| Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library | ||
| Alphabetical [« »] ensidig 1 ensomhet 1 episkopal 1 er 427 erfarer 1 erfaring 4 erfaringer 2 | Frequency [« »] 625 i 533 som 457 det 427 er 372 den 345 til 339 for | Ioannes Paulus PP. II Redemptor Hominis IntraText - Concordances er |
Chapter, Paragraph
1 I,1 | Frelser, Jesus Kristus, er universets og historiens 2 I,1 | tjeneste for hele verden som er forbundet med St. Peters 3 I,1 | Peters Stol. I dette øyeblikk er det vanskelig å si hvilket 4 I,1 | eie.» I en viss forstand er vi også i en ny adventstid, 5 I,1 | for alle, på en måte som er særegen for ham alene, i 6 I,2 | Jeg ønsker å vise at det er en forbindelse mellom inkarnasjonens 7 I,2 | nevnt, og den tjeneste som er blitt min særlige plikt 8 I,2 | to navn og pontifikater er jeg forbundet med hele den 9 I,2 | tilbake til den aller eldste er jeg forbundet med den misjon 10 I,2 | til sine apostler: «Det er til gavn for dere at jeg 11 I,3 | tidligere helt ukjent, er denne arv gått inn i Kirkens 12 I,3 | Kirkens forståelse av seg selv er og må være den viktigste 13 I,3 | kjærlighet til den. Kirken er, som konsilet fastslår, « 14 I,4 | hedningenes apostel talte om. Det er en slik åpenhet som gir 15 I,4 | forkynner den sannhet som er meddelt av Kristus hel og 16 I,4 | sa: «Det ord dere hører, er ikke mitt, men min Fars - 17 I,4 | til utenverdenen, det som er Kirkens sanne ansikt, tross 18 I,4 | og ser hvor nødvendig den er for menneskeheten med sin 19 I,4 | voksende kritikk, og vi er forvisset om at den ikke 20 I,4 | diskusjoner om under konsilet. Det er riktig at Kirken skal ha 21 I,4 | en tjenende holdning, men er snarere uttrykk for et ønske 22 I,4 | rormann Kirken slik den er blitt meg betrodd nesten 23 I,4 | gjennom Johannes Paul I, er ganske visst ikke fri for 24 I,4 | vanskeligheter og spenning. Men den er blitt styrket mot overdreven 25 I,4 | selvkritikk. Man kan si at den er blitt mer kritisk overfor 26 I,4 | mysterium. På grunn av alt dette er den mer skikket for sin 27 I,5 | Dette fellesskap i tjenesten er vokst ut fra prinsippet 28 I,5 | kontinuerlig i bispekollegiet, som er i vekst over hele verden, 29 I,5 | Resultatet av dette arbeid er ennå ikke ferdigbehandlet 30 I,5 | samarbeid mellom biskoper er blitt prøvet av Kirken gjennom 31 I,5 | av de mange presteråd som er opprettet siden konsilet. 32 I,5 | siden konsilet. Denne ånd er utbredt også blant legfolk, 33 I,5 | liv i Kirken, en strøm som er mye sterkere enn symptomene 34 I,6 | alle de initiativer som er sprunget frem av den nye 35 I,6 | problemet om kristen enhet: Det er en enkel konsekvens av Jesu 36 I,6 | Jesu Kristi vilje, han som er vår Herre. Jesus selv erklærte 37 I,6 | vanskelige skritt på veien. Er vi kommet langt på veien 38 I,6 | viktige fremskritt. Og én ting er sikkert: Vi har arbeidet 39 I,6 | seg sammen med oss, noe vi er dem hjertelig takknemlig 40 I,6 | hjertelig takknemlig for. Det er også sikkert at vi må arbeide 41 I,6 | verden nå befinner seg, er dette den eneste mulighet 42 I,6 | mener endog at slike forsøk er til skade for evangeliets 43 I,6 | ende i likegyldighet. Det er kanskje bra at talsmenn 44 I,6 | holde rimelige grenser. Det er klart at det nye stadium 45 I,6 | begeistring: «Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og den nåde 46 I,6 | Guds nåde er jeg det jeg er, og den nåde han har vist 47 I,6 | vært bortkastet.» ~~~~~~Det som er sagt ovenfor, må også brukes 48 I,6 | skatter, som vi vet det ikke er mangel på i disse religioner. 