| Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library | ||
| Alphabetical [« »] dessuten 2 dessverre 1 desto 4 det 457 detalj 2 detaljert 1 detaljerte 1 | Frequency [« »] 809 og 625 i 533 som 457 det 427 er 372 den 345 til | Ioannes Paulus PP. II Redemptor Hominis IntraText - Concordances det |
Chapter, Paragraph
1 I,1 | Mot slutten av det annet årtusen~1. Menneskenes 2 I,1 | Stol. I dette øyeblikk er det vanskelig å si hvilket merke 3 I,1 | historiens ansikt eller hva det vil bringe for hvert enkelt 4 I,1 | land og kontinent, selv om det alt blir gjort anstrengelser 5 I,1 | jordens ytterste grenser, vil det bli året for et stort jubileum. 6 I,1 | Bortsett fra alle rettelser når det gjelder den kronologiske 7 I,1 | nøyaktighet, nærmer vi oss det årstall som på en særlig 8 I,1 | som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.» I en viss 9 I,2 | Det nye pontifikats første ord~ 10 I,2 | pontifikats første ord~2. Det var til Kristus Frelseren 11 I,2 | da jeg ble spurt etter det kanoniske valg: «Aksepterer 12 I,2 | unntagelse. Jeg ønsker å vise at det er en forbindelse mellom 13 I,2 | kalt Johannes Paul, så jeg det straks som et klart nådetegn 14 I,2 | som et klart nådetegn for det nye pontifikat. Et slikt 15 I,2 | bare i 33 dager, faller det på meg ikke bare å fortsette 16 I,2 | meg ikke bare å fortsette det, men i en viss forstand 17 I,2 | i en viss forstand å ta det opp igjen fra samme startpunkt. 18 I,2 | alle mine forgjengere i det 20. århundre og de foregående 19 I,2 | XXIII og Paul VI betegner det stadium, det trinn jeg vil 20 I,2 | VI betegner det stadium, det trinn jeg vil fortsette 21 I,2 | han til sine apostler: «Det er til gavn for dere at 22 I,2 | da skal han bære bud om det som skal komme.» ~~~~~~ 23 I,3 | dype røtter. Dette skyldes det 2. Vatikankonsil, sammenkalt 24 I,3 | vakle holdt han fast ved det håp at Kirken alltid vil 25 I,3 | stå støtt som en klippe. Det som Ånden sa til Kirken 26 I,3 | Kirken gjennom konsilet, det som Ånden sier gjennom Kirken 27 I,3 | gjennom Kirken til alle kirker det kan alt sammen bare føre 28 I,3 | en viss forstand innleder det nåværende pontifikat. Opplyst 29 I,3 | dypere og dypere både når det gjelder sitt guddommelige 30 I,4 | hedningenes apostel talte om. Det er en slik åpenhet som gir 31 I,4 | om hvilken Kristus sa: «Det ord dere hører, er ikke 32 I,4 | extra», til utenverdenen, det som er Kirkens sanne ansikt, 33 I,4 | i tiden etter konsilet. Det ser derfor ut til at en 34 I,4 | geistlighet og dens virksomhet. Det lå forskjellige årsaker 35 I,4 | såkalte triumfalisme, som det var hyppige diskusjoner 36 I,4 | diskusjoner om under konsilet. Det er riktig at Kirken skal 37 I,5 | Kollegialitet og apostolat~5. Når det gjelder tjeneste og apostolat 38 I,5 | samlet enn før, selv om det muligens kan synes annerledes. 39 I,5 | kollegialitet, omtalt av det annet Vatikankonsil. Kristus 40 I,5 | som leder. Og han fornyer det kontinuerlig i bispekollegiet, 41 I,5 | prinsippet om kollegialitet: Det fikk i høy grad nytt liv! 42 I,5 | nytt liv! Blant annet ble det uttrykt ønske om et permanent 43 I,5 | opprettelse av bispesynoden. Det nye organ gav ikke bare 44 I,5 | til hans eget pontifikat, det fikk også stor betydning 45 I,5 | Kirken over hele verden. Det var hovedsakelig gjennom 46 I,5 | innen enkelte bispedømmer. Det var konsilets tanke, en 47 I,5 | begynnelsen av mitt pontifikat. Det gir meg grunn til å frembære 48 I,5 | å frembære takk til Gud. Det gir meg grunn for å oppmuntre 49 I,5 | med inderlig takknemlighet det arbeid som ble utført av 50 I,5 | arbeid som ble utført av det annet Vatikankonsil og mine 51 I,6 | problemet om kristen enhet: Det er en enkel konsekvens av 52 I,6 | særlig måte uttrykte han det i sin bønn i nattverdssalen 53 I,6 | at de alle må bli ett.» Det 2. Vatikankonsil reagerte 54 I,6 | hjertelig takknemlig for. Det er også sikkert at vi må 55 I,6 | lov å risikere noe slikt?