Chapter,  Paragraph

501 IV,20 |          sakraments storhet og betydning i tanke, liv eller gjerning.
502 IV,20 |             feiret, da må hele storheten i det guddommelige mysterium
503 IV,20 |                 regler nøye og vise omhu i alt som gjelder gudstjenesten.
504 IV,20 |                 oss med grenseløs tillit i dette sakramentale tegn.
505 IV,20 |            kjærlighet for kjærlighet» og i sannhet bli «vår sjels liv».
506 IV,20 |            Apostelens oppfordring viser, i det minste indirekte, at
507 IV,20 |            derfor å forsterke dette kall i vår sjel på en helt særlig
508 IV,20 |                  og boten to dimensjoner i et sant kristenliv i samsvar
509 IV,20 |         dimensjoner i et sant kristenliv i samsvar med evangeliets
510 IV,20 |               virkning. Og vi vil miste, i det minste delvis, den spesielle
511 IV,20 |                  måte gjør oss delaktige i Kristi gjerning som prest.
512 IV,20 |             grenser, vekker den en trang i oss mennesker som er underlagt
513 IV,20 |                stadig dypere omvendelse.~I de senere år er det blitt
514 IV,20 |                 er det blitt gjort meget i den kirkelige praksis for
515 IV,20 |               botens sakrament. Dette er i overensstemmelse med de
516 IV,20 |                med de eldste tradisjoner i Kirken. Men vi kan ikke
517 IV,20 |         fellesskapet. Selv om deltagelse i botsgudstjeneste sammen
518 IV,20 |              selve omvendelseshandlingen i siste instans være en beslutning
519 IV,20 |               sin opplevelse av skyld og i tillit til Gud bekjenne: «
520 IV,20 |                 som gjennom presten sier i forsoningens sakrament: «
521 IV,20 |                  møte hver enkelt av oss i dette sentrale øyeblikk
522 IV,20 |                  dette sentrale øyeblikk i sjelens liv, omvendelsens
523 IV,20 |               fra Frelseren selv.~Kirken i vår tid samler seg på en
524 IV,20 |                  etter litt vokser frem. I en slik situasjon må man
525 IV,20 |               sterkt behov for bot, både i dens sakramentale form og
526 IV,20 |               boten er omtalt av Paul VI i den apostoliske konstitusjon «
527 IV,20 |              omsette «Paenitemini»s lære i praksis, er en oppgave for
528 IV,20 |                 grundig og tenke gjennom i fellesskap. Nye avgjørelser
529 IV,20 |                Nye avgjørelser må fattes i pastoral kollegial ånd og
530 IV,20 |                 forskjellige livsforhold i dag. Men det er sikkert
531 IV,20 |                 det er sikkert at Kirken i den nye adventstid, den
532 IV,20 |               man ser dens liv og arbeid i dette åndelige lys, fremtrer
533 IV,21 |               ble fremhevet. Ved å delta i hans misjon blir vi i sannhet
534 IV,21 |              delta i hans misjon blir vi i sannhet Guds folk. Blant
535 IV,21 |                legge frem konsilets lære i hele dens rikdom, måtte
536 IV,21 |          tallrike kapitler og paragrafer i konstitusjonen «Lumen Gentium»
537 IV,21 |                 seg ut, er delaktigheten i Kristi kongelige misjon,
538 IV,21 |                  den spesielle verdighet i eget og andres kall som
539 IV,21 |                   men for selv å tjene». I lys av Kristi holdning er
540 IV,21 |                bare mulig å «være konge» i egentlig forstand ved å «
541 IV,21 |           herredømme over oss selv, være i besittelse av de holdninger
542 IV,21 |         herredømme mulig. Vår deltagelse i Kristi «kongelige funksjon» (
543 IV,21 |                minner om prestenes plass i Kirken, men også om legfolkets,
544 IV,21 |              bare spørsmål om medlemskap i et egenartet samfunn. For
545 IV,21 |               som Pius XII minnet oss om i så vakre ord er Kirken som
546 IV,21 |               dette samfunn av Guds folk i tankene, så stort og så
547 IV,21 |                 tross alt det ufullkomne i dette fellesskaps liv på
548 IV,21 |                 her er med Kristus selv. I det minste bærer alle hans
549 IV,21 |                hans uutslettelige merker i sin sjel.~Det 2. Vatikankonsil
550 IV,21 |                 Det 2. Vatikankonsil var i særlig grad opptatt av å
551 IV,21 |                  sannhet vi alltid må ha i tankene. Ethvert initiativ
552 IV,21 |              virke til en ekte fornyelse i Kirken og hjelpe til å utbre
553 IV,21 |               bevirker at enhver kristen i Guds folks samfunn kan være
554 IV,21 |                liv og fellesskapets liv. I de rette perspektiv må det
555 IV,21 |                  forskjellige forhold og i ulike yrker, fra dem som
556 IV,21 |            innehar de høyeste stillinger i samfunnet til dem som utfører
557 IV,21 |                skal oppdras til å ta del i. I Kirken, samfunnet av
558 IV,21 |                  oppdras til å ta del i. I Kirken, samfunnet av Guds
559 IV,21 |            personlig form for deltagelse i Kirkens frelsesbringende
560 IV,21 |               særlig de mer krevende som i høy grad har innvirkning
561 IV,21 |           uutslettelige preg som er satt i deres sjel ved prestevielsens
562 IV,21 |         prestevielsens sakrament. Når vi i den latinske Kirke mottar
563 IV,21 |              vitende og vilje til å leve i sølibat. Enhver av oss må