49 I,6 | Også de ikke-kristnes tro er en virkning av sannhetens 50 I,6 | legemes synlige grenser. Det er edelt å være innstilt på 51 I,6 | system, og anerkjenne det som er rett. En slik innstilling 52 II,7 | veier vi alle må følge.. Det er rimelig å spørre ved denne 53 II,7 | Pater futuri saeculi? Dette er det hovedspørsmål den nye 54 II,7 | blikket mot ham, for det er ikke frelse i noen annen 55 II,7 | til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige livs 56 II,7 | vi har som mål, han «som er hodet». Han «ved hvem alt 57 II,7 | hodet». Han «ved hvem alt er skapt og ved hvem vi er 58 II,7 | er skapt og ved hvem vi er til» han som er både «veien 59 II,7 | hvem vi er til» han som er både «veien og sannheten» 60 II,7 | som sannhetens Ånd I ham er «alle visdommens og kunnskapens 61 II,7 | kunnskapens skatter» og Kirken er hans legeme» Ved sitt forhold 62 II,7 | sitt forhold til Kristus er Kirken selv på en måte et 63 II,7 | Og opphavet til alt dette er han selv, han som er vår 64 II,7 | dette er han selv, han som er vår Frelser.~Kirken holder 65 II,7 | ikke kan si med Peter: «Du er Kristus, sønn av den levende 66 II,7 | den levende Gud» Han som er sønn av den levende Gud, 67 II,7 | også som et menneske. Det er hans liv som taler, hans 68 II,7 | og hans oppstandelse. Det er dette som danner grunnlaget 69 II,7 | Kristi egen befaling, han som er vår Herre, blir eukaristien 70 II,7 | hvert enkelt menneske. Det er som om den sier med apostelen: « 71 II,7 | i frelsesmysteriet, som er blitt grunnprinsippet for 72 II,8 | Verdens Frelser! I ham er den viktige sannhet om skaperverket 73 II,8 | aldri før, at skapningen er «underlagt intetheten»? 74 II,8 | underlagt intetheten»? Det er tilstrekkelig å nevne enkelte 75 II,8 | i tidligere ukjent grad, er ikke dette også den verden 76 II,8 | viktigste realitet, som er mennesket. I likhet med 77 II,8 | Vatikankonsil: «Sannheten er at menneskets mysterium 78 II,8 | mennesket hvordan det selv er fullt ut, og belyse dets 79 II,8 | konsilet fortsetter: «Han som er «den usynlige Guds bilde» ( 80 II,8 | bilde» (Kol. 1, 15), han er selv det fullkomne menneske 81 II,8 | Den menneskelige natur er blitt opphøyet til en uforlignelig 82 II,9 | skapningen ble gjenskapt er i sin dypeste rot et menneskehjerte 83 II,9 | menneskehjerter, i mennesker som er bestemt fra evighet av til 84 II,9 | bilde og bli Guds barn, som er kalt til nåde, kalt til 85 II,9 | frelsens Gud, en Gud som er «tro mot seg selv» og tro 86 II,9 | åpenbare den kjærlighet som er større enn hele skaperverket, 87 II,9 | skaperverket, den kjærlighet som er større enn all synd, svakhet 88 II,9 | skapningens intethet». Den er sterkere enn døden. Det 89 II,9 | sterkere enn døden. Det er en kjærlighet som alltid 90 II,9 | en kjærlighet som alltid er villig til å oppreise og 91 II,9 | i all sin glans», de som er kalt til å tre frem i herlighet. 92 II,9 | menneskehetens historie er denne kjærlighet og barmhjertighet 93 II,10 | mennesket hvordan det selv er fullt ut» som vi allerede 94 II,10 | allerede har sagt. Dette er frelsesmysteriets menneskelige 95 II,10 | forstand skapt på ny. «Så er der ikke mer spørsmål om 96 II,10 | man eller kvinne, for dere er alle ett, i Kristus. Jesus.» 97 II,10 | kristendom. Denne undring er bestemmende for Kirkens 98 II,10 | Denne undring, som også er en overbevisning og en visshet, 99 II,10 | overbevisning og en visshet, er nær forbundet med Kristus. 100 II,10 | Kristus. I sin dypeste rot er den troens visshet, men 101 II,10 | tider og særlig i vår tid er å lede menneskenes blikk, 102 II,11 | snarere selvforståelse, er blitt til «i dialog». Før 103 II,11 | tider var ukjent, men som er typisk for vår tid, nemlig 104 II,11 | ikke-kristne religioner er fullt av dyp aktelse for 105 II,11 | den store åndelige arv som er felles for kristne og jøder. 