| Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library | ||
| Alphabetical [« »] delvis 3 dem 25 demonstrere 1 den 372 denne 83 dens 45 der 7 | Frequency [« »] 533 som 457 det 427 er 372 den 345 til 339 for 313 av | Ioannes Paulus PP. II Redemptor Hominis IntraText - Concordances den |
Chapter, Paragraph
1 I | sønner og døtre! Hilsen og den apostoliske velsignelse.~ 2 I,1 | historie som Kirken og hele den menneskelige familie nå 3 I,1 | skjulte plan betrodd meg den tjeneste for hele verden 4 I,1 | rettelser når det gjelder den kronologiske nøyaktighet, 5 I,1 | grunnsannhet i våre sinn, den som St. Johannes uttrykker 6 I,1 | mennesker, men var på samme tid den Ene. Gjennom inkarnasjonen 7 I,1 | Gjennom inkarnasjonen gav Gud den dimensjon til menneskenes 8 I,1 | frihet. Og han har skjenket den med generøsitet. Når vi 9 I,2 | og mine tanker vendte seg den 16. oktober i fjor, da jeg 10 I,2 | jeg allerede har nevnt, og den tjeneste som er blitt min 11 I,2 | Johannes Paul I. Da han den 26. august 1978 meddelte 12 I,2 | uttrykke min kjærlighet til den enestående arv som pavene 13 I,2 | er jeg forbundet med hele den apostoliske Stols tradisjon 14 I,2 | foregående århundrer. Gjennom den ene etter den andre av de 15 I,2 | århundrer. Gjennom den ene etter den andre av de forskjellige 16 I,2 | tidsepoker helt tilbake til den aller eldste er jeg forbundet 17 I,2 | eldste er jeg forbundet med den misjon og tjeneste som gir 18 I,2 | av grenseløs tillit til den Ånd som Kristus gav løfte 19 I,3 | sannhetens Ånd tar jeg opp den rike arv fra de siste pontifikater. 20 I,3 | standhaftighet og tålmodighet i den vanskelige periode etter 21 I,3 | forbigående uro.~Paul VI valgte den nye bevissthet i Kirken 22 I,3 | encyklika og slutte meg til den i dette dokument som i en 23 I,3 | pontifikat. Opplyst og styrket av den hellige Ånd lodder Kirken 24 I,3 | av seg selv er og må være den viktigste kilde til dens 25 I,3 | fryktløs kjærlighet til den. Kirken er, som konsilet 26 I,4 | s første encyklika~4. Av den grunn må Kirkens forståelse 27 I,4 | misjonerende dynamikk, så den bekjenner og forkynner den 28 I,4 | den bekjenner og forkynner den sannhet som er meddelt av 29 I,4 | egen natur og visshet om den sannhet om hvilken Kristus 30 I,4 | sendt meg.» Man må fortsette den dialog som Paul VI kalte « 31 I,4 | indre svakheter som tæret på den i tiden etter konsilet. 32 I,4 | ut til at en stor del av den menneskelige familie har 33 I,4 | Kirke, og ser hvor nødvendig den er for menneskeheten med 34 I,4 | forskjellige årsaker til grunn for den voksende kritikk, og vi 35 I,4 | og vi er forvisset om at den ikke alltid var uten oppriktig 36 I,4 | var uten tvil å overvinne den såkalte triumfalisme, som 37 I,4 | ydmyk av sinn» videre at den skal ha kritisk sans overfor 38 I,4 | karakter og virksomhet, og at den alltid skal stille store 39 I,4 | rimelige grenser. Ellers holder den opp å være konstruktiv og 40 I,4 | kjærlighet og takknemlighet for den nåde vi har fått del i først 41 I,4 | skipets rormann Kirken slik den er blitt meg betrodd nesten 42 I,4 | vanskeligheter og spenning. Men den er blitt styrket mot overdreven 43 I,4 | selvkritikk. Man kan si at den er blitt mer kritisk overfor 44 I,4 | På grunn av alt dette er den mer skikket for sin misjon, 45 I,5 | særlig betydningsfullt i den vanskelige periode etter 46 I,5 | periode etter konsilet. Den enhetlige holdning i bispekollegiet 47 I,5 | tvil og viste på samme tid den rette vei til fornyelse 48 I,5 | var blant annet opphav til den viktige impuls til evangelisering 49 I,5 | evangelisering som fant uttrykk i den apostoliske formaning «Evangelii 50 I,5 | formaning «Evangelii nuntiandi» Den ble hilst velkommen med 51 I,5 | ferdigbehandlet og offentliggjort av den apostoliske Stol.