~Det finnes mennesker som har 56 I,6 | vil ende i likegyldighet. Det er kanskje bra at talsmenn 57 I,6 | holde rimelige grenser. Det er klart at det nye stadium 58 I,6 | grenser. Det er klart at det nye stadium i Kirkens liv 59 I,6 | og kristen forstand. Men det hverken betyr eller kan 60 I,6 | stilles igjen:~Har vi lov til det? Tross all menneskelig svakhet 61 I,6 | begeistring: «Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og den nåde han 62 I,6 | ikke vært bortkastet.» ~~~~~~Det som er sagt ovenfor, må 63 I,6 | åndelige skatter, som vi vet det ikke er mangel på i disse 64 I,6 | disse religioner. Hender det ikke av og til at den faste 65 I,6 | legemes synlige grenser. Det er edelt å være innstilt 66 I,6 | ethvert system, og anerkjenne det som er rett. En slik innstilling 67 I,6 | moralprinsippene går tapt, vil det fort merkes i hele samfunnets 68 II,7 | veier vi alle må følge.. Det er rimelig å spørre ved 69 II,7 | nye advent i sluttfasen av det annet årtusen skal kunne 70 II,7 | futuri saeculi? Dette er det hovedspørsmål den nye pave 71 II,7 | til Peter: «Vokt mine lam» Det betyr: Vær hyrde for fårene 72 II,7 | vende blikket mot ham, for det er ikke frelse i noen annen 73 II,7 | Herre til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige 74 II,7 | vi gå? Det er du som har det evige livs ord.» ~~~~~~Det må 75 II,7 | har det evige livs ord.» ~~~~~~Det må være ham vi søker gjennom 76 II,7 | bekreftet, hele tiden må det være ham vi har som mål, 77 II,7 | menneskene også som et menneske. Det er hans liv som taler, hans 78 II,7 | hans død på korset taler, det vil si hans ufattelige lidelse 79 II,7 | korset og hans oppstandelse. Det er dette som danner grunnlaget 80 II,7 | Den henter sin kraft fra det, og søker stadig veier for 81 II,7 | til hvert enkelt menneske. Det er som om den sier med apostelen: « 82 II,8 | flere ganger: «Gud så at det var godt» Det gode har sitt 83 II,8 | Gud så at det var godt» Det gode har sitt utspring i 84 II,8 | Hvordan stiller vi oss i det 20. århundre til de overveldende 85 II,8 | gjort i dette århundre når det gjelder menneskets herredømme 86 II,8 | underlagt intetheten»? Det er tilstrekkelig å nevne 87 II,8 | våpen; mangel på respekt for det ufødte liv. Den nye tidsalders 88 II,8 | av «verden av i dag» kom det 2. Vatikankonsil frem til 89 II,8 | berørte dets indre mysterium, det som i Bibelen og andre steder 90 II,8 | Med rette lærer derfor det 2. Vatikankonsil: «Sannheten 91 II,8 | mysterium bare kan belyses i det inkarnerte Ords mysterium. 92 II,8 | Ords mysterium. For Adam, det første menneske, var et 93 II,8 | vise mennesket hvordan det selv er fullt ut, og belyse 94 II,8 | Kol. 1, 15), han er selv det fullkomne menneske som gjenopprettet 95 II,8 | verdighet også i oss, ved det faktum at han tok på seg 96 II,9 | vår forsoning med Faderen. Det var han og han alene som 97 II,9 | skapte rikdommer og gjorde det «lite ringere enn Gud» ved 98 II,9 | ringere enn Gud» ved å skape det i Guds «bilde og lignelse» 99 II,9 | hvert menneske nær og gir det den hellige Ånd, sannhetens 100 II,9 | kjente til synd, så var det for å åpenbare den kjærlighet 101 II,9 | Den er sterkere enn døden. Det er en kjærlighet som alltid 102 II,10 | leve uten kjærlighet. Hvis det ikke får lære kjærligheten 103 II,10 | kjærlighetsforhold, da står det uforstående overfor seg 104 II,10 | viser mennesket hvordan det selv er fullt ut» som vi 105 II,10 | med sitt liv og sin død. Det betyr også at han må gå 106 II,10 | i sin Skapers øyne, når det «vant så stor en frelse» 107 II,10 | sin enbårne sønn» for at det ikke skulle gå fortapt, 108 II,10 | skulle gå fortapt, men få «det evige liv i eie»! ~~~~~~Denne 109 II,10 | verdighet heter evangelium, det glade budskap. Den blir 110 II,10 | tapt på grunn av synden. Det var for at dette skulle 111 II,10 | Jesus i hele dens dybde. Det rører ved menneskets dypeste 112 II,11 | og for kristendommen.