564 IV,21 |                all makt på å leve sammen i sitt ekteskap. De skal bygge
565 IV,21 |      generasjoner av menn og kvinner som i sin tur er villige til å
566 IV,21 |                 alle, er «for mennesker» i den forstand at vi kan nå
567 IV,21 |                ham til liv som menneske «i sitt bilde, etter sin lignelse».
568 IV,21 |               til. Slik blir den satt ut i livet av menn og kvinner
569 IV,21 |                 som er helt viet til ham i overensstemmelse med de
570 IV,21 |                ordener og kongregasjoner i fortid og nåtid, og av sekularinstituttene.~
571 IV,21 |                  av sekularinstituttene.~I vår tid blir det stundom
572 IV,21 |               rette, at frihet er et mål i seg selv. Man mener at mennesket
573 IV,21 |                  for individ og samfunn. I virkeligheten er friheten
574 IV,21 |              bruk er kjærlighet, uttrykt i hengivelse og tjeneste.
575 IV,21 |                 tjeneste. Til dette «liv i frihet har Kristus frigjort
576 IV,21 |             menneskets frihet er prentet i frelsesmysteriet med uutslettelig
577 IV,22 |                  til de dypeste pulsslag i Kirkens liv. Hvis Kirken
578 IV,22 |                at vi skal ha liv, og det i overflod. Hans egen fylde
579 IV,22 |               sannhetens Ånd og de lever i den kjærlighet som den hellige
580 IV,22 |               den hellige Ånd har utgytt i deres hjerter. Målet for
581 IV,22 |                   Målet for all tjeneste i Kirken, det være seg apostolisk,
582 IV,22 |               til alle tider, men særlig i vår tid. Vi skylder fedrene
583 IV,22 |              dens rike mariologiske lære i konstitusjonen «Lumen Gentium».
584 IV,22 |              forbli sammen med apostlene i den sal hvor de vanligvis
585 IV,22 |                til. Her var hun fordypet i bønn og forventning etter
586 IV,22 |           pinsedagen, da Kirken ble født i synlig form, da den kom
587 IV,22 |              bekjenner og elsker Kristus i likhet med apostelen Johannes,
588 IV,22 |                  apostelen Johannes, har i åndelig forstand tatt denne
589 IV,22 |              forstand tatt denne mor inn i sitt hjem. Slik ble hun
590 IV,22 |              hjem. Slik ble hun delaktig i frelseshistorien og i Kirkens
591 IV,22 |           delaktig i frelseshistorien og i Kirkens misjon helt fra
592 IV,22 |                 særlig måte. Vi gjør det i tilknytning til våre eldste
593 IV,22 |                  tro, håp og kjærlighet. I denne vanskelige og ansvarsfulle
594 IV,22 |          vanskelige og ansvarsfulle fase i Kirkens og menneskeslektens
595 IV,22 |                at ingen kan føre oss inn i de guddommelige og menneskelige
596 IV,22 |                 menneskelige dimensjoner i dette mysterium slik som
597 IV,22 |                  ingen er blitt ført inn i det av Gud selv slik som
598 IV,22 |                 Guds mor, ligger nettopp i dette.. Hennes verdighet
599 IV,22 |                  vil aldri mer forekomme i menneskeslektens historie.
600 IV,22 |                 også en enestående plass i Guds plan for menneskenes
601 IV,22 |               frelse. Hennes delaktighet i frelsesmysteriet er unik,
602 IV,22 |           frelsesmysteriet er unik, både i dybde og rekkevidde.~Vi
603 IV,22 |              under hjertet til en jomfru i Nasaret da hun uttalte sitt «
604 IV,22 |    morskjærlighet som Guds mor føyer inn i frelsesmysteriet og inn
605 IV,22 |                  frelsesmysteriet og inn i Kirkens liv, er dens usedvanlige
606 IV,22 |                  kjærlighet ble åpenbart i menneskeslektens historie
607 IV,22 |                  og gi dem det evige liv i eie». Gjennom Maria, vår
608 IV,22 |               lettere å forstå og få del i for hver enkelt. Derfor
609 IV,22 |                  de veier som Kirken går i sitt daglige liv. Gjennom
610 IV,22 |               den lever frelsesmysteriet i hele dets livgivende dybde
611 IV,22 |               dybde og fylde. Kirken har i dag slått rot på mange områder
612 IV,22 |                  en Kirke for Guds folk.~I sin første encyklika pekte
613 IV,22 |        forbindelse med Kristus. Vi hører i vårt indre, som et ekko,
614 IV,22 |               varmt og voksende bønneliv i hele Kirken, ja, vi føler
615 IV,22 |             vandring mot løftets land nå i denne sluttfase av det annet
616 IV,22 |               jeg at Kirken må hengi seg i bønn sammen med Maria, Jesu
617 IV,22 |              apostler og disipler gjorde i Jerusalem i tiden etter
618 IV,22 |              disipler gjorde i Jerusalem i tiden etter hans himmelfart.
619 IV,22 |                 kan, at hun, Kirkens mor i himmelen, må vise oss sin
620 IV,22 |                og vie seg til denne bønn i menneskeslektens nye adventstid.
621 IV,22 |                like til jordens grenser» i likhet med dem som gikk
622 IV,22 |                dem som gikk ut fra salen i Jerusalem på pinsedagen.~
623 IV,22 |             apostolisk velsignelse.~Gitt i Rom, i St. Peters Stol,
624 IV,22 |                 velsignelse.~Gitt i Rom, i St. Peters Stol, den 4.
625 IV,22 |               den 4. mars, første søndag i fasten, 1979, det første