~Når vi 52 I,6 | som er sprunget frem av den nye økumeniske orientering? 53 I,6 | evangelisk klarhet fremsatte den uforglemmelige pave Johannes 54 I,6 | nærmere og oppnå enhet. For i den situasjon hvor kristenheten 55 I,6 | nå befinner seg, er dette den eneste mulighet vi kan se 56 I,6 | til vår Herres nåde, slik den ble åpenbart for oss for 57 I,6 | siden under konsilet da den hellige Ånd talte og vi 58 I,6 | motsi sannheten om oss selv, den sannhet som apostelen uttrykker 59 I,6 | nåde er jeg det jeg er, og den nåde han har vist meg, har 60 I,6 | Hender det ikke av og til at den faste tro hos medlemmer 61 II,7 | Dette er det hovedspørsmål den nye pave må stille seg når 62 II,7 | ånd. Hans kall svarer til den befaling som Kristus gjentok 63 II,7 | higen går i en retning, den eneste retning for vår tanke, 64 II,7 | opp å lytte til hans ord. Den leser dem om igjen og om 65 II,7 | om igjen og om igjen. Med den største hengivenhet rekonstruerer 66 II,7 | hengivenhet rekonstruerer den hver detalj i hans liv. 67 II,7 | Du er Kristus, sønn av den levende Gud» Han som er 68 II,7 | Gud» Han som er sønn av den levende Gud, taler til menneskene 69 II,7 | eukaristien feiret uopphørlig. I den finner Kirken en «kilde 70 II,7 | Kirken lever hans mysterium. Den henter sin kraft fra det, 71 II,7 | menneske. Det er som om den sier med apostelen: «Jeg 72 II,8 | Verdens Frelser! I ham er den viktige sannhet om skaperverket 73 II,8 | kjærlighet. I Jesus Kristus får den synlige verden igjen sin 74 II,8 | menneskene men da synden kom, ble den «underlagt intetheten» Men « 75 II,8 | mennesket Adam, slik ble den gjenopprettet ved mennesket 76 II,8 | respekt for det ufødte liv. Den nye tidsalders verden, den 77 II,8 | Den nye tidsalders verden, den verden som har gjort erobringer 78 II,8 | grad, er ikke dette også den verden som «stønner i fødselsveer» 79 II,8 | Vatikankonsil frem til den synlige verdens viktigste 80 II,8 | kjærlighet kan Kristus, den nye Adam, vise mennesket 81 II,8 | fortsetter: «Han som er «den usynlige Guds bilde» (Kol. 82 II,8 | likheten med Gud i Adams barn, den likhet som hadde vært besudlet 83 II,8 | hadde vært besudlet siden den første synd. Den menneskelige 84 II,8 | besudlet siden den første synd. Den menneskelige natur er blitt 85 II,8 | denne natur, ikke opptok den i seg. For han, Guds sønn, 86 II,9 | øyeblikk at Jesus Kristus, den levende Guds sønn, ble vår 87 II,9 | og hans evige kjærlighet, den Fader som i begynnelsen 88 II,9 | Guds kjærlighet tilfreds, den kjærlighet som mennesket 89 II,9 | kastet vrak på ved å bryte den første pakt og de senere 90 II,9 | menneskehjerte fylt av rettferdighet. Den fullkomne rettferdighet 91 II,9 | seg på ny tilkjenne som den evige Fader som igjen kommer 92 II,9 | menneske nær og gir det den hellige Ånd, sannhetens 93 II,9 | gir seg