| Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library | ||
| Alphabetical [« »] søking 1 sølibat 1 solidaritet 2 som 533 søndag 1 soning 1 sønn 21 | Frequency [« »] ----- 809 og 625 i 533 som 457 det 427 er 372 den | Ioannes Paulus PP. II Redemptor Hominis IntraText - Concordances som |
Chapter, Paragraph
1 I,1 | øyeblikk i verdens historie som Kirken og hele den menneskelige 2 I,1 | tjeneste for hele verden som er forbundet med St. Peters 3 I,1 | hendelser. For Kirken, Guds folk som lever spredt, men ujevnt 4 I,1 | nærmer vi oss det årstall som på en særlig måte vil vekke 5 I,1 | grunnsannhet i våre sinn, den som St. Johannes uttrykker ved 6 I,1 | frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det 7 I,1 | gjennom Sønnen, sitt Ord, som ble menneske og ble født 8 I,1 | menneskslektens historie, og som menneske tok han del i historien. 9 I,1 | dimensjon til menneskenes liv som han hadde tiltenkt menneskene 10 I,1 | gang for alle, på en måte som er særegen for ham alene, 11 I,1 | generøsitet: «O, lykkelige synd, - som vant oss så stor en Frelser.» ~~~~~~ 12 I,2 | første grunnleggende sannhet som jeg allerede har nevnt, 13 I,2 | har nevnt, og den tjeneste som er blitt min særlige plikt 14 I,2 | ved at jeg tok imot valget som biskop av Roma og apostelen 15 I,2 | Jeg valgte de samme navn som min kjære forgjenger Johannes 16 I,2 | Paul, så jeg det straks som et klart nådetegn for det 17 I,2 | forgjengers eksempel ønsker jeg som ham å uttrykke min kjærlighet 18 I,2 | kjærlighet til den enestående arv som pavene Johannes XXIII og 19 I,2 | med den misjon og tjeneste som gir Peters Stol en helt 20 I,2 | grenseløs tillit til den Ånd som Kristus gav løfte om og 21 I,2 | Kristus gav løfte om og som han sendte til sin Kirke, 22 I,2 | når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra 23 I,2 | Faderen - sannhetens Ånd som utgår fra Faderen - da skal 24 I,2 | skal han bære bud om det som skal komme.» ~~~~~~ 25 I,3 | godt resultat av Paul VI som trofast har satt dets avgjørelser 26 I,3 | vanskelige periode etter konsilet som falt under hans pontifikat. 27 I,3 | falt under hans pontifikat. Som rormann for Kirken, Peters 28 I,3 | Kirken alltid vil stå støtt som en klippe. Det som Ånden 29 I,3 | støtt som en klippe. Det som Ånden sa til Kirken gjennom 30 I,3 | Kirken gjennom konsilet, det som Ånden sier gjennom Kirken 31 I,3 | bevissthet i Kirken i vår tid som første tema i sin viktige 32 I,3 | til den i dette dokument som i en viss forstand innleder 33 I,3 | Kirken. Gjennom de mange ting som kom til å utgjøre hans pontifikat, 34 I,3 | hans pontifikat, ofte ting som smertet ham, lærte han oss 35 I,3 | kjærlighet til den. Kirken er, som konsilet fastslår, «et sakrament 36 I,4 | uuttømmelige rikdommer» som hedningenes apostel talte 37 I,4 | Det er en slik åpenhet som gir Kirken dens apostoliske 38 I,4 | og forkynner den sannhet som er meddelt av Kristus hel 39 I,4 | mitt, men min Fars - han som har sendt meg.» Man må fortsette 40 I,4 | må fortsette den dialog som Paul VI kalte «frelsens 41 I,4 | de forskjellige kretser som Kirken bør føre en samtale 42 I,4 | henviser til dette dokument som inneholder programmet for 43 I,4 | Gud. Min store forgjenger, som også i sannhet var min far, 44 I,4 | til utenverdenen, det som er Kirkens sanne ansikt, 45 I,4 | forskjellige indre svakheter som tæret på den i tiden etter 46 I,4 | enn de kritiske holdninger som har angrepet Kirken «ab 47 I,4 | den såkalte triumfalisme, som det var hyppige diskusjoner 48 I,4 | Kirken skal ha ydmykhet som sitt grunnlag i overensstemmelse 49 I,4 | sin Herres eksempel, han som var «ydmyk av sinn» videre 50 I,4 | kritisk sans overfor alt som hører til dens menneskelige 51 I,4 | i samsvar med sin egen, som til tider kan bli fremført 52 I,4 | takknemlighet. Samtidig som han respekterte hver tøddel 53 I,4 | ved Guds hjelp likevekten som skipets rormann Kirken slik 54 I,5 | apostelkollegiet, de tolv med Peter som leder. Og han fornyer det 55 I,5 | kontinuerlig i bispekollegiet, som er i vekst over hele verden, 56 I,5 | organ for kollegialitet, som ble etablert ved Paul VI' 57 I,5 | impuls til evangelisering som fant uttrykk i den apostoliske 58 I,5 | hilst velkommen med glede som et program for fornyelse 59 I,5 | bispesynodens siste ordinære sesjon, som ble holdt omtrent et år 60 I,5 | før pave Paul VI's død og som var viet katekesen. Resultatet 61 I,5 | konsilets tanke, en tanke som konsekvent ble satt ut i 62 I,5 | også blant prester, noe som bekreftes av de mange presteråd 63 I,5 | bekreftes av de mange presteråd som er opprettet siden konsilet. 