| Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library | ||
| Alphabetical [« »] tidsepoker 1 tidsregning 1 tidt 1 til 345 tilbake 6 tilbe 1 tilbedere 2 | Frequency [« »] 457 det 427 er 372 den 345 til 339 for 313 av 249 å | Ioannes Paulus PP. II Redemptor Hominis IntraText - Concordances til |
Chapter, Paragraph
1 I,1 | universets og historiens sentrum. Til ham går mine tanker og mitt 2 I,1 | men ujevnt fordelt helt ut til jordens ytterste grenser, 3 I,1 | han gav sin enbårne sønn til pris, for å frelse fra undergang 4 I,1 | mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene. 5 I,1 | tidenes ende, har han talt til oss gjennom Sønnen» gjennom 6 I,1 | inkarnasjonen gav Gud den dimensjon til menneskenes liv som han 7 I,2 | pontifikats første ord~2. Det var til Kristus Frelseren mine følelser 8 I,2 | Herre, og i fortrøstning til Kristi og Kirkens mor aksepterer 9 I,2 | uttrykke min kjærlighet til den enestående arv som pavene 10 I,2 | og Paul VI har etterlatt til Kirken, likeså min gode 11 I,2 | Kirken, likeså min gode vilje til å føre denne arv videre 12 I,2 | tidsepoker helt tilbake til den aller eldste er jeg 13 I,2 | lede av grenseløs tillit til den Ånd som Kristus gav 14 I,2 | løfte om og som han sendte til sin Kirke, og av ubetinget 15 I,2 | Natten før han led, sa han til sine apostler: «Det er til 16 I,2 | til sine apostler: «Det er til gavn for dere at jeg går 17 I,2 | kommer heller ikke Talsmannen til dere. Går jeg derimot herifra, 18 I,2 | herifra, da skal jeg sende ham til dere.» Men når Talsmannen 19 I,2 | skal han føre dere frem til hele sannheten. Intet skal 20 I,3 | Tillit til sannhetens og kjærlighetens 21 I,3 | Ånd~3. I full fortrøstning til sannhetens Ånd tar jeg opp 22 I,3 | hadde jeg selv anledning til å følge på nært hold. Til 23 I,3 | til å følge på nært hold. Til stadighet undret jeg meg 24 I,3 | klippe. Det som Ånden sa til Kirken gjennom konsilet, 25 I,3 | Ånden sier gjennom Kirken til alle kirker det kan alt 26 I,3 | kan alt sammen bare føre til større modenhet og fasthet 27 I,3 | fasthet for hele Guds folk og til klarere bevissthet om vår 28 I,3 | Suam». La meg først henvise til hans encyklika og slutte 29 I,3 | encyklika og slutte meg til den i dette dokument som 30 I,3 | være den viktigste kilde til dens kjærlighet, likesom 31 I,3 | Gjennom de mange ting som kom til å utgjøre hans pontifikat, 32 I,3 | oss en fryktløs kjærlighet til den. Kirken er, som konsilet 33 I,3 | eller tegn og et middel til inderlig forening med Gud, 34 I,3 | inderlig forening med Gud, og til å forene hele menneskeslekten» ~~~~~~ 35 I,4 | Henvisning til Paul VI's første encyklika~ 36 I,4 | Når jeg i dag henviser til dette dokument som inneholder 37 I,4 | visste å vise «ad extra», til utenverdenen, det som er 38 I,4 | konsilet. Det ser derfor ut til at en stor del av den menneskelige 39 I,4 | tjenester på de ulike områder. Til tider har denne forståelse 40 I,4 | lå forskjellige årsaker til grunn for den voksende kritikk, 41 I,4 | uten oppriktig kjærlighet til Kirken. En av dens hensikter 42 I,4 | sans overfor alt som hører til dens menneskelige karakter 43 I,4 | alltid skal stille store krav til seg selv. Men kritikk må 44 I,4 | samsvar med sin egen, som til tider kan bli fremført på 45 I,4 | overfor nye påfunn, mer moden til å kunne skjelne mellom godt 46 I,4 | mindre godt, bedre i stand til å kunne hente frem fra sitt 47 I,4 | misjon, å formidle frelse til alle: Gud «vil at alle mennesker 48 I,4 | skal bli frelst og nå frem til å erkjenne sannheten» ~~~~~~ 49 I,5 | Kristus selv