~11. Det 2. Vatikankonsil la ned 113 II,11 | rettes mot «den andre», det vil si mot den person vi 114 II,11 | vi ønsker en samtale med. Det økumeniske konsil gav en 115 II,11 | Ordet» Dette bekrefter at det bare finnes et eneste mål 116 II,11 | begynnelse som ble gjort av det 2. Vatikankonsil har Kirken 117 II,11 | forståelse av Kristusmysteriet, «det mysterium som har vært skjult 118 II,11 | verdighet, den høye stand det er opphøyet til, den umåtelige 119 II,11 | til, den umåtelige verdi det representerer som menneske. 120 II,11 | representerer som menneske. Og det har funnet meningen med 121 II,11 | vise verden vår enighet når det gjelder å forkynne Kristusmysteriet 122 II,11 | Kristus.~Jesus Kristus er det faste punkt og sentrum i 123 II,11 | frelse og nåde med korset. Det var ikke uten grunn at Kristus 124 II,11 | grunn at Kristus sa at «det øves vold mot himlenes rike, 125 II,11 | er voldsmenn som vil røve det til seg» Og et annet sted: « 126 II,12 | alle kristne finne frem til det som forener dem før den 127 II,12 | finnes i alle religioner, som det 2. Vatikankonsils dekret « 128 II,12 | holdning, misjonærens holdning. Det er tilstrekkelig å nevne 129 II,12 | følelse av dyp aktelse for «det som bor i mennesket», det 130 II,12 | det som bor i mennesket», det som mennesket selv er kommet 131 II,12 | og viktigste problemer. Det gjelder å respektere alt 132 II,12 | seg selv fullt ut.~Alt som det 2. Vatikankonsil har erklært 133 II,12 | grunnet på sannhet. Han befrir det fra alt som beskjærer, reduserer 134 II,12 | sann frihet og har lagt det for dagen endog i situasjoner 135 II,12 | er å vitne om sannheten, det er derfor jeg er født, det 136 II,12 | det er derfor jeg er født, det er derfor jeg er kommet 137 II,12 | disse ord foran dommeren i det avgjørende øyeblikk var 138 II,12 | avgjørende øyeblikk var det som om han igjen ville bekrefte 139 II,12 | like fra apostlenes tid, er det ikke ofte Jesus Kristus 140 II,12 | talsmann for Faderen, er han det også i historien. Til tross 141 II,12 | For slike tilbedere er det Faderen vil ha. Gud er ånd, 142 II,12 | som tilber ham, må gjøre det i ånd og sannhet.» ~~~~~~ 143 III | III: Det gjenløste menneske og dets 144 III,13| har pekt på. Vi forstår at det er én eneste vei som er 145 III,13| for alle de andre veier. Det er en vei som stått sin 146 III,13| prøve gjennom århundrer, og det er også fremtidens vei. 147 III,13| konsilet lærer. Kirken anser det som sin viktigste oppgave 148 III,13| bestemte formål, den vil gjøre det mulig for hver enkelt person 149 III,13| stanse Kirken. Her gjelder det menneskets timelige og evige 150 III,13| Kristus og i betraktning av det mysterium som dens eget 151 III,13| stå ufølsom overfor noe av det som tjener menneskets sanne 152 III,13| eller stå likegyldig overfor det som truer dets velferd. 153 III,13| avsnitt i sine dokumenter har det 2. Vatikankonsil uttrykt 154 III,13| Kirken la seg «forveksle med det politiske samfunn, heller 155 III,13| verdighet og et vern om den.» ~~~~~~Det gjelder her mennesket i 156 III,13| storhet. Vi er ikke opptatt av det «abstrakte» menneske, men 157 III,13| abstrakte» menneske, men det virkelige, «konkrete», « 158 III,13| Gjenstand for dens omsorg er det enkelte menneske som lever 159 III,13| hvert enkelt» menneske, det «konkrete» menneske, det « 160 III,13| det «konkrete» menneske, det «virkelige» menneske. Dette 161 III,13| virkelige» menneske. Dette er det menneske som er blitt delaktig 162 III,13| del i dette mysterium fra det øyeblikk han ble unnfanget 163 III,14| selv, for dets «skjebne», det vil si dets utvelgelse, 164 III,14| ubrytelig forbundet med Kristus. Det er her tale om hvert menneske 165 III,14| denne jord som Skaperen gav det første menneske. Han sa 166 III,14| ha herredømme over den.» Det er tale om hver især, for 167 III,14| mennesket er en «person», har det en livshistorie som er dets 168 III,14| skal utføre sin misjon. Det er dette menneske som er 169 III,14| og frelsesmysteriet.