til kjenne og at den hellige Ånd blir utgytt, 94 II,9 | kjærlighet til menneskene, den han åpenbarte på skapelsens 95 II,9 | så var det for å åpenbare den kjærlighet som er større 96 II,9 | større enn hele skaperverket, den kjærlighet som er større 97 II,9 | og«skapningens intethet». Den er sterkere enn døden. Det 98 II,9 | tilgi, alltid rede til å gå «den fortapte sønn» i møte. Den « 99 II,9 | den fortapte sønn» i møte. Den «lengter etter å få se Guds 100 II,10 | kjærligheten å kjenne, får møte den, oppleve den, får gi kjærlighet 101 II,10 | kjenne, får møte den, oppleve den, får gi kjærlighet selv, 102 II,10 | dimensjon gjenfinner mennesket den storhet, verdighet og verdi 103 II,10 | ett, i Kristus. Jesus.» Den som vil forstå seg selv 104 II,10 | evangelium, det glade budskap. Den blir også kalt kristendom. 105 II,10 | Kristus. I sin dypeste rot er den troens visshet, men på en 106 II,10 | skjult og mysteriøs måte gir den liv til all sann menneskelighet. 107 II,10 | all sann menneskelighet. Den stadfester også Kristi plass 108 II,10 | Kirken hele Kristusmysteriet. Den vet med troens visshet at 109 II,10 | vet med troens visshet at den frelse som ble vunnet ved 110 II,11 | fremme forståelsen av Kirken, den fulle og altomfattende forståelse 111 II,11 | oppmerksomheten rettes mot «den andre», det vil si mot den 112 II,11 | den andre», det vil si mot den person vi ønsker en samtale 113 II,11 | for de åndelige verdier og den åndens forrang i menneskeslektens 114 II,11 | like mange gjenskinn av den ene sannhet, «spirer fra 115 II,11 | menneske, med andre ord den fulle mening med sitt liv. 116 II,11 | av konsilet på grunn av den store åndelige arv som er 117 II,11 | tilknytning gjennom Abraham. ~~~~~~Fra den begynnelse som ble gjort 118 II,11 | menneskeslekten og er kommet den nær. I og gjennom Kristus 119 II,11 | for sin egen verdighet, den høye stand det er opphøyet 120 II,11 | stand det er opphøyet til, den umåtelige verdi det representerer 121 II,11 | utrettelig utholdenhet for den verdighet som hvert menneske 122 II,11 | verden, men for oss blir den bare klarere i lyset av 123 II,11 | bare klarere i lyset av den realitet som er Jesus Kristus.~ 124 II,11 | faste punkt og sentrum i den misjon som Gud selv har 125 II,11 | og samle all vår kraft om den, siden den er mer nødvendig 126 II,11 | vår kraft om den, siden den er mer nødvendig enn noen 127 II,11 | tidligere, da viser dette at den er mer nødvendig enn noensinne, 128 II,11 | tross for motstanden er den imøtesett med større forventning. 129 II,11 | Her berører vi indirekte den guddommelige «økonomis» 130 II,11 | Vi vil bevisst være med i den store misjon å gjøre Kristus 131 II,12 | det som forener dem før den fulle enhet ennå foreligger. 132 II,12 | kan vi sammen nærme oss den storslåtte arv av åndelige 133 II,12 | vilje. Vi møter dem alle med den aktelse, respekt og skjønnsomhet 134 II,12 | aposteltiden har kjennetegnet den misjonerende holdning, misjonærens 135 II,12 | hans Areopagustale i Aten Den misjonerende holdning begynner 136 II,12 | av Ånden, som «blåser dit den vil». Misjon er aldri nedbrytende, 137 II,12 | Misjon er aldri nedbrytende, den løfter opp og bygger videre, 138 II,12 | høye ideal. Og vi vet at den omvendelse eller forvandling 139 II,12 | Vi vet med oss selv at