64 I,5 | organisasjoner for legmannsapostolat som allerede eksisterer, samtidig 65 I,5 | allerede eksisterer, samtidig som nye blir skapt, ofte med 66 I,5 | takknemlighet det arbeid som ble utført av det annet 67 I,5 | av liv i Kirken, en strøm som er mye sterkere enn symptomene 68 I,6 | si om alle de initiativer som er sprunget frem av den 69 I,6 | av Jesu Kristi vilje, han som er vår Herre. Jesus selv 70 I,6 | erklærte de troendes enhet som sin vilje ved flere anledninger, 71 I,6 | møter de vanskeligheter som dukker opp eller samler 72 I,6 | slikt?~Det finnes mennesker som har villet snu om når de 73 I,6 | overfor vanskeligheter, eller som mener at de første økumeniske 74 I,6 | skatter av guddommelig sannhet som Kirken alltid har bekjent 75 I,6 | Til alle, uansett motiv, som måtte ønske å tale Kirken 76 I,6 | om oss selv, den sannhet som apostelen uttrykker med 77 I,6 | vært bortkastet.» ~~~~~~Det som er sagt ovenfor, må også 78 I,6 | for å komme nærmere dem som tilhører ikke-kristne religioner, 79 I,6 | utforskning av åndelige skatter, som vi vet det ikke er mangel 80 I,6 | ofte tvile på de sannheter som Gud har åpenbart og Kirken 81 I,6 | virkning av sannhetens Ånd, som kan virke utenfor Kristi 82 I,6 | system, og anerkjenne det som er rett. En slik innstilling 83 II,7 | Kristi mysterium~7. De veier som dette århundres konsil har 84 II,7 | har ført Kirken inn på, og som pave Paul VI pekte på i 85 II,7 | kunne bringe oss nærmere ham som Skriften kaller «Fader til 86 II,7 | svarer til den befaling som Kristus gjentok flere ganger 87 II,7 | skulle vi gå? Det er du som har det evige livs ord.» ~~~~~~ 88 II,7 | forståelse av seg selv, som ble betraktelig utviklet 89 II,7 | tiden må det være ham vi har som mål, han «som er hodet». 90 II,7 | ham vi har som mål, han «som er hodet». Han «ved hvem 91 II,7 | ved hvem vi er til» han som er både «veien og sannheten» 92 II,7 | og komme igjen og igjen som sannhetens Ånd I ham er « 93 II,7 | alt dette er han selv, han som er vår Frelser.~Kirken holder 94 II,7 | Kristi liv taler til mange som ikke kan si med Peter: « 95 II,7 | av den levende Gud» Han som er sønn av den levende Gud, 96 II,7 | taler til menneskene også som et menneske. Det er hans 97 II,7 | menneske. Det er hans liv som taler, hans gode gjerninger, 98 II,7 | sannheten, hans kjærlighet som omfatter alle. Og hans død 99 II,7 | oppstandelse. Det er dette som danner grunnlaget for Kirkens 100 II,7 | Kristi egen befaling, han som er vår Herre, blir eukaristien 101 II,7 | enkelt menneske. Det er som om den sier med apostelen: « 102 II,7 | lever i frelsesmysteriet, som er blitt grunnprinsippet 103 II,8 | Frelse som en ny skapelse~8. Verdens 104 II,8 | sannhet vitner 1. Mosebok som sier flere ganger: «Gud 105 II,8 | sin enbårne sønn til pris» Som forbindelsen med Gud ble 106 II,8 | hedningenes apostel om skapningen som «fremdeles stønner i fødselsveer» 107 II,8 | all sin glans» skapningen som «var underlagt intetheten»? 108 II,8 | mangfoldige måter og i en grad som aldri før at skapningen 109 II,8 | mangfoldige måter, og i en grad som aldri før, at skapningen 110 II,8 | industrialisering; de væpnede konflikter som ustanselig bryter ut; muligheten 111 II,8 | tidsalders verden, den verden som har gjort erobringer på 112 II,8 | ikke dette også den verden som «stønner i fødselsveer» 113 II,8 | verdens viktigste realitet, som er mennesket. I likhet med 114 II,8 | dets indre mysterium, det som i Bibelen og andre steder 115 II,8 | andre steder blir betegnet som dets «hjerte». Kristus, 116 II,8 | hjerte på en enestående måte som ingen kan gjøre ham etter. 117 II,8 | var et forbilde på ham som skulle komme (Rom. 5, 14), 118 II,8 | konsilet fortsetter: «Han som er «den usynlige Guds bilde» ( 119 II,8 | selv det fullkomne menneske som gjenopprettet likheten med 120 II,8 | i Adams barn, den likhet som hadde vært besudlet siden 121 II,9 | Det var han og han alene som virkelig imøtekom Faderen 122 II,9 | evige kjærlighet, den Fader som i begynnelsen skapte verden, 123 II,9 | tilfreds, den kjærlighet som mennesket på en måte kastet 124 II,9 | pakt og de senere pakter som Gud «igjen og igjen frembød 125 II,9 | menneskehjerter, i mennesker som er bestemt fra evighet av 126 II,9 | bilde og bli Guds barn, som er kalt til nåde, kalt til 127 II,9 | av jomfru Maria og regnet som sønn av Josef fra Nasaret, 128 II,9 | Gud seg på ny tilkjenne som den evige Fader som igjen 129 II,9 | tilkjenne som den evige Fader som igjen kommer menneskeheten 130 II,9 | Gud har gitt seg tilkjenne som frelsens Gud, en Gud som 131 II,9 | som frelsens Gud, en Gud som er «tro mot seg selv» og 132 II,9 | viker ikke tilbake for noe som hans rettferdighet krever. 