106 II,11 | ut for menneskeslekten og er kommet den nær. I og gjennom 107 II,11 | verdighet, den høye stand det er opphøyet til, den umåtelige 108 II,11 | sin eksistens.~Alle vi som er Kristi disipler, må derfor 109 II,11 | rundt ham. Effektivt arbeid er nødvendig for å bli kjent 110 II,11 | lyset av den realitet som er Jesus Kristus.~Jesus Kristus 111 II,11 | Jesus Kristus.~Jesus Kristus er det faste punkt og sentrum 112 II,11 | kraft om den, siden den er mer nødvendig enn noen gang 113 II,11 | tidligere, da viser dette at den er mer nødvendig enn noensinne, 114 II,11 | til tross for motstanden er den imøtesett med større 115 II,11 | vold mot himlenes rike, der er voldsmenn som vil røve det 116 II,11 | rikdom» siden denne rikdom er for alle og er alles eiendom.~ 117 II,11 | denne rikdom er for alle og er alles eiendom.~ 118 II,12 | misjonsfellesskap, som etter sitt vesen er bestemt av Kristus selv, 119 II,12 | enhet ennå foreligger. Dette er apostolisk og misjonerende 120 II,12 | misjonærens holdning. Det er tilstrekkelig å nevne apostelen 121 II,12 | det som mennesket selv er kommet frem til i dypet 122 II,12 | gjelder å respektere alt som er blitt bevirket av Ånden, 123 II,12 | blåser dit den vil». Misjon er aldri nedbrytende, den løfter 124 II,12 | påbegynt ved misjonens arbeid, er nådens virke. Bare ved nådens 125 II,12 | selv at den sannhet som er oss åpenbart av Gud, pålegger 126 II,12 | sannhet selv. Av Kristus er Kirken satt som dens vokter 127 II,12 | i dens helhet og renhet er Kirken blitt lovet en særlig 128 II,12 | forkynte den sannhet som ikke er av mennesker, men av Gud (« 129 II,12 | vokter av denne frihet, som er betingelse og grunnlag for 130 II,12 | mot all frihet som bare er illusorisk, overfladisk 131 II,12 | ensidig, all frihet som ikke er grunnet på den fulle sannhet 132 II,12 | Kristus og gjennom Kristus er mange kommet frem til sann 133 II,12 | han da ikke: «Min oppgave er å vitne om sannheten, det 134 II,12 | vitne om sannheten, det er derfor jeg er født, det 135 II,12 | sannheten, det er derfor jeg er født, det er derfor jeg 136 II,12 | derfor jeg er født, det er derfor jeg er kommet til 137 II,12 | født, det er derfor jeg er kommet til verden»? Ved 138 II,12 | like fra apostlenes tid, er det ikke ofte Jesus Kristus 139 II,12 | frem ved siden av dem som er blitt stilt for retten for 140 II,12 | Slik som han uopphørlig er deres talsmann for Faderen, 141 II,12 | deres talsmann for Faderen, er han det også i historien. 142 II,12 | alle sine svakheter, som er en del av dens menneskelige 143 II,12 | time skal komme, ja, den er alt inne, da de sanne tilbedere 144 II,12 | sannhet. For slike tilbedere er det Faderen vil ha. Gud 145 II,12 | det Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, 146 III,13| menneskeslektens erfaring som er i stadig og hurtig vekst, 147 III,13| pekt på. Vi forstår at det er én eneste vei som er grunnlag 148 III,13| det er én eneste vei som er grunnlag for alle de andre 149 III,13| alle de andre veier. Det er en vei som stått sin prøve 150 III,13| gjennom århundrer, og det er også fremtidens vei. Kristus 151 III,13| han tilsynelatende ofte er langt borte, også når Kirken 152 III,13| virksomhet.~Jesus Kristus er hovedveien for Kirken. Han 153 III,13| hovedveien for Kirken. Han selv er vår vei «til Faderens hus» 154 III,13| mer menneskelig». Dette er Kristi egen omsorg, han 155 III,13| Kristi egen omsorg, han som er den gode hyrde for alle. 156 III,13| noe politisk system. Den er samtidig et tegn på menneskets 157 III,13| i hele dets storhet. Vi er ikke opptatt av det «abstrakte» 158 III,13| historiske» menneske: Vi er opptatt av den enkelte, 159 III,13| gjelder hele mennesket og er konsentrert om mennesket 160 III,13| Gjenstand for dens omsorg er det enkelte