den sannhet som er oss åpenbart 140 II,12 | sterk følelse av ansvar for den åpenbarte sannhet selv. 141 II,12 | For å kunne vokte og lære den i dens helhet og renhet 142 II,12 | lovet en særlig bistand fra den hellige Ånd. Ved utførelsen 143 II,12 | vi hen til Kristus selv, den første evangelist, og også 144 II,12 | senere apostlene forkynte den sannhet som ikke er av mennesker, 145 II,12 | frihet som ikke er grunnet på den fulle sannhet om mennesket 146 II,12 | 2000 år, ser vi Kristus som den eneste som bringer mennesket 147 II,12 | han noensinne opp å være den trofaste talsmann og forsvarer 148 II,12 | med å følge ham som sa: «Den time skal komme, ja, den 149 II,12 | Den time skal komme, ja, den er alt inne, da de sanne 150 III | menneske og dets situasjon i den moderne verden~ 151 III,13| tjene dette bestemte formål, den vil gjøre det mulig for 152 III,13| sammen med ham på livsveien. Den søker styrke til oppgaven 153 III,13| menneskene og verden slik den finnes i inkarnasjonsmysteriet 154 III,13| inkarnasjonsmysteriet og frelsesmysteriet, den får kraft fra kjærligheten 155 III,13| utstråler fra denne sannhet. Den historiske utvikling går 156 III,13| fortere. I vår tid synes den særlig å gi resultater på 157 III,13| kommer oss nær med kraft fra den fylde av sannhet og kjærlighet 158 III,13| egen omsorg, han som er den gode hyrde for alle. I denne 159 III,13| til noe politisk system. Den er samtidig et tegn på menneskets 160 III,13| verdighet og et vern om den.» ~~~~~~Det gjelder her mennesket 161 III,13| menneske: Vi er opptatt av den enkelte, for hver enkelt 162 III,13| minner om at «mennesket er den eneste skapning på jorden 163 III,14| mannen og kvinnen: «Legg den under dere og ha herredømme 164 III,14| dere og ha herredømme over den.» Det er tale om hver især, 165 III,14| andre. Han begynner å skrive den fra første øyeblikk på jord, 166 III,14| medmenneske, dette menneske er den hovedvei som Kirken må ta 167 III,14| hovedvei som Kirken må ta når den skal utføre sin misjon. 168 III,14| er dette menneske som er den første og viktigste vei 169 III,14| viktigste vei for Kirken, den vei som er trukket opp av 170 III,14| trukket opp av Kristus selv, den vei som alltid går gjennom 171 III,14| skapning erfarer det på den ene side sin begrensning 172 III,14| på mangfoldige felter. På den annen side kjenner det lengsler 173 III,14| Dette menneske angir den retning Kirken må velge, 174 III,14| grunnlag for alle de veier den må gå. For mennesket, alle 175 III,14| situasjon. Det betyr at den må forstå dets muligheter 176 III,14| orientering. Likeledes må den forstå det som truer mennesket 177 III,14| sanne verdighet. Kort sagt, den må forstå alt som står i 178 III,15| gjenstand for «fremmedgjøring» i den betydning at det ganske 179 III,15| ganske enkelt blir fratatt den person som produserer det. 180 III,15| det selv, og da nettopp den del som i særlig grad er 181 III,15| Dette reiser et spørsmål: Den makt som ble gitt til mennesket 182 III,15| verden under seg hvorfor blir den vendt mot det selv? For 183 III,15| selv? For derved fremkaller den, forståelig nok, en tilstand 184 III,15| utnyttelse av jorden, av den planet vi lever på, krever 185 III,15| naturen, og fjerner seg fra den. Man synes ofte ikke å se 186 III,15| omkring seg enn de ting den frembringer for omgående 187 III,15| hensynsløs utbytter og ødelegger.