Chapter,  Paragraph

 1  I,1  |            nær opp mot året 2000, har Gud etter sin skjulte plan betrodd
 2  I,1  |           annet sted: «Så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne
 3  I,1  |               og på mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom
 4  I,1  |               i menneskenes historie. Gud gikk inn i menneskslektens
 5  I,1  |             Gjennom inkarnasjonen gav Gud den dimensjon til menneskenes
 6  I,3  |             til inderlig forening med Gud, og til å forene hele menneskeslekten» ~~~~~~
 7  I,4  |              jeg ikke opp med å takke Gud. Min store forgjenger, som
 8  I,4  |             formidle frelse til alle: Gud «vil at alle mennesker skal
 9  I,5  |               til å frembære takk til Gud. Det gir meg grunn for å
10  I,6  |             tvile på de sannheter som Gud har åpenbart og Kirken erklært,
11 II,7  |             til inderlig forening med Gud og til å forene hele menneskeslekten»
12 II,7  |          Kristus, sønn av den levende Gud» Han som er sønn av den
13 II,7  |            som er sønn av den levende Gud, taler til menneskene også
14 II,7  |              på nåde og forsoning med Gud, og et løfte om evig liv.
15 II,8  |               som sier flere ganger: «Gud så at det var godt» Det
16 II,8  |          opprinnelige forbindelse med Gud, visdommens og kjærlighetens
17 II,8  |             Denne verden ble skapt av Gud for menneskene men da synden
18 II,8  |       intetheten» Men «så høyt elsket Gud verden at han gav sin enbårne
19 II,8  |            pris» Som forbindelsen med Gud ble brutt ved mennesket
20 II,8  |            gjenopprettet likheten med Gud i Adams barn, den likhet
21 II,9  |          gjorde det «lite ringere enn Gud» ved å skape det i Guds «
22 II,9  |           Kristus og han alene stilte Gud Fader og Guds kjærlighet
23 II,9  |               og de senere pakter som Gud «igjen og igjen frembød
24 II,9  |             kors. Ved Kristi kors gir Gud seg på ny tilkjenne som
25 II,9  | frelsesmysteriet for evig. Skapelsens Gud har gitt seg tilkjenne som
26 II,9  |            seg tilkjenne som frelsens Gud, en Gud som er «tro mot
27 II,9  |        tilkjenne som frelsens Gud, en Gud som er «tro mot seg selv»
28 II,9  |              kjente til synd, ham har Gud gjort til synd for vår skyld.»
29 II,10 |               Han ikke bare lovpriser Gud, han undrer seg også stort
30 II,10 |             så stor en frelse» og når Gud «gav sin enbårne sønn» for
31 II,11 |         forskjellige. Mennesket søker Gud, og gjennom Gud også sin
32 II,11 |       Mennesket søker Gud, og gjennom Gud også sin fulle dimensjon
33 II,11 |              fra tidenes opphav av» i Gud, for å bli åpenbart i tidens
34 II,11 |        Kristus og gjennom Kristus har Gud åpenbart seg fullt ut for
35 II,11 |              sentrum i den misjon som Gud selv har betrodd menneskene.
36 II,12 |        sannhet som er oss åpenbart av Gud, pålegger oss en forpliktelse.
37 II,12 |               er av mennesker, men av Gud («Min lære stammer ikke
38 II,12 |      tilbedere er det Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber
39 III,13|         eneste skapning på jorden som Gud har villet for dens egen
40 III,13|             Mennesket som «villet» av Gud, som «utvalgt» av ham fra
41 IV,18 |     oppfyllelsen av den «skjebne» som Gud har forberedt for det fra
42 IV,18 |       mennesket har fått barnekår hos Gud et mysterium som ikke kan
43 IV,18 |          sønner» og ved ham kaller vi Gud «Abba, Fader». For Kirken
44 IV,18 |             til inderlig forening med Gud, og til å forene hele menneskeslekten»
45 IV,19 |             delaktige i kunnskapen om Gud. Den er vårt svar på hans
46 IV,19 |     forståelsen av sannheten, som har Gud som sitt eneste og høye
47 IV,20 |               brakt oss forsoning med Gud, og han har selv gjort og
48 IV,20 |              desto mer en plikt fordi Gud hengir seg til oss med grenseløs
49 IV,20 |      spesielle villighet til å bringe Gud det åndelige offer som på
50 IV,20 |             trang til å vende seg til Gud på en stadig modnere måte
51 IV,20 |               må han stille seg foran Gud, og fra dypet av sin samvittighet,
52 IV,20 |              av skyld og i tillit til Gud bekjenne: «Mot deg - har
53 IV,22 |               blitt ført inn i det av Gud selv slik som hun. Den helt