gjorde dette til et virksomt prinsipp i apostelkollegiet, 50 I,5 | ikke bare en ny dimensjon til hans eget pontifikat, det 51 I,5 | betydning for pontifikantene til Johannes Paul I og hans 52 I,5 | holdning i bispekollegiet hjalp til å drive bort tvil og viste 53 I,5 | samme tid den rette vei til fornyelse av Kirken over 54 I,5 | Synoden var blant annet opphav til den viktige impuls til evangelisering 55 I,5 | opphav til den viktige impuls til evangelisering som fant 56 I,5 | karakter. Under henvisning til århundrelange tradisjoner 57 I,5 | pontifikat. Det gir meg grunn til å frembære takk til Gud. 58 I,5 | grunn til å frembære takk til Gud. Det gir meg grunn for 59 I,6 | Veien til kristen enhet~6. Hva skal 60 I,6 | endog at slike forsøk er til skade for evangeliets sak, 61 I,6 | evangeliets sak, at de fører til ny splittelse i Kirken, 62 I,6 | åpenhet, nærhet, villighet til dialog og utforskning av 63 I,6 | alltid har bekjent og lært. Til alle, uansett motiv, som 64 I,6 | stilles igjen:~Har vi lov til det? Tross all menneskelig 65 I,6 | vi kanskje ikke ha tillit til vår Herres nåde, slik den 66 I,6 | Hvis vi ikke hadde tillit til hans nåde, da ville vi motsi 67 I,6 | religioner. Hender det ikke av og til at den faste tro hos medlemmer 68 I,6 | religionssamfunn kan få kristne til å skamme seg over sin tvil? 69 I,6 | erklært, og være tilbøyelige til å lempe på moralprinsippene 70 II,7 | som Skriften kaller «Fader til alle tider», Pater futuri 71 II,7 | stille seg når han sier ja til sitt kall i troens og lydighetens 72 II,7 | lydighetens ånd. Hans kall svarer til den befaling som Kristus 73 II,7 | Kristus gjentok flere ganger til Peter: «Vokt mine lam» Det 74 II,7 | kve. Og Kristus sa også til Peter: «Og når du har vendt 75 II,7 | vår vilje og vårt hjerte: Til Kristus, vår Frelser, mot 76 II,7 | Vi sier med Peter: «Herre til hvem skulle vi gå? Det er 77 II,7 | hvor Kirkens vesen kommer til uttrykk og blir bekreftet, 78 II,7 | skapt og ved hvem vi er til» han som er både «veien 79 II,7 | derpå ved sin oppstigning til himmelen, for at Talsmannen 80 II,7 | Talsmannen skulle komme til oss og komme igjen og igjen 81 II,7 | legeme» Ved sitt forhold til Kristus er Kirken selv på 82 II,7 | sakrament eller tegn, og middel til inderlig forening med Gud 83 II,7 | inderlig forening med Gud og til å forene hele menneskeslekten» 84 II,7 | menneskeslekten» Og opphavet til alt dette er han selv, han 85 II,7 | holder ikke opp å lytte til hans ord. Den leser dem 86 II,7 | liv. Hans ord blir lyttet til også av ikke-kristne. Og 87 II,7 | ikke-kristne. Og Kristi liv taler til mange som ikke kan si med 88 II,7 | av den levende Gud, taler til menneskene også som et menneske. 89 II,7 | finner Kirken en «kilde til liv og hellighet» et sikkert 90 II,7 | sin Herres mysterium ut til menneskeheten, til folkeslag, 91 II,7 | mysterium ut til menneskeheten, til folkeslag, nasjoner, nye 92 II,7 | nasjoner, nye generasjoner, og til hvert enkelt menneske. Det 93 II,7 | være Jesus Kristus, naglet til korset» Kirken lever i frelsesmysteriet, 94 II,8 | han gav sin enbårne sønn til pris» Som forbindelsen med 95 II,8 | vi oss i det 20. århundre til de overveldende og uttrykksfulle 96 II,8 | det 2. Vatikankonsil frem til den synlige verdens viktigste 97 II,8 | menneskets mysterium og kom inn til dets hjerte på en enestående 98 II,8 | natur er blitt opphøyet til en uforlignelig verdighet 99 II,9 | denne vektige konsiltekst til ettertanke, glemmer vi ikke 100 II,9 | enbårne sønns hjerte ble til rettferdighet i mange menneskehjerter, 101 II,9 | er bestemt fra evighet av til å bli dannet i Guds sønns 102 II,9 | bli Guds barn, som er kalt til nåde, kalt til kjærlighet. 