Guds herlighet lyser over menneskets ansikt

"Kalt ... til å bli dannet i hans Sønns bilde" (Rom 8,28-29)

34 Livet er alltid et gode. Dette er både en intuisjon og en erfaring som mennesket er kalt til å fatte den dypereliggende grunn for.

Hvorfor er livet et gode? Dette spørsmålet finnes overalt i Bibelen, og allerede på dens første sider gis et mektig og overveldende svar. Det livet Gud gir mennesket, er helt forskjellig fra andre levende skapningers, ettersom mennesket, selv om det er formet av jord (kfr. 1. Mos. 2,7, Job 34,15, Sal. 103,14, 104,29), er en manifestasjon av Gud i verden, et tegn på hans nærvær, et spor av hans herlighet (kfr. 1. Mos. 1,26-27, Sal. 8,6). Dette er hva den hellige Ireneus av Lyon ønsket å fremheve i sin berømte definisjon: "Guds ære er det levende menneske".^[23] Mennesket er gitt en opphøyet verdighet, basert på den intime forbindelse mellom mennesket og dets Skaper: mennesket reflekterer Guds egen glans

1. Mosebok bekrefter dette når den i den første skapelsesberetningen holder mennesket frem som høydepunktet i Guds skapende virksomhet, kronen på skaperverket; selve kulminasjonen av en prosess som går fra ubestemmelig kaos til den mest fullkomne av alle skapninger. Alt i skapningen er rettet mot mennesket, og alt er underlagt det: "Fyll jorden og legg den under dere" (1,28); dette er Guds bud til mannen og kvinnen. Et lignende budskap finnes også i den andre skapelsesberetningen: "Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen" (1. Mos. 2,15). Vi ser her en klar bekreftelse av menneskets primat over tingene; disse er til for mennesket og overgitt menneskets ansvarlige varetekt, men mennesket selv kan ikke under noen omstendighet la seg underkaste andre og nærmest reduseres til samme nivå som ting.

I den bibelske fortellingen kommer forskjellen mellom mennesket og andre skapninger først og fremst til syne i det faktum at skapelsen av mennesket er resultatet av et spesielt valg fra Guds side, en beslutning om å etablere et særlig og spesifikt bånd til Skaperen: "La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss" (1. Mos. 1,26). Livet Gud tilbyr mennesket er en gave ved hvilken Gud gir skapningen del i noe av seg selv.

Israel skulle grunne lenge over meningen med det spesielle båndet mellom mennesket og Gud. Siraks bok erkjenner også at Gud, da han skapte mennesket, "kledde det i sin egen styrke og skapte det i sitt bilde" (17,3). Den bibelske forfatteren ser som del av dette bilde, ikke bare menneskets herredømme over jorden, men også de åndelige evner som er spesifikt menneskelige, som fornuft, evne til å skjelne mellom godt og ondt, og fri vilje: "Han fylte dem med viten og innsikt og viste dem godt og ondt" (Sir. 17,7). Evnen til å kunne erkjenne sannhet og frihet er menneskelige fortrinn som følge av at mennesket er skapt i Guds bilde, Gud som alene er sann og rettferdig (kfr. 5. Mos. 32,4). Blant alle synlige skapninger er mennesket alene om å ha "mulighet i seg til å erkjenne og elske sin Skaper".^[24] Det liv Gud gir mennesket er mye mer enn ren eksistens i tiden. Det streber mot fullkommenhet; det er kimen til en eksistens som overgår tidens begrensninger: "Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det" (Visd. 2,23).