~Da det 2. Vatikankonsil utarbeidet 170 III,14| situasjon i verden av i dag, var det dette menneske det hadde 171 III,14| var det dette menneske det hadde for øyet: Mennesket 172 III,14| hverandre. Som skapning erfarer det på den ene side sin begrensning 173 III,14| På den annen side kjenner det lengsler uten grenser og 174 III,14| kall til et høyere liv. Det er hele tiden tvunget til 175 III,14| sin svakhet og synd gjør det ofte det det ikke vil, og 176 III,14| svakhet og synd gjør det ofte det det ikke vil, og lar være 177 III,14| og synd gjør det ofte det det ikke vil, og lar være å 178 III,14| lar være å gjøre annet som det egentlig ville. Slik lider 179 III,14| egentlig ville. Slik lider det under indre splittelse, 180 III,14| mennesket selv ikke er klar over det: «Kristus, død og oppstanden 181 III,14| i menneskets situasjon. Det betyr at den må forstå dets 182 III,14| Likeledes må den forstå det som truer mennesket og alt 183 III,14| menneskelig» for å bringe det stadig mer i samsvar med 184 III,15| klarsyn og myndighet har det 2. Vatikankonsil tegnet 185 III,15| vi igjen prøve å tilpasse det «tidenes tegn» og forholdenes 186 III,15| synes å være truet av hva det selv produserer, det vil 187 III,15| hva det selv produserer, det vil si av resultatene av 188 III,15| resultatene av sitt arbeid. Det gjelder håndens og enda 189 III,15| fremmedgjøring» i den betydning at det ganske enkelt blir fratatt 190 III,15| den person som produserer det. Men det kan også vendes 191 III,15| som produserer det. Men det kan også vendes mot mennesket 192 III,15| mennesket i stadig større angst. Det er redd det som det selv 193 III,15| større angst. Det er redd det som det selv produserer. 194 III,15| angst. Det er redd det som det selv produserer. Selvsagt 195 III,15| mesteparten, men en del av det kan slå radikalt tilbake 196 III,15| slå radikalt tilbake mot det selv, og da nettopp den 197 III,15| hvorfor blir den vendt mot det selv? For derved fremkaller 198 III,15| former.~Denne trussel fra det som mennesket selv produserer, 199 III,15| synes vi oppmerksomme på det faktum at utnyttelse av 200 III,15| som sprenger rammene for det som i virkeligheten er til 201 III,15| omgående bruk og forbruk. Men det var Skaperens vilje at mennesket 202 III,15| uro. Vi må først stille det viktigste og avgjørende 203 III,15| og initiativtaker, gjør det alle sider ved menneskets 204 III,15| mer menneskelig»? Gjør det menneskelivet mer menneskeverdig? 205 III,15| ja. Men hvordan forholder det seg med de aller viktigste 206 III,15| gjennom dette fremskritt, det vil si mer åndelig modent, 207 III,15| trengende og de svakeste? Blir det mer innstilt på å gi og 208 III,15| har gjort dem så vâre når det gjelder alle problemer som 209 III,15| problemer som angår mennesket. Det samme spørsmål må alle mennesker 210 III,15| menneskelighet, eller er det gått tilbake og blitt forringet 211 III,15| forringet som menneske? Får det gode overtak over det onde 212 III,15| Får det gode overtak over det onde i mennesket og «i menneskets 213 III,15| ondt i etisk forstand? Er det i og blant mennesker større 214 III,15| nasjon, hvert folk? Eller er det tvert om blitt mer egoisme, 215 III,15| bestemme over andre, utover det man har rett til og har 216 III,15| fremskritt er på alles lepper, og det opptar spalteplass i alle 217 III,15| røper engstelse og uro. Det siste er ikke mindre viktig 218 III,15| er ikke mindre viktig enn det første. Dette stemmer med 219 III,16| som nærmer seg slutten av det annet årtusen av den kristne 220 III,16| krav. Vi tenker her bare på det som fant uttrykk i Skaperens 221 III,16| budskap til mennesket i det øyeblikk han gav det jorden 222 III,16| mennesket i det øyeblikk han gav det jorden å «legge under seg». 