menneske som 161 III,13| minner om at «mennesket er den eneste skapning på jorden 162 III,13| nåde og herlighet, dette er «hvert enkelt» menneske, 163 III,13| virkelige» menneske. Dette er det menneske som er blitt 164 III,13| Dette er det menneske som er blitt delaktig i frelsesmysteriet 165 III,14| frelse eller fortapelse, er så nær og ubrytelig forbundet 166 III,14| forbundet med Kristus. Det er her tale om hvert menneske 167 III,14| herredømme over den.» Det er tale om hver især, for hver 168 III,14| hver især, for hver enkelt er et enestående tilfelle med 169 III,14| enestående tilfelle med alt han er og gjør, med sin tanke og 170 III,14| hjerte. Fordi mennesket er en «person», har det en 171 III,14| det en livshistorie som er dets egen, og enda viktigere: 172 III,14| sjel har en historie som er dens egen. I samsvar med 173 III,14| Hans bakgrunn og virkefelt er hans egen familie, samfunnet 174 III,14| medmenneske, dette menneske er den hovedvei som Kirken 175 III,14| skal utføre sin misjon. Det er dette menneske som er den 176 III,14| Det er dette menneske som er den første og viktigste 177 III,14| for Kirken, den vei som er trukket opp av Kristus selv, 178 III,14| kall til et høyere liv. Det er hele tiden tvunget til å 179 III,14| indre splittelse, og dette er kilden til mange og store 180 III,14| viss i en viss forstand er grunnlag for alle de veier 181 III,14| noen som helst unntagelse, er blitt gjenløst ved Kristus. 182 III,14| ved Kristus. Og Kristus er på en måte forenet med hvert 183 III,14| når mennesket selv ikke er klar over det: «Kristus, 184 III,14| Siden dette menneske er veien for Kirken, veien 185 III,15| Hva mennesket av i dag er redd for~15. Med klarsyn 186 III,15| og forholdenes krav, som er under stadig endring og 187 III,15| mest omfattende dimensjon er et drama hvor dette synes 188 III,15| stadig større angst. Det er redd det som det selv produserer. 189 III,15| den del som i særlig grad er produkt av dets begavelse 190 III,15| og tiltaksevne. Mennesket er redd for at dette kan bli 191 III,15| det som i virkeligheten er til gavn for mennesket, 192 III,15| samtidens sivilisasjon som er preget av teknologiens herredømme, 193 III,15| hvor menneskets skapelse er beskrevet. Men fremskrittet 194 III,15| utvikling og fremskritt. Når vi er vitne til og deltagere i 195 III,15| teknologiske erobringer som er gjort hittil og de som er 196 III,15| er gjort hittil og de som er planlagt for fremtiden, 197 III,15| planlagt for fremtiden, er de fullt ut i samsvar med 198 III,15| sin menneskelighet, eller er det gått tilbake og blitt 199 III,15| menneskets verden», som er en verden av godt og ondt 200 III,15| og ondt i etisk forstand? Er det i og blant mennesker 201 III,15| nasjon, hvert folk? Eller er det tvert om blitt mer egoisme, 202 III,15| istedenfor fedrelandskjærlighet? Er der en sterkere trang til 203 III,15| for imperialisme?~Dette er de viktigste spørsmål som 204 III,15| viktigste spørsmål som Kirken er nødt til å stille seg, siden 205 III,15| utvikling og fremskritt er på alles lepper, og det 206 III,15| engstelse og uro. Det siste er ikke mindre viktig enn det 207 III,16| store fremskritt. Men den er også en tid med trusler 208 III,16| forhold til materien.~Her er grunnen til at alle stadier 209 III,16| med dette for øyet. Det er spørsmål om personens utvikling, 210 III,16| manipulasjonen ofte ikke er direkte merkbar. Det kan 211 III,16| problemet å stri med. Det er ikke et problem som løses 212 III,16| svar på spørsmålet: Hvem er mennesket?