~Den teknologiske utvikling og 188 III,15| For tiden synes dessverre den sistnevnte utvikling å bli 189 III,15| første. Dette stemmer med den menneskelige kunnskaps dialektiske 190 III,15| på en virkelighet ut over den nære som vi opplever, ser 191 III,15| sin misjon. Slik betrakter den også omsorgen for menneskets 192 III,15| på jorden og dermed for den kurs som blir valgt for 193 III,15| vitnesbyrd om. Derfor ønsker den at dens omsorg stadig må 194 III,15| til Kristus, samtidig som den leser tidens tegn for å 195 III,16| av det annet årtusen av den kristne tidsregning, fremstår 196 III,16| med store fremskritt. Men den er også en tid med trusler 197 III,16| mennesker av god vilje, den må uavlatelig føre en slik 198 III,16| Menneskets situasjon i den moderne verden synes i sannhet 199 III,16| kongedømme eller herredømme over den synlige verden ble gitt 200 III,16| ikke oppgi seg selv eller den plass som tilkommer det 201 III,16| plass som tilkommer det i den synlige verden. Det må ikke 202 III,16| situasjon i dag er så visst ikke den samme overalt, forskjellene 203 III,16| mennesker og hele samfunn i den rike og høyt utviklede del 204 III,16| med misbruk av frihet fra den ene gruppes side går begrensning 205 III,16| til Bibelens lignelse om den rike mann og den fattige 206 III,16| lignelse om den rike mann og den fattige Lasarus Så utbredte 207 III,16| noen av oss likegyldig. Den person som prøver å oppnå 208 III,16| oppnå maksimal profitt på den ene side, og som må betale 209 III,16| påført skader og ulemper på den annen, denne person er alltid 210 III,16| arbeidsiøshetens pest, symptomer på den moralske uorden i verden. 211 III,16| fordeling av rikdommen, og holde den under kontroll. Folk i utviklingsland 212 III,16| reell og effektiv fremgang.~Den nødvendige omstrukturering 213 III,16| Fra disse krefter kommer den innsats som viser menneskets 214 III,16| kategori som innordner hele den menneskelige tilværelse 215 III,16| særlig klart når vi minnes den siste dommens dag slik Kristus 216 III,16| dag slik Kristus beskriver den i Matteusevangeliet. Den 217 III,16| den i Matteusevangeliet. Den burde vi alltid ha i tankene.~ 218 III,16| på menneskenes historie. Den bør tjene som rettesnor 219 III,16| muligens delvis virke abstrakt. Den vil kanskje gi «begge parter» 220 III,16| foranledning til anklage mot den andre, mens man glemmer 221 III,16| glemmer sine egne feil. Den vil kanskje fremkalle nye 222 III,16| som i utide» Derfor holder den frem med å bønnfalle «begge 223 III,17| lidelser over seg selv. Er den prosessen nå blitt snudd 224 III,17| aktelse og håp for fremtiden, den store innsats for å gi liv 225 III,17| erfaringer fra siste verdenskrig. Den ville også legge grunnlaget 226 III,17| samfunnets velferd, og må være den viktigste målestokk for 227 III,17| elsker rettferdighet. Men den vet at «bokstaven» kan drepe 228 III,17| bokstaven» kan drepe når den står isolert, bare «ånden 229 III,17| ånden gir liv». Derfor må den stadig spørre, sammen med 230 III,17| liv smertelig i strid med den erklærte «bokstav». En slik 231 III,17| opprette slike forhold.