133 II,9 | rettferdighet krever. Derfor: «Han som ikke kjente til synd, ham 134 II,9 | har «gjort til synd» ham som ikke kjente til synd, så 135 II,9 | åpenbare den kjærlighet som er større enn hele skaperverket, 136 II,9 | skaperverket, den kjærlighet som er større enn all synd, 137 II,9 | døden. Det er en kjærlighet som alltid er villig til å oppreise 138 II,9 | frem i all sin glans», de som er kalt til å tre frem i 139 II,9 | kjærlighet blir også betegnet som barmhjertighet. Og i menneskehetens 140 II,10 | hvordan det selv er fullt ut» som vi allerede har sagt. Dette 141 II,10 | storhet, verdighet og verdi som hører til dets natur. I 142 II,10 | i Kristus. Jesus.» Den som vil forstå seg selv fullt 143 II,10 | av i dag. Denne undring, som også er en overbevisning 144 II,10 | troens visshet at den frelse som ble vunnet ved korset, har 145 II,10 | har fått mening, en mening som i betraktelig grad var gått 146 II,11 | Kristusmysteriet som grunnlag for Kirkens misjon 147 II,11 | altomfattende forståelse som pave Paul VI skrev om i 148 II,11 | nemlig ved å vise til et kart som gav oversikt over verden 149 II,11 | Kartet viste et fenomen som i tidligere tider var ukjent, 150 II,11 | tidligere tider var ukjent, men som er typisk for vår tid, nemlig 151 II,11 | organisert og strukturert som et politisk system.~Hva 152 II,11 | behandlet man først religion som allment fenomen forbundet 153 II,11 | forrang i menneskeslektens liv som finner uttrykk i religion 154 II,11 | også sin fulle dimensjon som menneske, med andre ord 155 II,11 | av den store åndelige arv som er felles for kristne og 156 II,11 | Abraham. ~~~~~~Fra den begynnelse som ble gjort av det 2. Vatikankonsil 157 II,11 | Kristusmysteriet, «det mysterium som har vært skjult fra tidenes 158 II,11 | verdi det representerer som menneske. Og det har funnet 159 II,11 | med sin eksistens.~Alle vi som er Kristi disipler, må derfor 160 II,11 | for å fjerne hindringer som blokkerer veien til full 161 II,11 | blokkerer veien til full enhet, som må omfatte enkeltkirkenes 162 II,11 | utholdenhet for den verdighet som hvert menneske har fått 163 II,11 | i lyset av den realitet som er Jesus Kristus.~Jesus 164 II,11 | og sentrum i den misjon som Gud selv har betrodd menneskene. 165 II,11 | guddommelige «økonomis» mysterium som forbinder frelse og nåde 166 II,11 | himlenes rike, der er voldsmenn som vil røve det til seg» Og 167 II,11 | å ligne «Guds voldsmenn» som vi har sett så mange av 168 II,12 | dette misjonsfellesskap, som etter sitt vesen er bestemt 169 II,12 | kristne finne frem til det som forener dem før den fulle 170 II,12 | arv av åndelige verdier som finnes i alle religioner, 171 II,12 | finnes i alle religioner, som det 2. Vatikankonsils dekret « 172 II,12 | respekt og skjønnsomhet som siden aposteltiden har kjennetegnet 173 II,12 | av dyp aktelse for «det som bor i mennesket», det som 174 II,12 | som bor i mennesket», det som mennesket selv er kommet 175 II,12 | gjelder å respektere alt som er blitt bevirket av Ånden, 176 II,12 | blitt bevirket av Ånden, som «blåser dit den vil». Misjon 177 II,12 | omvendelse eller forvandling som blir påbegynt ved misjonens 178 II,12 | gjenfinne seg selv fullt ut.~Alt som det 2. Vatikankonsil har 179 II,12 | oss selv at den sannhet som er oss åpenbart av Gud, 180 II,12 | Av Kristus er Kirken satt som dens vokter og lærer. For 181 II,12 | apostlene forkynte den sannhet som ikke er av mennesker, men 182 II,12 | ikke fra meg, men fra ham som har sendt meg» da bevarte 183 II,12 | samvittighet og frihet samtidig som de opptrådte med full åndelig 184 II,12 | frihet finnes ikke i alt som de ulike systemer og enkeltpersoner 185 II,12 | vokter av denne frihet, som er betingelse og grunnlag 186 II,12 | ærlig forhold til sannheten som betingelse for virkelig 187 II,12 | advarsel mot all frihet som bare er illusorisk, overfladisk 188 II,12 | overfladisk og ensidig, all frihet som ikke er grunnet på den fulle 189 II,12 | 2000 år, ser vi Kristus som den eneste som bringer mennesket 190 II,12 | vi Kristus som den eneste som bringer mennesket frihet 191 II,12 | Han befrir det fra alt som beskjærer, reduserer og 192 II,12 | Jesus Kristus selv stod som fange for domstolen til 193 II,12 | avgjørende øyeblikk var det som om han igjen ville bekrefte 194 II,12 | ofte Jesus Kristus selv som har stått frem ved siden 195 II,12 | stått frem ved siden av dem som er blitt stilt for retten 196 II,12 | talsmann og forsvarer for dem som lever «i ånd og sannhet»? 