~Saken gjelder 213 III,16| nestekjærlighetens krav. Dette er bekreftet ved velkjente 214 III,16| Menneskets situasjon i dag er så visst ikke den samme 215 III,16| samme overalt, forskjellene er mange og store. Forholdene 216 III,16| etiske virkninger. Alle er vi fortrolige med bildet 217 III,16| som vi kjenner så godt, er omtalt av pavene i vårt 218 III,16| fattige Lasarus Så utbredte er misforholdet at det vekker 219 III,16| bygger på. Disse strukturer er under politisk press, og 220 III,16| og det har vist seg at de er ute av stand til å rette 221 III,16| urettferdige sosiale forhold som er en arv fra fortiden. De 222 III,16| under spente forhold som er skapt av det selv. Fattigdom 223 III,16| den annen, denne person er alltid mennesket. Dramaet 224 III,16| verdighet. ~~~~~~En slik oppgave er ikke umulig. Solidaritet 225 III,16| omstrukturering av det økonomiske liv er en vanskelig vei som ikke 226 III,16| en eller annen farve. Det er klart at slike instinkter 227 III,16| krefter i mennesket, de som er avgjørende for sann kultur. 228 III,16| spenninger og overdrivelser.~Det er mulig å påta seg disse forpliktelser. 229 III,16| disse forpliktelser. Det er blitt bekreftet ved kjensgjerninger 230 III,16| inn på her. Men en ting er sikkert: Som utgangspunkt 231 III,16| slik kjempemessig oppgave er det nødvendig å vekke, akseptere 232 III,16| følelse av moralsk ansvar. Det er et ansvar som mennesket 233 III,16| nye stater og nasjoner som er i ferd med å våkne til selvstendig 234 III,16| konflikter og kriger som ikke er nødvendige for å forsvare 235 III,17| må innrømmes at det ikke er lett å sammenligne en bestemt 236 III,17| som de historiske normer er gjenstand for forandring. 237 III,17| lidelser over seg selv. Er den prosessen nå blitt snudd 238 III,17| ukrenkelige rettigheter er blitt definert og vedtatt, 239 III,17| strengt. En slik forpliktelse er akseptert og ratifisert 240 III,17| at menneskerettighetene er et grunnprinsipp i arbeidet 241 III,17| velferd over hele verden.~Det er overflødig for Kirken å 242 III,17| fastslå hvor nær dette problem er forbundet med dens misjon 243 III,17| internasjonal fred, slik de er blitt erklært i detaljerte 244 III,17| Når de krenkes i fredstid, er det særlig smertelig. Under 245 III,17| slik karakteristikk? Vi er fast overbevist om at det 246 III,17| Menneskerettserklæringen, som er forbundet med opprettelsen 247 III,17| lever. Personens velferd er en avgjørende faktor for 248 III,17| styreformer. I motsatt fall er mennesket dømt til mange 249 III,17| nykolonialisme og imperialisme, som er en trussel mot det harmoniske 250 III,17| forhold nasjonene imellom. Det er et talende faktum, bekreftet 251 III,17| rettigheter. For mennesket er knyttet til sin nasjon med 252 III,17| frykt for at vi fremdeles er langt fra dette. Til tider 253 III,17| langt fra dette. Til tider er «ånden» i samfunnet og det 254 III,17| bokstav». En slik tilstand er en tung byrde for de samfunn 255 III,17| ikke virkeliggjort når vi er vitne til at en bestemt 256 III,17| samfunnet eller av folket. Dette er viktig i vår tid med dens 257 III,17| Kirken har alltid lært at det er en plikt å handle til fellesskapets 258 III,17| at maktens første plikt er omsorg for alt som tjener 259 III,17| samfunnets felles beste. Det er dette som gjør makten berettiget. 260 III,17| virkeliggjort når alle borgere er sikre på at deres rettigheter 261 III,17| Menneskerettighetsprinsippet er således i høy grad forbundet 262 III,17| rettferdighet i samfunnet, og er det mål som kan brukes for 263 III,17| erklæring om emnet. Det er det dokument som blir kalt « 264 III,17| enkeltmennesker og samfunn er ikke bare en smertelig erfaring. 265 III,17| smertelig erfaring. Fremfor alt er det et angrep på menneskets 266 III,17| krenkelse av religionsfriheten er. Her står vi utvilsomt overfor 267 III,17| menneskelig betraktning er det derfor vanskelig å godta 268 III,17| hvilken grad dets situasjon er tynget av fordommer og urettferdighet. 