223 III,16| frelsesmysteriet. Dette taler det 2. Vatikankonsil om i de 224 III,16| menneskets «kongedømme», det vil si dets kall til å bli 225 III,16| synlige verden ble gitt det som oppgave av Skaperen 226 III,16| oppgave av Skaperen selv. Det innebærer i første rekke 227 III,16| grunnen til at alle stadier i det moderne fremskritt må følges 228 III,16| røntgenundersøkt med dette for øyet. Det er spørsmål om personens 229 III,16| som konsilet har erklært, det gjelder ikke så meget « 230 III,16| enorme fremskritt, står det i fare for å slippe de viktigste 231 III,16| På forskjellige måter kan det la sin menneskelighet bli 232 III,16| ikke er direkte merkbar. Det kan skje gjennom organiseringen 233 III,16| den plass som tilkommer det i den synlige verden. Det 234 III,16| det i den synlige verden. Det må ikke bli tingenes slave, 235 III,16| produksjonen, en slave for hva det selv produserer. En sivilisasjon 236 III,16| til slikt slaveri, selv om det til tider utvilsomt skjer 237 III,16| dette problemet å stri med. Det er ikke et problem som løses 238 III,16| liv og all sivilisasjon. Det dreier seg om å gi en mening 239 III,16| hverdagslivets mange ulike tiltak. Og det står også om forutsetningene 240 III,16| lider av sult, eller der i det minste store grupper gjør 241 III,16| minste store grupper gjør det, og hvor mange mennesker 242 III,16| forbrukerholdning uten etisk kontroll. Det bevirker at noen andre må 243 III,16| utbredte er misforholdet at det vekker tvil med hensyn til 244 III,16| under politisk press, og det har vist seg at de er ute 245 III,16| forhold som er skapt av det selv. Fattigdom og elendighet 246 III,16| elendighet. I de rike land samles det opp gods i overflod, og 247 III,16| moralske uorden i verden. Det kreves derfor dristige beslutninger 248 III,16| nødvendige omstrukturering av det økonomiske liv er en vanskelig 249 III,16| av en eller annen farve. Det er klart at slike instinkter 250 III,16| kunne sikre frihet også på det økonomiske område. Økonomisk 251 III,16| virker etter sin hensikt. Men det må skje i et vidt perspektiv 252 III,16| under sine særlige krav. Det kveler mennesket, splitter 253 III,16| splitter samfunnet, og det økonomiske fremskritt blir 254 III,16| spenninger og overdrivelser.~Det er mulig å påta seg disse 255 III,16| seg disse forpliktelser. Det er blitt bekreftet ved kjensgjerninger 256 III,16| kjempemessig oppgave er det nødvendig å vekke, akseptere 257 III,16| følelse av moralsk ansvar. Det er et ansvar som mennesket 258 III,16| Igjen og stadig gjelder det mennesket.~For oss kristne 259 III,17| kanskje aller mest moralsk. Det må innrømmes at det ikke 260 III,17| moralsk. Det må innrømmes at det ikke er lett å sammenligne 261 III,17| velferd over hele verden.~Det er overflødig for Kirken 262 III,17| misjon i verden av i dag. Det angår forutsetningene for 263 III,17| dokumenter av Johannes XXIII, det 2. Vatikankonsil og senere 264 III,17| de krenkes i fredstid, er det særlig smertelig. Under 265 III,17| fremskrittets synspunkt betyr det et ubegripelig anslag mot 266 III,17| er fast overbevist om at det ikke finnes noe program 267 III,17| systemer bygger på. Derfor vil det nødvendigvis være en plikt 268 III,17| oss si personens vel, i det samfunn hvor han lever. 269 III,17| imperialisme, som er en trussel mot det harmoniske forhold nasjonene 270 III,17| forhold nasjonene imellom. Det er et talende faktum, bekreftet 271 III,17| for et høyere gode, nemlig det som var til statens beste. 272 III,17| skulle imidlertid vise at det bare var for et bestemt 273 III,17| var for et bestemt parti det var spørsmål om et gode, 274 III,17| blir etterlevd overalt. Det oppstår sannelig en velbegrunnet 275 III,17| er «ånden» i samfunnet og det offentlige liv smertelig 276 III,17| tung byrde for de samfunn det gjelder. Et tungt ansvar 277 III,17| samfunnsbevisstheten, ettersom det dermed har oppstått et behov 278 III,17| rettmessig deltagelse i det politiske liv. Man må imidlertid 279 III,17| førsterangs betydning når det gjelder fremskritt for mennesket 280 III,17| Kirken har alltid lært at det er en plikt å handle til 281 III,17| samfunnets felles beste. Det er dette som gjør makten 282 III,17| ukrenkelige menneskerettigheter. Det felles beste som statsmyndighetene 283 III,17| rettigheter blir respektert. Det motsatte fører til en oppløsning 284 III,17| rettferdighet i samfunnet, og er det mål som kan brukes for å 285 III,17| blant menneskerettighetene. Det 2. Vatikankonsil anså det 