197 II,12 | i ånd og sannhet»? Slik som han uopphørlig er deres 198 II,12 | for alle sine svakheter, som er en del av dens menneskelige 199 II,12 | side opp med å følge ham som sa: «Den time skal komme, 200 II,12 | vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, må gjøre det 201 III,13| menneskeslektens erfaring som er i stadig og hurtig vekst, 202 III,13| ser vi klarere de veier som Kirken i vår tid må følge, 203 III,13| Kirken i vår tid må følge, og som Paul VI i sin visdom har 204 III,13| at det er én eneste vei som er grunnlag for alle de 205 III,13| andre veier. Det er en vei som stått sin prøve gjennom 206 III,13| menneske ved sin inkarnasjon», som konsilet lærer. Kirken anser 207 III,13| lærer. Kirken anser det som sin viktigste oppgave å 208 III,13| får kraft fra kjærligheten som utstråler fra denne sannhet. 209 III,13| gi resultater på felter som angår systemer, ideologiske 210 III,13| av sannhet og kjærlighet som ble åpenbart i ham, tross 211 III,13| menneske. På denne veien som leder fra Kristus til mennesket, 212 III,13| betraktning av det mysterium som dens eget liv bygger på, 213 III,13| ufølsom overfor noe av det som tjener menneskets sanne 214 III,13| stå likegyldig overfor det som truer dets velferd. I flere 215 III,13| Kristi egen omsorg, han som er den gode hyrde for alle. 216 III,13| er det enkelte menneske som lever en eneste gang, mennesket 217 III,13| eneste skapning på jorden som Gud har villet for dens 218 III,13| dens egen skyld». Mennesket som «villet» av Gud, som «utvalgt» 219 III,13| Mennesket som «villet» av Gud, som «utvalgt» av ham fra evighet 220 III,13| menneske. Dette er det menneske som er blitt delaktig i frelsesmysteriet 221 III,13| enkelt av de fire milliarder som bebor vår planet, har fått 222 III,14| denne planet, denne jord som Skaperen gav det første 223 III,14| har det en livshistorie som er dets egen, og enda viktigere: 224 III,14| Dets sjel har en historie som er dens egen. I samsvar 225 III,14| situasjoner og sosiale strukturer som forbinder ham med andre. 226 III,14| dets virkelige eksistens, som selv stendig person, men 227 III,14| stendig person, men også. som samfunnsmedlem og medmenneske, 228 III,14| menneske er den hovedvei som Kirken må ta når den skal 229 III,14| misjon. Det er dette menneske som er den første og viktigste 230 III,14| vei for Kirken, den vei som er trukket opp av Kristus 231 III,14| av Kristus selv, den vei som alltid går gjennom inkarnasjonsmysteriet 232 III,14| mange krefter med hverandre. Som skapning erfarer det på 233 III,14| mellom mange slags dragelser som trekker i forskjellige retninger, 234 III,14| og lar være å gjøre annet som det egentlig ville. Slik 235 III,14| Kirken må velge, en vei som i en viss i en viss forstand 236 III,14| alle mennesker uten noen som helst unntagelse, er blitt 237 III,14| alle mennesker uten noen som helst unntagelse, endog 238 III,14| Likeledes må den forstå det som truer mennesket og alt som 239 III,14| som truer mennesket og alt som ser ut til å hindre bestrebelsene 240 III,14| sagt, den må forstå alt som står i veien for en slik 241 III,15| tegn» og forholdenes krav, som er under stadig endring 242 III,15| blir fratatt den person som produserer det. Men det 243 III,15| større angst. Det er redd det som det selv produserer. Selvsagt 244 III,15| selv, og da nettopp den del som i særlig grad er produkt 245 III,15| knapt kan forestille seg, som får alle kjente naturkatastrofer 246 III,15| reiser et spørsmål: Den makt som ble gitt til mennesket fra 247 III,15| former.