269 III,17| og plikt til å gjøre det, er det først og fremst fordi 270 III,17| troende i verden til dem som er ansvarlige for organiseringen 271 III,17| religionsfrihet blir respektert, er en av de viktigste prøver 272 IV,18 | og frelsesmysteriet. Der er spørsmålet om mennesket 273 IV,18 | at Kristi mystiske legeme er Guds folk. Hvis det er riktig, 274 IV,18 | legeme er Guds folk. Hvis det er riktig, da betyr det at 275 IV,18 | oppstandne Kristus. Og det er på den grunn Kirken lever 276 IV,18 | bare det ene liv: Det som er gitt den av dens brudgom 277 IV,18 | Kristi forening med mennesket er i seg selv et mysterium. 278 IV,18 | mysterium. Av det mysteriet er det nye menneske født, kalt 279 IV,18 | Kristi forening med mennesket er kraft og kilde til kraft, 280 IV,18 | Kristi kraft, hans kraft er opphav til et nytt liv som 281 IV,18 | jomfru Maria. Det evige liv er den endelige oppfyllelse 282 IV,18 | av menneskets kall. Det er på en måte oppfyllelsen 283 IV,18 | hinsides denne grense. «Jeg er oppstandelsen og livet. 284 IV,18 | som den materielle verden er underlagt. Gjennom den legemlige 285 IV,18 | har lagt i ordene: Ånden er det som gir liv, kjøtt og 286 IV,18 | som gir liv, kjøtt og blod er til ingen nytte». Selv om 287 IV,18 | mennesket, nemlig at legemet er gitt liv ved Ånden.~Kirken 288 IV,18 | om mennesket. Mennesket er i stand til å gå ut over 289 IV,18 | selv, Herre, og vårt hjerte er urolig inntil det finner 290 IV,18 | finner hvile i deg.» Det er en skapende uro. I den banker 291 IV,18 | den bedre og bedre at den er vokter av en stor skatt, 292 IV,18 | med meg, han sprer.» Det er en skatt av menneskelighet 293 IV,18 | skatt av menneskelighet som er vokst i verdi ved at mennesket 294 IV,18 | ord. I Guds enbårne sønn er vi gitt «plass som sønner» 295 IV,18 | Abba, Fader». For Kirken er denne skatt en mektig kraft 296 IV,18 | til alt dens virke. Det er en kraft som forener Kirken 297 IV,18 | mild.~Bøy du det som hardt er blitt,~tin opp det som frøs 298 IV,18 | appell til Ånden om å komme er svaret på all «materialisme». 299 IV,18 | all «materialisme». Det er materialisme av forskjellig 300 IV,18 | man hevde at Kirken ikke er alene om denne bønn? Ja, 301 IV,18 | det blir erklært at Kirken er «et sakrament eller tegn 302 IV,18 | det lys og den styrke som er uunnværlig for dens misjon. 303 IV,18 | hvis mennesket som før sagt er veien for Kirken i dens 304 IV,18 | nåde og at dets bestemmelse er ære og herlighet. ~~~~~~Ved 305 IV,18 | han sier: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg 306 IV,19 | uttale: «Det ord dere hører, er ikke mitt, men min Fars, 307 IV,19 | den åpenbarte sannhet, som er Guds egen «eiendom». Endog 308 IV,19 | i kunnskapen om Gud. Den er vårt svar på hans åpenbarte 309 IV,19 | hans åpenbarte ord. Derfor er det nødvendig når Kirken 310 IV,19 | særlig trosinstinkt. ~~~~~~Vi er altså delaktige i Kristi 311 IV,19 | frelseskraft og herlighet, den er dyp, men samtidig enkel. 312 IV,19 | har alltid hatt det. Den er nødvendig for at de på fruktbar 313 IV,19 | hvor viktig deres tjeneste er, som det er uttrykt i begrepet « 314 IV,19 | deres tjeneste er, som det er uttrykt i begrepet «intellectus 315 IV,19 | tjene læreautoriteten. Den er i Kirken betrodd biskopene, 316 IV,19 | som med hierarkiske bånd er forenet med Peters etterfølger. 