103 II,9 | som er kalt til nåde, kalt til kjærlighet. Jesus Kristus, 104 II,9 | Ånd. ~~~~~~At Faderen gir seg til kjenne og at den hellige 105 II,9 | og tro mot sin kjærlighet til menneskene, den han åpenbarte 106 II,9 | Derfor: «Han som ikke kjente til synd, ham har Gud gjort 107 II,9 | synd, ham har Gud gjort til synd for vår skyld.» Når 108 II,9 | skyld.» Når han har «gjort til synd» ham som ikke kjente 109 II,9 | synd» ham som ikke kjente til synd, så var det for å åpenbare 110 II,9 | kjærlighet som alltid er villig til å oppreise og tilgi, alltid 111 II,9 | oppreise og tilgi, alltid rede til å gå «den fortapte sønn» 112 II,9 | sin glans», de som er kalt til å tre frem i herlighet. 113 II,10 | mening. Her ligger grunnen til at Kristus Frelseren «viser 114 II,10 | verdighet og verdi som hører til dets natur. I frelsesmysteriet 115 II,10 | Kristus nær. Han må komme til Kristus med sin uro, sin 116 II,10 | mysteriøs måte gir den liv til all sann menneskelighet. 117 II,10 | med andre ord hans rett til borgerskap i verdens liv. 118 II,10 | gjennom korset og døden frem til oppstandelsen.~Kirkens fremste 119 II,10 | Kirkens fremste oppgave til alle tider og særlig i vår 120 II,10 | skal hjelpe alle mennesker til å bli fortrolig med frelsen 121 II,11 | selvforståelse, er blitt til «i dialog». Før en dialog 122 II,11 | konsil gav en kraftig spore til arbeidet med å fremme Kirkens 123 II,11 | middel, nemlig ved å vise til et kart som gav oversikt 124 II,11 | ikke-kristne religioner, og til slutt kristendommen selv. 125 II,11 | for Islams troende. Også til deres tro har man tilknytning 126 II,11 | og alle kristne nådd frem til en mer fullstendig forståelse 127 II,11 | høye stand det er opphøyet til, den umåtelige verdi det 128 II,11 | hindringer som blokkerer veien til full enhet, som må omfatte 129 II,11 | få i Kristus, nemlig nåde til å bli Guds barn og evne 130 II,11 | å bli Guds barn og evne til å erkjenne sannheten om 131 II,11 | Om denne misjon ser ut til å møte mer motstand i vår 132 II,11 | nødvendig enn noensinne, og til tross for motstanden er 133 II,11 | voldsmenn som vil røve det til seg» Og et annet sted: « 134 II,11 | lysets barn» Vi tar gjerne til oss denne kritikk. Vi ønsker 135 II,11 | verden og hjelpe hver enkelt til å finne seg selv i Kristus. 136 II,12 | alle kristne finne frem til det som forener dem før 137 II,12 | mennesket selv er kommet frem til i dypet av sitt sinn vedrørende 138 II,12 | praksis ikke altid har svart til dette høye ideal. Og vi 139 II,12 | dette oppdrag ser vi hen til Kristus selv, den første 140 II,12 | første evangelist, og også til hans apostler, martyrer 141 II,12 | innhold, uttrykt i en holdning til mennesket, om ikke nødvendigvis 142 II,12 | Kravet om et ærlig forhold til sannheten som betingelse 143 II,12 | Kristus er mange kommet frem til sann frihet og har lagt 144 II,12 | som fange for domstolen til Pilatus og ble forhørt av 145 II,12 | er derfor jeg er kommet til verden»? Ved disse ord foran 146 II,12 | han det også i historien. Til tross for alle sine svakheter, 147 III,13| livsveien. Den søker styrke til oppgaven i sannheten om 148 III,13| Kristus nær på en ny måte, til tross for at han tilsynelatende 149 III,13| Kirken. Han selv er vår vei «til Faderens hus» og veien til 150 III,13| til Faderens hus» og veien til hvert menneske. På denne 151 III,13| veien som leder fra Kristus til mennesket, på denne veien 152 III,13| heller