~Denne trussel fra det som mennesket selv produserer, 248 III,15| og ukontrollert teknologi som sprenger rammene for det 249 III,15| sprenger rammene for det som i virkeligheten er til gavn 250 III,15| mennesket skulle opptre som en klok og edel herre og 251 III,15| forhold til naturen, og ikke som en hensynsløs utbytter og 252 III,15| og samtidens sivilisasjon som er preget av teknologiens 253 III,15| underverk av fremskritt, tegn som allerede forelå i sine første 254 III,15| spørsmål: Dette fremskritt, som har mennesket som opphavsmann 255 III,15| fremskritt, som har mennesket som opphavsmann og initiativtaker, 256 III,15| klar over sin verdighet som menneske, mer ansvarlig, 257 III,15| det gjelder alle problemer som angår mennesket. Det samme 258 III,15| mennesker stille seg, særlig de som i dag aktivt vier seg utvikling 259 III,15| teknologiske erobringer som er gjort hittil og de som 260 III,15| som er gjort hittil og de som er planlagt for fremtiden, 261 III,15| tilbake og blitt forringet som menneske? Får det gode overtak 262 III,15| og «i menneskets verden», som er en verden av godt og 263 III,15| er de viktigste spørsmål som Kirken er nødt til å stille 264 III,15| direkte av de milliarder som nå lever på jorden. Temaet 265 III,15| spørsmål og synspunkter som røper engstelse og uro. 266 III,15| virkelighet ut over den nære som vi opplever, ser Kirken 267 III,15| for dets menneskelighet, som en viktig og selvfølgelig 268 III,15| jorden og dermed for den kurs som blir valgt for hele utviklingen 269 III,15| forhold til Kristus, samtidig som den leser tidens tegn for 270 III,16| tid, vår generasjons tid som nærmer seg slutten av det 271 III,16| kristne tidsregning, fremstår som en tid med store fremskritt. 272 III,16| Vi tenker her bare på det som fant uttrykk i Skaperens 273 III,16| synlige verden ble gitt det som oppgave av Skaperen selv. 274 III,16| mangedoblet produksjon av ting som folk kan bruke. Som en nålevende 275 III,16| ting som folk kan bruke. Som en nålevende filosof har 276 III,16| nålevende filosof har sagt og som konsilet har erklært, det 277 III,16| ikke så meget « å ha mer» som «å være mer» Mens menneskets 278 III,16| seg selv eller den plass som tilkommer det i den synlige 279 III,16| Det er ikke et problem som løses ved at man gir et 280 III,16| kjensgjerninger og eksempler som ved mange anledninger har 281 III,16| bildet av forbrukerkulturen, som kjennetegnes ved en overflod 282 III,16| ved en overflod av varer som synes nødvendige for mennesker 283 III,16| andre steder har vi samfunn som lider av sult, eller der 284 III,16| begrensning av de andres frihet, som har sin årsak i de førstes 285 III,16| mønster og denne kontrast som vi kjenner så godt, er omtalt 286 III,16| kommersielle strukturer som hele verdensøkonomien bygger 287 III,16| urettferdige sosiale forhold som er en arv fra fortiden. 288 III,16| lider under spente forhold som er skapt av det selv. Fattigdom 289 III,16| frustrasjon og bitterhet som følge. ~~~~~~Vi ser et stort 290 III,16| Vi ser et stort drama som ikke kan la noen av oss 291 III,16| oss likegyldig. Den person som prøver å oppnå maksimal 292 III,16| profitt på den ene side, og som må betale prisen ved å bli 293 III,16| dristige beslutninger og tiltak som svarer til menneskets sanne 294 III,16| liv er en vanskelig vei som ikke vil bli lett å gå uten 295 III,16| av enkeltpersoner og folk som frivillig arbeider sammen 296 III,16| krefter i mennesket, de som er avgjørende for sann kultur. 297 III,16| krefter kommer den innsats som viser menneskets sanne frihet, 298 III,16| menneskets sanne frihet, og som vil kunne sikre frihet også 299 III,16| en slags høyere kategori som innordner hele den menneskelige 300 III,16| kjensgjerninger og resultater som vi vanskelig kan gå nærmere 301 III,16| Men en ting er sikkert: Som utgangspunkt og grunnlag 302 III,16| ansvar. Det er et ansvar som mennesket må påta seg. Igjen 303 III,16| historie. Den bør tjene som rettesnor for menneskets 304 III,16| for menneskets handlinger, som regel for samvittighetsransakning 305 III,16| de nye stater og nasjoner som er i ferd med å våkne til 306 III,16| væpnede konflikter og kriger som ikke er nødvendige for å 307 III,16| dersom de kjempeinvesteringer som går til rustning for krig 308 III,16| mot Kirken. Men Kirken, som ikke råder over andre våpen 309 III,16| forkynne «budskapet - i tide som i utide» Derfor holder den 310 III,16| på deres brødre og søstre som lider sult og lever i fattigdom! 