317 IV,19 | undervisning og pastoral omsorg som er deres spesielle oppgaver, 318 IV,19 | kanskje mer enn tidligere er teologene og alle kunnskapsrike 319 IV,19 | kirkelæreren St. Albert. Det er en oppgave som i dag er 320 IV,19 | er en oppgave som i dag er blitt meget større fordi 321 IV,19 | så vel som filosofien som er nær forbundet med teologien, 322 IV,19 | læren om tro og moral, som er arbeidets mål. Følgelig 323 IV,19 | arbeidets mål. Følgelig er det et ufravikelig krav 324 IV,19 | erklæring: «Det ord dere hører, er ikke mitt, men min Fars, 325 IV,19 | sannheten, en oppgave som Kirken er ansvarlig for.~Delaktigheten 326 IV,19 | deltagerne i synoden. Katekese er en permanent og viktig form 327 IV,19 | om det her i første rekke er tale om prestene, må vi 328 IV,19 | Ansvarsfølelse overfor sannheten er et av de viktigste kontaktpunkter 329 IV,19 | enkelte menneske, og det er et hovedkrav, avgjørende 330 IV,20 | særlig i eukaristien som er sentrum og høydepunkt i 331 IV,20 | eukaristien. Etter Kristi vilje er dette sakrament en stadig 332 IV,20 | menneskene. Faderen, som selv er livets opphav og den opprinnelige 333 IV,20 | meddelt alle mennesker som er forenet med Kristus.~Eukaristien 334 IV,20 | med Kristus.~Eukaristien er det mest fullkomne sakrament. 335 IV,20 | gjennom hans offer. Det er ved det han har frelst oss, 336 IV,20 | frelst oss, slik at vi «er kjøpt, og prisen betalt». 337 IV,20 | betalt». Prisen på vår frelse er et ytterligere bevis på 338 IV,20 | for alle av ham som både er den evige sønn og et virkelig 339 IV,20 | virkelig menneske. Eukaristien er det sakrament hvor vårt 340 IV,20 | mest fullstendig frem. Her er det at Kristus selv uopphørlig 341 IV,20 | gjennom Kirkens tjeneste.~Det er en viktig sannhet både for 342 IV,20 | Kristi offers grunn, da den er en feiring til minne om 343 IV,20 | selve innstiftelsesordene er et vitnesbyrd om. De samme 344 IV,20 | eukaristiens innstiftelse, er de ord som stadig om igjen 345 IV,20 | eukaristifeiringen av dem som er kalt til denne tjeneste 346 IV,20 | veldige innhold og betydning er ofte blitt uttrykt av Kirkens 347 IV,20 | med sikkerhet at vi bare er kommet til terskelen. For 348 IV,20 | omsette i ord hva eukaristien er i hele sin fylde, hva den 349 IV,20 | I sannhet, eukaristien er det uutsigelige sakrament. 350 IV,20 | For Kirken som Guds folk er det imidlertid viktigst 351 IV,20 | eukaristiske liv, som ikke bare er en plikt, men fremfor alt 352 IV,20 | eukaristisk atmosfære.~Det er utillatelig å redusere dette 353 IV,20 | liv eller gjerning. Det er på samme tid et offersakrament, 354 IV,20 | nærværets sakrament. Selv om det er sant at eukaristien alltid 355 IV,20 | det sakramentale tegn. Her er Kristus virkelig tilstede 356 IV,20 | dette sakramentale tegn. Det er som om han ser bort fra 357 IV,20 | kjærlighetens sakrament er sentrum for Guds folks liv. 358 IV,20 | minste indirekte, at det er en nær forbindelse mellom 359 IV,20 | eukaristiens feiring og måltid, er alltid den samme Kristus 360 IV,20 | gjerning som prest. Hos Kristus er den prestelige gjerning 361 IV,20 | Faderen. Fordi hans hengivelse er uten grenser, vekker den 362 IV,20 | trang i oss mennesker som er underlagt så mange slags 363 IV,20 | omvendelse.~I de senere år er det blitt gjort meget i 364 IV,20 | botens sakrament. Dette er i overensstemmelse med de 365 IV,20 | ikke glemme at omvendelse er en indre og dypt personlig 366 IV,20 | sammen med andre troende er en stor hjelp til personlig 367 IV,20 | sakrament: «Dine synder er deg tilgitt» gå, og synd 368 IV,20 | ikke mer». Også for Kristus er det en klar rett å få møte 369 IV,20 | samvittighetens lengsel. «Velsignet er de som hungrer og tørster 370 IV,20 | sult.» Botens sakrament er middel til å mette mennesket 371 IV,20 | sistnevnte side ved boten er omtalt av Paul VI i den 372 IV,20 | Paenitemini»s lære i praksis, er en oppgave for Kirken. Det 373 IV,20 | oppgave for Kirken. Det er et emne vi må utforske grundig 374 IV,20 | livsforhold i dag. Men det er sikkert at Kirken i den 375 IV,21 | som synes å skille seg ut, er delaktigheten i Kristi kongelige 376 IV,21 | I lys av Kristi holdning er det bare mulig å «være konge» 377 IV,21 | kongelige funksjon» (munus), er nær forbundet med alle områder 378 IV,21 | samfunn. Men disse kategorier er utilstrekkelige. For hele 379 IV,21 | for hvert enkelt medlem er det ikke bare spørsmål om 380 IV,21 | hver enkelt og for alle er et særlig «kall» nødvendig. 