ikke bli bundet til noe politisk system. Den 153 III,13| evighet av og kalt og bestemt til nåde og herlighet, dette 154 III,14| Kirken fører alle veier til mennesket~14. Kirken kan 155 III,14| ikke overlate mennesket til seg selv, for dets «skjebne», 156 III,14| første menneske. Han sa til mannen og kvinnen: «Legg 157 III,14| sin stadige tilbøyelighet til synd og samtidig sin stadige 158 III,14| faktorer går man videre til menneskets natur og indre 159 III,14| lengsler uten grenser og kall til et høyere liv. Det er hele 160 III,14| Det er hele tiden tvunget til å velge mellom mange slags 161 III,14| forskjellige retninger, og til å gi avkall på noen. I sin 162 III,14| splittelse, og dette er kilden til mange og store motsetninger 163 III,14| mennesker - «lys og kraft til å svare på sitt høye kall». ~~~~~~ 164 III,14| mennesket og alt som ser ut til å hindre bestrebelsene for « 165 III,15| bli et middel og redskap til en selvødeleggelse man knapt 166 III,15| naturkatastrofer og ulykker i historien til å blekne. Dette reiser et 167 III,15| spørsmål: Den makt som ble gitt til mennesket fra begynnelsen 168 III,15| fra begynnelsen av, makten til å legge verden under seg 169 III,15| seg på forskjellig måte til hele vår tids menneskehet 170 III,15| det som i virkeligheten er til gavn for mennesket, medfører 171 III,15| og vokter i sitt forhold til naturen, og ikke som en 172 III,15| fremskritt. Når vi er vitne til og deltagere i utviklingsprosessen, 173 III,15| vi ikke bare overgi oss til oppstemthet og la oss rive 174 III,15| Er der en sterkere trang til å ville bestemme over andre, 175 III,15| utover det man har rett til og har gjort seg fortjent 176 III,15| og har gjort seg fortjent til? Hva med tendensene til 177 III,15| til? Hva med tendensene til å ville utnytte materiell 178 III,15| spørsmål som Kirken er nødt til å stille seg, siden de blir 179 III,15| gjennom dens eget forhold til Kristus, samtidig som den 180 III,16| Skaperens første budskap til mennesket i det øyeblikk 181 III,16| kongedømme», det vil si dets kall til å bli delaktig i Kristi 182 III,16| åndens overhøyhet i forhold til materien.~Her er grunnen 183 III,16| materien.~Her er grunnen til at alle stadier i det moderne 184 III,16| karakter dømmer mennesket til slikt slaveri, selv om det 185 III,16| slikt slaveri, selv om det til tider utvilsomt skjer i 186 III,16| hensikten og premissene til dens foregangsmenn. Vår 187 III,16| dreier seg om å gi en mening til hverdagslivets mange ulike 188 III,16| liv.~Vi har dristet oss til å karakterisere menneskets 189 III,16| målestokk svarer denne tilstand til Bibelens lignelse om den 190 III,16| det vekker tvil med hensyn til de finansielle, pengepolitiske, 191 III,16| seg at de er ute av stand til å rette på de urettferdige 192 III,16| av rikdommen blir årsak til mange onder. I tillegg kan 193 III,16| beslutninger og tiltak som svarer til menneskets sanne verdighet. ~~~~~~ 194 III,16| forstand må inspirere oss til å søke nye og mer egnede 195 III,16| frihet forvekslet med trangen til å fremme egne individuelle 196 III,16| interesser, eller med instinktet til å kjempe og herske, gjerne 197 III,16| økonomiske fremskritt blir til slutt fanget i sine egne 198 III,16| men dere kom ikke og så til meg.» Desto sterkere virker 199 III,16| som er i ferd med å våkne til selvstendig liv, og vet 200 III,16| kulturell hjelp. De får våpen til bruk i væpnede konflikter 201 III,16| kjempeinvesteringer som går til rustning for krig og ødeleggelse, 202 III,16| ødeleggelse, var blitt brukt til å skaffe mat i livets tjeneste.