311 III,17| denne synsvinkel, etter som de historiske normer er 312 III,17| ubegripelig anslag mot mennesket, som ikke kan forenes med noe 313 III,17| forenes med noe program som gjør krav på å bli kalt 314 III,17| følge av andre premisser, som underminerer og ofte opphever 315 III,17| menneskevennlige målsetninger som moderne programmer og systemer 316 III,17| Menneskerettserklæringen, som er forbundet med opprettelsen 317 III,17| nasjoners organisasjon, hadde som mål ikke bare å ta avstand 318 III,17| nykolonialisme og imperialisme, som er en trussel mot det harmoniske 319 III,17| nasjon med organiske bånd, som til en stor familie.~Alt 320 III,17| stilling til slike styreformer. Som vi alle vet førte diktaturet 321 III,17| høyere gode, nemlig det som var til statens beste. Historien 322 III,17| ukrenkelige menneskerettigheter som ved midten av vårt århundre 323 III,17| av god vilje, alle folk som virkelig elsker rettferdighet. 324 III,17| historie faller dermed på dem som bidrar til å opprette slike 325 III,17| viktigste hensikt med staten som politisk samfunn består 326 III,17| i at samfunnet og folket som utgjør den, får være herre 327 III,17| plikt er omsorg for alt som tjener til samfunnets felles 328 III,17| felles beste. Det er dette som gjør makten berettiget. 329 III,17| premisser kan makten oppfattes som berettiget bare når den 330 III,17| menneskerettigheter. Det felles beste som statsmyndighetene tjener, 331 III,17| trusler, vold og terror, som vi har mange eksempler på 332 III,17| samfunnet, og er det mål som kan brukes for å kontrollere 333 III,17| Vatikankonsil anså det som viktig og nødvendig å utarbeide 334 III,17| emnet. Det er det dokument som blir kalt «Dignitatis Humanae» 335 III,17| likegyldighet og ateisme, sett som menneskelige fenomener, 336 III,17| vanskelig å godta en holdning som gir gudløsheten alene livets 337 III,17| blir tålt, eller behandlet som annenrangs borgere, eller 338 III,17| sine borgerrettigheter, noe som har hendt.~Selv om det her 339 III,17| kors, sammen med alle dem som blir utsatt for diskriminering 340 III,17| troende i verden til dem som er ansvarlige for organiseringen 341 III,17| sanne fremskritt i hvilken som helst stat, hvilket som 342 III,17| som helst stat, hvilket som helst samfunn, system eller 343 IV,18 | sitt indre den livets ånde som kommer fra Kristus. Som 344 IV,18 | som kommer fra Kristus. Som legeme, som organisme, som 345 IV,18 | fra Kristus. Som legeme, som organisme, som samfunn vil 346 IV,18 | Som legeme, som organisme, som samfunn vil også Kirken 347 IV,18 | lys og styrke fra Ånden som kommer fra den korsfestede 348 IV,18 | har bare det ene liv: Det som er gitt den av dens brudgom 349 IV,18 | kraft og kilde til kraft, som St. Johannes sier så klart 350 IV,18 | er opphav til et nytt liv som ikke skal svinne bort og 351 IV,18 | Kristus, sin enbårne sønn, som «da tidens fylde kom» ble 352 IV,18 | oppfyllelsen av den «skjebne» som Gud har forberedt for det 353 IV,18 | oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal aldri i 354 IV,18 | evighet dø.» I Jesus Kristus, som ble korsfestet og lagt i 355 IV,18 | deler mennesket den lodd som den materielle verden er 356 IV,18 | forståelse av den sannhet som menneskets Frelser har lagt 357 IV,18 | lagt i ordene: Ånden er det som gir liv, kjøtt og blod er 358 IV,18 | kjærlighet og omsorg på alt som berører menneskets liv og 359 IV,18 | menneskets ånd finnes en uro som aldri tar slutt. St Augustin 360 IV,18 | Kirken søker å se mennesket som «med Kristi egne øyne», 361 IV,18 | vokter av en stor skatt, som den ikke har lov å sløse 362 IV,18 | Vår Herre Jesus sa: «Den som ikke samler med meg, han 363 IV,18 | skatt av menneskelighet som er vokst i verdi ved at 364 IV,18 | barnekår hos Gud et mysterium som ikke kan uttrykkes i ord. 365 IV,18 | enbårne sønn er vi gitt «plass som sønner» og ved ham kaller 366 IV,18 | denne skatt en mektig kraft som styrker dens indre enhet 367 IV,18 | dens virke. Det er en kraft som forener Kirken med Kristi 368 IV,18 | Kristi Ånd, den hellige Ånd som den fikk løfte om av Frelseren, 369 IV,18 | løfte om av Frelseren, han som også kontinuerlig meddeler 370 IV,18 | bort urenhetens spor,~lesk som dugg den tørre jord,~leg 371 IV,18 | tørre jord,~leg hvert sår som salve mild.~Bøy du det som 372 IV,18 | som salve mild.~Bøy du det som hardt er blitt,~tin opp 373 IV,18 | hardt er blitt,~tin opp det som frøs så tidt,~led hver den 374 IV,18 | frøs så tidt,~led hver den som gikk seg vill.» ~~~~~~Denne 375 IV,18 | materialisme av forskjellig slag som gjør menneskehjertet umettelig. 