381 IV,21 | Paulus' lære som allerede er nevnt og som Pius XII minnet 382 IV,21 | minnet oss om i så vakre ord er Kirken som Guds folk også « 383 IV,21 | Følg meg». På en måte er hans oppfordring rettet 384 IV,21 | på det menneskelige plan, er dette ikke desto mindre 385 IV,21 | samfunn fordi fellesskapet her er med Kristus selv. I det 386 IV,21 | sett. Konsilets initiativ er blitt fulgt opp av nye tiltak 387 IV,21 | synodenes side. Men det er en sannhet vi alltid må 388 IV,21 | utbre det sanne lys som er Kristus må grunnes på full 389 IV,21 | Kristi legeme. Dette prinsipp er grunnloven for all kristen 390 IV,21 | mot dette prinsipp. Det er grunnen som vi alle må bygge 391 IV,21 | enkleste oppgaver. For det er nettopp dette som er prinsippet 392 IV,21 | det er nettopp dette som er prinsippet for den «kongelige 393 IV,21 | seg selv nøyaktig det vi er blitt kalt til, det vi personlig 394 IV,21 | Paulus lærer. Selv om «gaven» er et personlig kall og utgjør 395 IV,21 | det uutslettelige preg som er satt i deres sjel ved prestevielsens 396 IV,21 | og kvinner som i sin tur er villige til å vie hele sitt 397 IV,21 | som består av oss alle, er «for mennesker» i den forstand 398 IV,21 | mennesker. Et modent menneske er en person som fullt ut bruker 399 IV,21 | livet av menn og kvinner som er helt viet til ham i overensstemmelse 400 IV,21 | ikke med rette, at frihet er et mål i seg selv. Man mener 401 IV,21 | Man mener at mennesket er fritt når det bruker friheten 402 IV,21 | samfunn. I virkeligheten er friheten en gave bare når 403 IV,21 | den bevisst til det som er vårt sanne vel. Kristus 404 IV,21 | lærer oss at dens beste bruk er kjærlighet, uttrykt i hengivelse 405 IV,21 | han å frigjøre oss. Her er kilden hvor Kirken uavbrutt 406 IV,21 | Sannheten om menneskets frihet er prentet i frelsesmysteriet 407 IV,21 | uutslettelig skrift. Kirken er en sann tjener for menneskeheten 408 IV,21 | før har sagt, at mennesket er og alltid vil være «veien» 409 IV,22 | virkelig lever sitt liv, er det fordi den kan hente 410 IV,22 | Hans egen fylde av liv er også for oss mennesker. 411 IV,22 | eller episkopal tjeneste, er å opprettholde denne dynamiske 412 IV,22 | Dersom vi innser at dette er vår oppgave, da forstår 413 IV,22 | betyr når vi sier at Kirken er mor. Vi forstår også hva 414 IV,22 | Kirkens mor» en tittel som er blitt kjent viden om. For 415 IV,22 | til Guds sønn, «han som er alle tings opphav og mål» 416 IV,22 | til hele Guds folk. Derfor er Maria Kirkens mor. Med klare 417 IV,22 | klare ord og på en måte som er lett forståelig for enhver 418 IV,22 | vende oss til Kristus, som er Kirkens Herre og historiens 419 IV,22 | Maria kan det. For ingen er blitt ført inn i det av 420 IV,22 | Hennes verdighet som mor er enestående, noe tilsvarende 421 IV,22 | delaktighet i frelsesmysteriet er unik, både i dybde og rekkevidde.~ 422 IV,22 | frelsesmysteriet og inn i Kirkens liv, er dens usedvanlige nærhet 423 IV,22 | mennesket. Denne nærhet er morsmysteriets vesen. Kirken, 424 IV,22 | for sitt daglige liv, som er hver enkelt menneskelige 425 IV,22 | si erfaring, for at den er nær menneskene. Nær hver 426 IV,22 | som Kirken må gå. Når vi er oss bevisst at alle disse 427 IV,22 | bevisst at alle disse veier er absolutt nødvendige og dertil