286 III,17| Det 2. Vatikankonsil anså det som viktig og nødvendig 287 III,17| lang erklæring om emnet. Det er det dokument som blir 288 III,17| erklæring om emnet. Det er det dokument som blir kalt « 289 III,17| naturrettens synspunkt, det vil si fra den «rent menneskelige» 290 III,17| erfaring. Fremfor alt er det et angrep på menneskets 291 III,17| dets objektive rettigheter. Det nevnte konsildokument definerer 292 III,17| overfor urettferdighet mot det innerste i mennesket, mot 293 III,17| innerste i mennesket, mot det sant menneskelige. Endog 294 III,17| menneskelig betraktning er det derfor vanskelig å godta 295 III,17| noe som har hendt.~Selv om det her blir i korthet, må dette 296 III,17| dette emnet tas med, fordi det inngår i menneskets innviklede 297 III,17| situasjon i verden av i dag. Det viser klart i hvilken grad 298 III,17| rett og plikt til å gjøre det, er det først og fremst 299 III,17| plikt til å gjøre det, er det først og fremst fordi vi 300 III,17| organiseringen av samfunnslivet og det offentlige liv. Jeg vil 301 IV,18 | og uttrykksfulle språk. Det var ikke uten grunn at apostelen 302 IV,18 | tradisjon erklærte senere det 2. Vatikankonsil at Kristi 303 IV,18 | legeme er Guds folk. Hvis det er riktig, da betyr det 304 IV,18 | det er riktig, da betyr det at hvert menneske ved å 305 IV,18 | og oppstandne Kristus. Og det er på den grunn Kirken lever 306 IV,18 | sitt liv. Kirken har bare det ene liv: Det som er gitt 307 IV,18 | Kirken har bare det ene liv: Det som er gitt den av dens 308 IV,18 | seg selv et mysterium. Av det mysteriet er det nye menneske 309 IV,18 | mysterium. Av det mysteriet er det nye menneske født, kalt 310 IV,18 | Faderen har lovet og tilbudt det evige liv til hvert enkelt 311 IV,18 | ble født av jomfru Maria. Det evige liv er den endelige 312 IV,18 | oppfyllelse av menneskets kall. Det er på en måte oppfyllelsen 313 IV,18 | som Gud har forberedt for det fra evighet. Denne «guddommelige 314 IV,18 | oppfyllelse til tross for alt det gåtefulle, alle de uløste 315 IV,18 | grense og nedbrytelsen av det menneskelige legeme, øyner 316 IV,18 | vårt håp om oppstandelse - det strålende løfte om uforgjengelighet». 317 IV,18 | Gjennom den legemlige død må det gå under Sammen med hele 318 IV,18 | gå under Sammen med hele det synlige skaperverk. Vi søker 319 IV,18 | lagt i ordene: Ånden er det som gir liv, kjøtt og blod 320 IV,18 | til ingen nytte». Selv om det kan synes annerledes, uttrykker 321 IV,18 | hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Det 322 IV,18 | det finner hvile i deg.» Det er en skapende uro. I den 323 IV,18 | I den banker og dirrer det dypest menneskelige, vår 324 IV,18 | vår søking etter sannhet, det umettelige behov for det 325 IV,18 | det umettelige behov for det gode, hunger etter frihet, 326 IV,18 | samler med meg, han sprer.» Det er en skatt av menneskelighet 327 IV,18 | mening til alt dens virke. Det er en kraft som forener 328 IV,18 | sår som salve mild.~Bøy du det som hardt er blitt,~tin 329 IV,18 | hardt er blitt,~tin opp det som frøs så tidt,~led hver 330 IV,18 | svaret på all «materialisme». Det er materialisme av forskjellig 331 IV,18 | konstitusjon «Lumen Gentium» hvor det blir erklært at Kirken er « 332 IV,18 | frelsesmysteriet hvor den finner det lys og den styrke som er 333 IV,18 | stadig på nytt, ved å motta det i en stadig mer bevisst 334 IV,18 | viet stor oppmerksom het av det 2. Vatikankonsil, til stort 335 IV,19 | sannheten~19. I lyset av det 2. Vatikankonsils lære fremtrer 336 IV,19 | vi Kristus selv uttale: «Det ord dere hører, er ikke 337 IV,19 | i Faderens favn», finner det nødvendig å understreke 338 IV,19 | åpenbarte ord. Derfor er det nødvendig når Kirken bekjenner 339 IV,19 | til dem som han betrodde det mandat å kunngjøre og lære 340 IV,19 | som ble klart definert av det 1. Vatikankonsil og gjentatt 341 IV,19 | Vatikankonsil og gjentatt av det 2. Vatikankonsil. Dertil 342 IV,19 | Kirkens helgener bekrefter det i sin livshistorie. For 343 IV,19 | livshistorie. For