376 IV,18 | ved den sannhet om Kirken som konsilet understreket så 377 IV,18 | finner det lys og den styrke som er uunnværlig for dens misjon. 378 IV,18 | misjon. For hvis mennesket som før sagt er veien for Kirken 379 IV,18 | i Kristus har fått rang som Guds barn ved den hellige 380 IV,18 | den tjeneste for mennesket som Kristus Herren kaller den 381 IV,18 | hans trefoldige embede som prest, profet og konge da 382 IV,18 | forstår vi også bedre hva som må være gjenstand for tjeneste 383 IV,18 | tjeneste fra hele Kirken som Guds folk på jorden. Likeså 384 IV,19 | Vatikankonsils lære fremtrer Kirken som ansvarlig for Guds sannhet. 385 IV,19 | mitt, men min Fars, han som har sendt meg» I vår Mesters 386 IV,19 | for den åpenbarte sannhet, som er Guds egen «eiendom». 387 IV,19 | Endog han, den eneste sønn «som dveler i Faderens favn», 388 IV,19 | guddommelige opphav når han som profet og lærer kunngjør 389 IV,19 | bekjenner sin tro. Troen som en helt egen overnaturlig 390 IV,19 | ufeilbarlighetens gave til dem som han betrodde det mandat 391 IV,19 | lære denne sannhet et punkt som ble klart definert av det 392 IV,19 | sannheten må gå hånd i hånd, som Kirkens helgener bekrefter 393 IV,19 | strålte det sanne lys, det som belyser Guds sannhet og 394 IV,19 | til alt han har formidlet som menneske i evangeliet, tradisjonen 395 IV,19 | at de på fruktbar måte, som klart tenkende og skapende 396 IV,19 | profetiske misjon. Når teologene som tjenere for Guds sannhet 397 IV,19 | viktig deres tjeneste er, som det er uttrykt i begrepet « 398 IV,19 | Kirken betrodd biskopene, som med hierarkiske bånd er 399 IV,19 | undervisning og pastoral omsorg som er deres spesielle oppgaver, 400 IV,19 | sammen med hele Guds folk.~Som tidligere og kanskje mer 401 IV,19 | Albert. Det er en oppgave som i dag er blitt meget større 402 IV,19 | humanistiske vitenskaper, så vel som filosofien som er nær forbundet 403 IV,19 | vitenskaper, så vel som filosofien som er nær forbundet med teologien, 404 IV,19 | forståelsen av sannheten, som har Gud som sitt eneste 405 IV,19 | av sannheten, som har Gud som sitt eneste og høye opphav. 406 IV,19 | kan ikke fravike enheten som grunnlag når det gjelder 407 IV,19 | gjelder læren om tro og moral, som er arbeidets mål. Følgelig 408 IV,19 | mitt, men min Fars, han som har sendt meg». Ingen kan 409 IV,19 | teologer må forstå at de har som oppdrag å lære sannheten, 410 IV,19 | lære sannheten, en oppgave som Kirken er ansvarlig for.~ 411 IV,19 | tilfaller Kirkens hyrder, de som stadig og på ulike måter 412 IV,19 | kvinner i de religiøse ordener som ofrer seg for kateketisk 413 IV,19 | glemme de mange legfolk som her finner uttrykk for sin 414 IV,19 | innen de ulike fagområder? Som tilhørende Guds folk har 415 IV,19 | mot den profetiske misjon som kommer fra Kristus selv: « 416 IV,19 | kommer fra Kristus selv: «Som Faderen har sendt meg, sender 417 IV,20 | den også del i den kraft som utgår fra hans frelsesgjerning. 418 IV,20 | form, særlig i eukaristien som er sentrum og høydepunkt 419 IV,20 | delaktige i hans oppstandelse som Apostelen lærer. I lys av 420 IV,20 | offer, det offer av seg selv som han frembød for Faderen 421 IV,20 | offer fra sønnens side, han som «ble lydig til døden» skjenket 422 IV,20 | til menneskene. Faderen, som selv er livets opphav og 423 IV,20 | korsfestede Kristus, noe som ble et mektig tegn på den 424 IV,20 | guddommelige liv, det liv som Faderen har i seg selv og 425 IV,20 | sønn meddelt alle mennesker som er forenet med Kristus.~ 426 IV,20 | himmelen og på jorden, han som trer frem som vår hjelper 427 IV,20 | jorden, han som trer frem som vår hjelper for Faderen. 428 IV,20 | én gang for alle av ham som både er den evige sønn og 429 IV,20 | forsoningens frukter. Han selv har som Guds sønn brakt oss forsoning 430 IV,20 | bygger Kirken bygger den som Gudsfolkets virkelige samfunn, 431 IV,20 | Gudsfolkets virkelige samfunn, som de troendes forsamling med 432 IV,20 | med de samme enhetens tegn som hos apostlene og Herrens 433 IV,20 | Herrens legeme og blod, som selve innstiftelsesordene 434 IV,20 | vitnesbyrd om. De samme ord som ble brukt ved eukaristiens 435 IV,20 | innstiftelse, er de ord som stadig om igjen blir uttalt 436 IV,20 | eukaristifeiringen av dem som er kalt til denne tjeneste 437 IV,20 | uutsigelige sakrament. For Kirken som Guds folk er det imidlertid 438 IV,20 | leve det