~Den viktigste hensikt med staten 232 III,17| samfunnet og folket som utgjør den, får være herre og hersker 233 III,17| hersker over sin egen skjebne. Den hensikten blir ikke virkeliggjort 234 III,17| imidlertid ta hensyn til den faktiske situasjon i hvert 235 III,17| fremskritt for mennesket selv og den allmene utvikling av dets 236 III,17| oppdradd gode borgere for den enkelte stat. Videre har 237 III,17| enkelte stat. Videre har den alltid lært at maktens første 238 III,17| som berettiget bare når den viser respekt for de allmene 239 III,17| spørsmålet ikke bare fra den teologiske side, men også 240 III,17| synspunkt, det vil si fra den «rent menneskelige» side, 241 III,17| ut fra premisser gitt ved den menneskelige erfaring. Innskrenkning 242 III,17| vi blir ledet av tro på den frelsende makt i Kristi 243 IV,18 | over menneskets situasjon i den moderne verden, nødvendigvis 244 IV,18 | sin natur og misjon når den trenger inn til dybdene 245 IV,18 | Kirken. Med grunnlag i hele den bibelske og patristiske 246 IV,18 | legeme mottar i sitt indre den livets ånde som kommer fra 247 IV,18 | guddommelige virkninger når den vender seg til mennesket, 248 IV,18 | lidelser, dets seire og fall. Den vil motta lys og styrke 249 IV,18 | fra Ånden som kommer fra den korsfestede og oppstandne 250 IV,18 | oppstandne Kristus. Og det er på den grunn Kirken lever sitt 251 IV,18 | ene liv: Det som er gitt den av dens brudgom og Herre. 252 IV,18 | Kristus forenet seg med den i sitt frelsesmysterium, 253 IV,18 | Maria. Det evige liv er den endelige oppfyllelse av 254 IV,18 | en måte oppfyllelsen av den «skjebne» som Gud har forberedt 255 IV,18 | svingninger og omskiftelser for den menneskelige skjebne i tidens 256 IV,18 | oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal aldri 257 IV,18 | uforgjengeligheten deler mennesket den lodd som den materielle 258 IV,18 | deler mennesket den lodd som den materielle verden er underlagt. 259 IV,18 | verden er underlagt. Gjennom den legemlige død må det gå 260 IV,18 | stadig dypere forståelse av den sannhet som menneskets Frelser 261 IV,18 | annerledes, uttrykker disse ord den mest opphøyde erklæring 262 IV,18 | lever i disse realiteter, den lever ved denne sannhet 263 IV,18 | slutt. St Augustin nevner den: «Du skapte oss for deg 264 IV,18 | Det er en skapende uro. I den banker og dirrer det dypest 265 IV,18 | Kristi egne øyne», da forstår den bedre og bedre at den er 266 IV,18 | forstår den bedre og bedre at den er vokter av en stor skatt, 267 IV,18 | vokter av en stor skatt, som den ikke har lov å sløse bort, 268 IV,18 | øke. Vår Herre Jesus sa: «Den som ikke samler med meg, 269 IV,18 | forener Kirken med Kristi Ånd, den hellige Ånd som den fikk 270 IV,18 | Ånd, den hellige Ånd som den fikk løfte om av Frelseren, 271 IV,18 | også kontinuerlig meddeler den. Åndens komme ble åpenbart 272 IV,18 | urenhetens spor,~lesk som dugg den tørre jord,~leg hvert sår 273 IV,18 | som frøs så tidt,~led hver den som gikk seg vill.» ~~~~~~Denne 274 IV,18 | ikke dette bekreftet ved den sannhet om Kirken som konsilet 275 IV,18 | understreket så sterkt i den dogmatiske konstitusjon « 276 IV,18 | menneske meddeler Kristus her den hellige Ånd til oss uten 277 IV,18 | hunger etter Ånden, fordi den hungrer etter rettferdighet, 278 IV,18 | om frelsesmysteriet hvor den finner det lys og den styrke 279 IV,18 | hvor den finner det lys og den styrke