dem strålte det sanne lys, det som belyser 344 IV,19 | dem strålte det sanne lys, det som belyser Guds sannhet 345 IV,19 | betydning, og har alltid hatt det. Den er nødvendig for at 346 IV,19 | viktig deres tjeneste er, som det er uttrykt i begrepet «intellectus 347 IV,19 | crede, ut intellegas». Det fungerer riktig når teologene 348 IV,19 | kirkelæreren St. Albert. Det er en oppgave som i dag 349 IV,19 | verden og mennesket selv. Det gjelder både de eksakte 350 IV,19 | forbundet med teologien, slik det annet Vatikankonsil minnet 351 IV,19 | enheten som grunnlag når det gjelder læren om tro og 352 IV,19 | arbeidets mål. Følgelig er det et ufravikelig krav at teologien 353 IV,19 | teologer må være helt på det rene med hva Kristus selv 354 IV,19 | fastslo med sin erklæring: «Det ord dere hører, er ikke 355 IV,19 | eukaristien og viser veiene for det sakramentale liv. Bispesynoden 356 IV,19 | går hånd i hånd. Selv om det her i første rekke er tale 357 IV,19 | prestene, må vi også nevne det store antall menn og kvinner 358 IV,19 | barn i kristendom. Ut fra det faktum at Kristi profetiske 359 IV,19 | underviser andre, kan de gjøre det slik at elevenes kjærlighet 360 IV,19 | kontaktpunkter mellom Kirken og det enkelte menneske, og det 361 IV,19 | det enkelte menneske, og det er et hovedkrav, avgjørende 362 IV,20 | del i frelsesmysteriet, det vil si i Jesu Kristi frelsesverk. 363 IV,20 | sentrum og høydepunkt i det sakramentale liv. Ved sakramentene 364 IV,20 | frelsende kraft fra Kristi verk. Det begynner med dåpens mysterium. 365 IV,20 | fornyelse av hans offer, det offer av seg selv som han 366 IV,20 | evig liv i oppstandelsen. Det nye liv innebærer den legemlige 367 IV,20 | gave. Gjennom Ånden blir det guddommelige liv, det liv 368 IV,20 | blir det guddommelige liv, det liv som Faderen har i seg 369 IV,20 | Kristus.~Eukaristien er det mest fullkomne sakrament. 370 IV,20 | ham gjennom hans offer. Det er ved det han har frelst 371 IV,20 | gjennom hans offer. Det er ved det han har frelst oss, slik 372 IV,20 | et kongelig presteskap». Det vil si at vi har del i den 373 IV,20 | menneske. Eukaristien er det sakrament hvor vårt nye 374 IV,20 | fullstendig frem. Her er det at Kristus selv uopphørlig 375 IV,20 | og stadig på ny måte gir det vitnesbyrd i den hellige 376 IV,20 | gjennom Kirkens tjeneste.~Det er en viktig sannhet både 377 IV,20 | mystikere, i full troskap mot det eukaristiske mysterium. 378 IV,20 | sannhet, eukaristien er det uutsigelige sakrament. For 379 IV,20 | Kirken som Guds folk er det imidlertid viktigst å leve 380 IV,20 | imidlertid viktigst å leve det eukaristiske liv, som ikke 381 IV,20 | må stadig ha fremgang i det eukaristiske liv og den 382 IV,20 | en eukaristisk atmosfære.~Det er utillatelig å redusere 383 IV,20 | tanke, liv eller gjerning. Det er på samme tid et offersakrament, 384 IV,20 | nærværets sakrament. Selv om det er sant at eukaristien alltid 385 IV,20 | vært og fortsatt vil være det klareste tegn på søskenforholdet 386 IV,20 | disipler og bekjennere, må det ikke benyttes bare som en « 387 IV,20 | da må hele storheten i det guddommelige mysterium respekteres, 388 IV,20 | likeså den fulle betydning av det sakramentale tegn. Her er 389 IV,20 | sjelen blir fylt av nåde, og det blir gitt løfte om evig 390 IV,20 | løfte om evig herlighet Det må derfor være en selvfølgelig 391 IV,20 | gjelder gudstjenesten. Og det blir desto mer en plikt 392 IV,20 | dette sakramentale tegn. Det er som om han ser bort fra 393 IV,20 | Apostelens oppfordring viser, i det minste indirekte, at det 394 IV,20 | det minste indirekte, at det er en nær forbindelse mellom 395 IV,20 | virkning. Og vi vil miste, i det minste delvis, den spesielle 396 IV,20 | villighet til å bringe Gud det åndelige offer som på en 397 IV,20 | omvendelse.