eukaristiske liv, som ikke bare er en plikt, men 439 IV,20 | må det ikke benyttes bare som en «anledning» til å demonstrere 440 IV,20 | nøye og vise omhu i alt som gjelder gudstjenesten. Og 441 IV,20 | sakramentale tegn. Det er som om han ser bort fra vår 442 IV,20 | muligheten for forhånelse. Alle som tilhører Kirken, og særlig 443 IV,20 | evangeliets ånd. Den Kristus som innbyr oss til eukaristiens 444 IV,20 | alltid den samme Kristus som formaner oss til bot og 445 IV,20 | bringe Gud det åndelige offer som på en så viktig måte gjør 446 IV,20 | delaktige i Kristi gjerning som prest. Hos Kristus er den 447 IV,20 | en trang i oss mennesker som er underlagt så mange slags 448 IV,20 | beslutning hos den enkelte. Som Salmisten må han stille 449 IV,20 | den korsfestede Kristus som meddeler syndenes forlatelse, 450 IV,20 | forlatelse, med Kristus som gjennom presten sier i forsoningens 451 IV,20 | få møte alle de mennesker som han har gjenløst, få møte 452 IV,20 | tro på frelsesmysteriet som en levende og livgivende 453 IV,20 | og livgivende realitet, som svarer til menneskets indre 454 IV,20 | lengsel. «Velsignet er de som hungrer og tørster etter 455 IV,20 | tegn på alle kristnes enhet som litt etter litt vokser frem. 456 IV,20 | dens sakramentale form og som holdning. Den sistnevnte 457 IV,20 | nye adventstid, den Kirke som uten opphør forbereder Herrens 458 IV,20 | åndelige lys, fremtrer den som Kirken «in statu missionis», 459 IV,21 | kongeverdighet~21. Bildet av Kirken som Guds folk ble helt fra grunnen 460 IV,21 | belyste man også den funksjon som kan beskrives som «kongelig». 461 IV,21 | funksjon som kan beskrives som «kongelig». Hvis vi her 462 IV,21 | konsildokumenter. Men et trekk som synes å skille seg ut, er 463 IV,21 | verdighet i eget og andres kall som kan beskrives som «kongeverdighet». 464 IV,21 | andres kall som kan beskrives som «kongeverdighet». Denne 465 IV,21 | av Kristi eksempel, han som kom «ikke for å la seg tjene, 466 IV,21 | besittelse av de holdninger som gjør et slikt herredømme 467 IV,21 | sosiologiske forutsetninger. Kirken som menneskelig samfunn kan 468 IV,21 | ved hjelp av de kategorier som vitenskapen bruker ved undersøkelsen 469 IV,21 | undersøkelsen av et hvilket som helst samfunn. Men disse 470 IV,21 | Ifølge apostelen Paulus' lære som allerede er nevnt og som 471 IV,21 | som allerede er nevnt og som Pius XII minnet oss om i 472 IV,21 | i så vakre ord er Kirken som Guds folk også «Kristi mystiske 473 IV,21 | dette samfunn av disipler som følger Kristus, hver på 474 IV,21 | bekjennere må bli et samfunn som bedre og bedre forstår sitt 475 IV,21 | tankene. Ethvert initiativ som skal virke til en ekte fornyelse 476 IV,21 | til å utbre det sanne lys som er Kristus må grunnes på 477 IV,21 | for den helt særegne nåde som blir gitt til hver enkelt 478 IV,21 | til hver enkelt person og som bevirker at enhver kristen 479 IV,21 | prinsipp. Det er grunnen som vi alle må bygge vårt liv 480 IV,21 | og i ulike yrker, fra dem som innehar de høyeste stillinger 481 IV,21 | stillinger i samfunnet til dem som utfører de enkleste oppgaver. 482 IV,21 | For det er nettopp dette som er prinsippet for den «kongelige 483 IV,21 | felles ansvar for Kirken som det 2. Vatikankonsil ønsker 484 IV,21 | enkelt «sin særlige gave» som apostelen Paulus lærer. 485 IV,21 | Kirken og de søskensamfunn som har sitt virke på ulike 486 IV,21 | særlig de mer krevende som i høy grad har innvirkning 487 IV,21 | av det uutslettelige preg som er satt i deres sjel ved 488 IV,21 | vise troskap på samme måte som ektefolk, for de må bestrebe 489 IV,21 | generasjoner av menn og kvinner som i sin tur er villige til 490 IV,21 | den «kongelige tjeneste» som Jesus Kristus har gitt oss 491 IV,21 | forbilde på. Hans Kirke som består av oss alle, er « 492 IV,21 | og samarbeide med nåden som han har vunnet for oss. 493 IV,21 | modent menneske er en person som fullt ut bruker den frihet 494 IV,21 | fullt ut bruker den frihet som Skaperen skjenket ham som 495 IV,21 | som Skaperen skjenket ham som gave da han kalte ham til 496 IV,21 | da han kalte ham til liv som menneske «i sitt bilde, 497 IV,21 | livet av menn og kvinner som er helt viet til ham i overensstemmelse 498 IV,21 | eget ønske, og ser dette som et mål for individ og samfunn. 499 IV,21 | bruke den bevisst til det som er vårt sanne vel. Kristus 500 IV,22 | Vår mor som vi skjenker vår tiltro~22.