som er uunnværlig 280 IV,18 | fått rang som Guds barn ved den hellige Ånds nåde og at 281 IV,18 | Kirken seg bedre skikket for den tjeneste for mennesket som 282 IV,18 | som Kristus Herren kaller den til når han sier: «Menneskesønnen 283 IV,19 | erklæring merker vi ansvaret for den åpenbarte sannhet, som er 284 IV,19 | egen «eiendom». Endog han, den eneste sønn «som dveler 285 IV,19 | kunngjør denne. Kirken må vise den samme absolutte troskap 286 IV,19 | absolutte troskap både når den lærer og når den bekjenner 287 IV,19 | både når den lærer og når den bekjenner sin tro. Troen 288 IV,19 | delaktige i kunnskapen om Gud. Den er vårt svar på hans åpenbarte 289 IV,19 | bekjenner og lærer troen, at den strengt holder seg til Guds 290 IV,19 | Guds sannhet og omsetter den i aktive holdninger bestemt 291 IV,19 | sannhet betyr også å elske den og søke å forstå den mest 292 IV,19 | elske den og søke å forstå den mest mulig eksakt for å 293 IV,19 | mulig eksakt for å bringe den nærmere oss selv og andre. 294 IV,19 | nærmere oss selv og andre. Den har en fylde av frelseskraft 295 IV,19 | frelseskraft og herlighet, den er dyp, men samtidig enkel. 296 IV,19 | og har alltid hatt det. Den er nødvendig for at de på 297 IV,19 | å tjene læreautoriteten. Den er i Kirken betrodd biskopene, 298 IV,19 | i 1977 viet katekesen i den moderne verden en særlig 299 IV,19 | Dette innebærer troskap mot den profetiske misjon som kommer 300 IV,19 | sender jeg dere. - Motta den hellige Ånd!» ~~~~~~ 301 IV,20 | tjeneste for sannheten har den del i sin Herres evangelium. 302 IV,20 | av håp og kjærlighet, har den også del i den kraft som 303 IV,20 | kjærlighet, har den også del i den kraft som utgår fra hans 304 IV,20 | mottar hver enkelt kristen den frelsende kraft fra Kristi 305 IV,20 | klarere hvorfor Kirkens og den enkelte kristnes sakramentale 306 IV,20 | selv er livets opphav og den opprinnelige livgiver, skjenket 307 IV,20 | oppstandelsen. Det nye liv innebærer den legemlige forherligelse 308 IV,20 | legemlige forherligelse av den korsfestede Kristus, noe 309 IV,20 | som ble et mektig tegn på den nye gave til menneskeslekten, 310 IV,20 | gave til menneskeslekten, den hellige Ånds gave. Gjennom 311 IV,20 | Det vil si at vi har del i den enestående og uforstanderlige 312 IV,20 | alle av ham som både er den evige sønn og et virkelig 313 IV,20 | måte gir det vitnesbyrd i den hellige Ånd til vår ånd 314 IV,20 | eukaristien bygger Kirken bygger den som Gudsfolkets virkelige 315 IV,20 | Kristi offers grunn, da den er en feiring til minne 316 IV,20 | er i hele sin fylde, hva den uttrykker og hva den virker. 317 IV,20 | hva den uttrykker og hva den virker. I sannhet, eukaristien 318 IV,20 | det eukaristiske liv og den eukaristiske fromhet og 319 IV,20 | mysterium respekteres, likeså den fulle betydning av det sakramentale 320 IV,20 | Guds folks liv. Gjennom den eukaristiske gudstjeneste 321 IV,20 | bli «vår sjels liv». På den annen side kan vi heller 322 IV,20 | samsvar med evangeliets ånd. Den Kristus som innbyr oss til 323 IV,20 | feiring og måltid, er alltid den samme Kristus som formaner 324 IV,20 | miste, i det minste delvis, den spesielle villighet til 325 IV,20 | som prest. Hos Kristus er den prestelige gjerning forbundet 326 IV,20 | er uten grenser, vekker den en