~I de senere år er det blitt gjort meget i den 398 IV,20 | århundrelange praksis når det gjelder botens sakrament, 399 IV,20 | mer». Også for Kristus er det en klar rett å få møte alle 400 IV,20 | eukaristien. Man ønsker at det eukaristiske fellesskap 401 IV,20 | er en oppgave for Kirken. Det er et emne vi må utforske 402 IV,20 | forskjellige livsforhold i dag. Men det er sikkert at Kirken i den 403 IV,20 | guddommelige misjons Kirke, slik det 2. Vatikankonsil har fastslått.~ 404 IV,21 | Det kristne kall til tjeneste 405 IV,21 | fra grunnen bygget opp av det 2. Vatikankonsil. Kristi 406 IV,21 | folk. Blant andre sider ved det kristne kall belyste man 407 IV,21 | Kristi kongelige misjon, det vil si gjenoppdagelsen av 408 IV,21 | lys av Kristi holdning er det bare mulig å «være konge» 409 IV,21 | mye åndelig modenhet at det faktisk må betegnes med 410 IV,21 | kristen og menneskelig moral.~Det 2. Vatikankonsil holder 411 IV,21 | for hvert enkelt medlem er det ikke bare spørsmål om medlemskap 412 IV,21 | dimensjon. Men tross alt det ufullkomne i dette fellesskaps 413 IV,21 | dette fellesskaps liv på det menneskelige plan, er dette 414 IV,21 | her er med Kristus selv. I det minste bærer alle hans uutslettelige 415 IV,21 | uutslettelige merker i sin sjel.~Det 2. Vatikankonsil var i særlig 416 IV,21 | fra synodenes side. Men det er en sannhet vi alltid 417 IV,21 | Kirken og hjelpe til å utbre det sanne lys som er Kristus 418 IV,21 | I de rette perspektiv må det også bli gjort gjeldende 419 IV,21 | trofaste mot dette prinsipp. Det er grunnen som vi alle må 420 IV,21 | de enkleste oppgaver. For det er nettopp dette som er 421 IV,21 | den «kongelige tjeneste». Det pålegger hver enkelt av 422 IV,21 | kreve av seg selv nøyaktig det vi er blitt kalt til, det 423 IV,21 | det vi er blitt kalt til, det vi personlig har forpliktet 424 IV,21 | felles ansvar for Kirken som det 2. Vatikankonsil ønsker 425 IV,21 | Troskap mot vårt kall, det vil si villighet til en « 426 IV,21 | troskap mot sitt kall, slik det uoppløselige sakramentale 427 IV,21 | krever. Til prestene stilles det krav om en lignende kallstroskap, 428 IV,21 | kallstroskap, på grunn av det uutslettelige preg som er 429 IV,21 | denne gave og trofast mot det bånd han har tatt på seg 430 IV,21 | gitt oss sitt eksempel og det vakreste forbilde på. Hans 431 IV,21 | han har vunnet for oss. Det vil si, vi kan utvikle vår 432 IV,21 | til alle dem han sender det til. Slik blir den satt 433 IV,21 | Her finner vi idealet for det religiøse liv, praktisert 434 IV,21 | sekularinstituttene.~I vår tid blir det stundom hevdet, om ikke 435 IV,21 | at mennesket er fritt når det bruker friheten etter eget 436 IV,21 | å bruke den bevisst til det som er vårt sanne vel. Kristus 437 IV,22 | virkelig lever sitt liv, er det fordi den kan hente liv 438 IV,22 | nemlig at vi skal ha liv, og det i overflod. Hans egen fylde 439 IV,22 | Menneskene har liv fordi det blir gitt dem innenfra ved 440 IV,22 | for all tjeneste i Kirken, det være seg apostolisk, pastoral, 441 IV,22 | da forstår vi bedre hva det betyr når vi sier at Kirken 442 IV,22 | mor. Vi forstår også hva det betyr når vi sier at Kirken 443 IV,22 | Vi skylder fedrene fra det 2. Vatikankonsil en særlig 444 IV,22 | uverdige etterfølger må det derfor være tillatt å vende 445 IV,22 | av disse refleksjoner som det synes betimelig å gjøre 446 IV,22 | misjon helt fra begynnelsen, det vil si fra bebudelsens øyeblikk. 447 IV,22 | en særlig måte. Vi gjør det i tilknytning til våre eldste 448 IV,22 | kristne samfunn.~Vi gjør det fordi vi blir drevet av 449 IV,22 | mysterium slik som Maria kan det. For ingen er blitt ført 450 IV,22 | ingen er blitt ført inn i det av Gud selv slik som hun. 451 IV,22 | særegne nåde som følger det å være Guds mor, ligger 452 IV,22 | Nasaret da hun uttalte sitt «Det skje -». Dette hjerte, samtidig 453 IV,22 | hellige Ånds særlige virke har det gått ut til alle dem som 454 IV,22 | ha en mors utrettelighet. Det mest karakteristiske ved 455 IV,22 | som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie». Gjennom 456 IV,22 | nå i denne sluttfase av det annet årtusen. Når jeg ender 457 IV,22 | første søndag i fasten, 1979, det første år av mitt pontifikat.~