eksodus, utgangen av Egypt, som utgjør kjernen i den gammeltestamentlige troserfaring, lærer Israel hvor verdifullt livet er i Guds øyne. Da Israel syntes å være dømt til tilintetgjørelse på grunn av trusselen om at alle nyfødte guttebarn skulle drepes (kfr. 2. Mos. 1,15-22), åpenbarte Gud seg som Israels frelser med makt til å sikre en fremtid for dem som var uten håp. Israel kom til den klare erkjennelse at dets eksistens ikke var overgitt en faraos nåde som kunne utnytte dem etter eget despotisk forgodtbefinnende. Derimot var Israels liv gjenstand for Guds milde og sterke kjærlighet.

Frihet fra slaveriet gav identitet, erkjennelsen av en uforgjengelig verdighet og begynnelsen til en ny historie hvor det å oppdage Gud går hånd i hånd med oppdagelsen av seg selv. For dette er Eksodus den grunnleggende erfaring og modell. Her lærte Israel at hver gang deres eksistens var truet, behøvde de bare vende seg til Gud med fornyet tillit for i ham å finne effektiv hjelp: "Jeg har dannet deg, du er min tjener, Israel, du blir ikke glemt av meg" (Jes. 44,21).

Idet Israel vokser i erkjennelsen av sin verdi som folk, vokser det også i forståelsen av livets verdi og mening. Denne tenkningen utvikles ganske særlig i Visdomslitteraturen på bakgrunn av den usikkerhet og de mulige overgrep som var en del av dagliglivets erfaringer. Stilt overfor tilværelsens paradokser, kreves det stadig at troen gir svar.

Mer enn noe annet er det lidelsen som utfordrer troen og setter den på prøve. Hvordan kan vi unngå å bli grepet av den universelle klage som gjenlyder i Jobs bok? Det uskyldige menneske som overveldes av lidelse ledes til undring: "Hvorfor gir han de lidende lys, hvorfor lar han de ulykkelige leve? De venter forgjeves på døden og søker den med større iver enn en graver etter skjulte skatter" (3,20-21). Men selv når mørket er på sitt dypeste, peker troen hen til "mysteriet" i tillit og tilbedelse: "Jeg vet at du makter alt; ingenting er umulig for deg av det du har satt deg fore" (Job 42,2).

Åpenbaringen lar kimen til evig liv som Skaperen har nedlagt i hvert menneskehjerte, gradvis tre klarere frem: "Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter" (Fork. 3,11). Denne kimen til helhet og fylde forventes å ytre seg i kjærlighet, og den bringes til fullkommenhet ved Guds frie gave, å ta del i hans evige liv.