trang i oss mennesker 327 IV,20 | det blitt gjort meget i den kirkelige praksis for å 328 IV,20 | dypt personlig sak, noe den enkelte ikke kan overlate 329 IV,20 | instans være en beslutning hos den enkelte. Som Salmisten må 330 IV,20 | Derved forsvarer Kirken den enkelte menneskesjels rettighet, 331 IV,20 | til et personlig møte med den korsfestede Kristus som 332 IV,20 | sakramentale form og som holdning. Den sistnevnte side ved boten 333 IV,20 | boten er omtalt av Paul VI i den apostoliske konstitusjon « 334 IV,20 | det er sikkert at Kirken i den nye adventstid, den Kirke 335 IV,20 | Kirken i den nye adventstid, den Kirke som uten opphør forbereder 336 IV,20 | dette åndelige lys, fremtrer den som Kirken «in statu missionis», 337 IV,20 | Kirken «in statu missionis», den guddommelige misjons Kirke, 338 IV,21 | kristne kall belyste man også den funksjon som kan beskrives 339 IV,21 | vil si gjenoppdagelsen av den spesielle verdighet i eget 340 IV,21 | grunnes på full bevissthet om den enkelte kristnes kall. Man 341 IV,21 | Man må forstå ansvaret for den helt særegne nåde som blir 342 IV,21 | dette som er prinsippet for den «kongelige tjeneste». Det 343 IV,21 | samfunnet av Guds folk under den hellige Ånds ledelse, har 344 IV,21 | frelsesbringende virksomhet, så tjener den også andre, idet den bygger 345 IV,21 | tjener den også andre, idet den bygger Kirken og de søskensamfunn 346 IV,21 | prestevielsens sakrament. Når vi i den latinske Kirke mottar dette 347 IV,21 | sitt liv til et kall, til den «kongelige tjeneste» som 348 IV,21 | alle, er «for mennesker» i den forstand at vi kan nå frem 349 IV,21 | person som fullt ut bruker den frihet som Skaperen skjenket 350 IV,21 | sender det til. Slik blir den satt ut i livet av menn 351 IV,21 | bare når vi vet å bruke den bevisst til det som er vårt 352 IV,21 | tjener for menneskeheten når den vokter denne sannhet med 353 IV,21 | en moden holdning, og når den forkynner denne gave innen 354 IV,21 | sitt eget samfunn og gir den konkrete former ved hver 355 IV,22 | lever sitt liv, er det fordi den kan hente liv fra Kristus. 356 IV,22 | levende mennesker først når den blir ett med alle frelsesmysteriets 357 IV,22 | sannhetens Ånd og de lever i den kjærlighet som den hellige 358 IV,22 | lever i den kjærlighet som den hellige Ånd har utgytt i 359 IV,22 | tjeneste som pave. På grunn av den evige Faders uutgrunnelige 360 IV,22 | disippel som hennes sønn. Den hellige Ånd inspirerte henne 361 IV,22 | forbli sammen med apostlene i den sal hvor de vanligvis holdt 362 IV,22 | ble født i synlig form, da den kom frem fra mørket. Alle 363 IV,22 | av Gud selv slik som hun. Den helt særegne nåde som følger 364 IV,22 | sønnens virksomhet. Under den hellige Ånds særlige virke 365 IV,22 | mest karakteristiske ved den morskjærlighet som Guds 366 IV,22 | uttrykksformer som gjør den lettere å forstå og få del 367 IV,22 | får Kirken visshet for at den virkelig lever sin Herres 368 IV,22 | Herres og Mesters liv og at den lever frelsesmysteriet i 369 IV,22 | menneskehetens liv. Derfor trenger den visshet, og man kan gjerne 370 IV,22 | gjerne si erfaring, for at den er nær menneskene. Nær hver 371 IV,22 | jeg at vi skal kunne motta den hellige Ånd som blir utgytt 372 IV,22 | Rom, i St. Peters Stol, den 4. mars, første søndag i