~ 203 III,16| begge parter» foranledning til anklage mot den andre, mens 204 III,17| store innsats for å gi liv til De forente nasjoners organisasjon. 205 III,17| organisasjon. Innsatsen har ført til at menneskets objektive 206 III,17| medlemslandene forplikter hverandre til å overholde dem strengt. 207 III,17| Vatikankonsil og senere Paul VI. Til syvende og sist beror fred 208 III,17| vil gi avkall på retten til en slik karakteristikk? 209 III,17| motsatt fall er mennesket dømt til mange lidelser selv i fredstid. 210 III,17| For mennesket er knyttet til sin nasjon med organiske 211 III,17| med organiske bånd, som til en stor familie.~Alt da 212 III,17| utredning om sin stilling til slike styreformer. Som vi 213 III,17| alle vet førte diktaturet til en fryktelig krig og katastrofe. 214 III,17| gode, nemlig det som var til statens beste. Historien 215 III,17| fremdeles er langt fra dette. Til tider er «ånden» i samfunnet 216 III,17| dermed på dem som bidrar til å opprette slike forhold.~ 217 III,17| virkeliggjort når vi er vitne til at en bestemt gruppe hersker 218 III,17| må imidlertid ta hensyn til den faktiske situasjon i 219 III,17| i hvert enkelt folk, og til nødvendigheten av en tilstrekkelig 220 III,17| det er en plikt å handle til fellesskapets beste, og 221 III,17| omsorg for alt som tjener til samfunnets felles beste. 222 III,17| respektert. Det motsatte fører til en oppløsning av samfunnet, 223 III,17| mot myndighetene, eller til en situasjon preget av undertrykkelse, 224 III,17| religionsfriheten står i motsetning til menneskets verdighet og 225 III,17| kan bare forstås i forhold til religion og tro. Allerede 226 III,17| ha særlig rett og plikt til å gjøre det, er det først 227 III,17| av alle troende i verden til dem som er ansvarlige for 228 III,17| elementær rett. At retten til religionsfrihet blir respektert, 229 IV,18 | nødvendigvis kort, får oss til å vende våre tanker og våre 230 IV,18 | våre tanker og våre hjerter til Jesus Kristus og frelsesmysteriet. 231 IV,18 | misjon når den trenger inn til dybdene i dette mysterium 232 IV,18 | virkninger når den vender seg til mennesket, til dets reelle 233 IV,18 | vender seg til mennesket, til dets reelle problemer, dets 234 IV,18 | nye menneske født, kalt til å bli delaktig i Guds liv 235 IV,18 | mennesket er kraft og kilde til kraft, som St. Johannes 236 IV,18 | sier så klart i prologen til sitt evangelium: «Ordet 237 IV,18 | evangelium: «Ordet gav dem kraft til å bli Guds barn.» Mennesket 238 IV,18 | kraft, hans kraft er opphav til et nytt liv som ikke skal 239 IV,18 | og tilbudt det evige liv til hvert enkelt menneske i 240 IV,18 | går mot sin oppfyllelse til tross for alt det gåtefulle, 241 IV,18 | vis og uunngåelig fører til dødens grense og nedbrytelsen 242 IV,18 | skaperverk. Vi søker å komme til en stadig dypere forståelse 243 IV,18 | gir liv, kjøtt og blod er til ingen nytte». Selv om det 244 IV,18 | mennesket. Mennesket er i stand til å gå ut over tidens grenser, 245 IV,18 | indre enhet og gir mening til alt dens virke. Det er en 246 IV,18 | seg vill.» ~~~~~~Denne appell til Ånden om å komme er svaret 247 IV,18 | behovet» for ånd kommer til uttrykk også hos mennesker 248 IV,18 | eller tegn og et middel til inderlig forening med Gud, 249 IV,18 | inderlig forening med Gud, og til å forene hele menneskeslekten» 250 IV,18 | Kristus her den hellige Ånd til oss uten stans, og Ånden 251 IV,18 | i oss og viser oss veien til Faderen. Vår tid har en 252 IV,18 | Kristus Herren kaller den til når han sier: «Menneskesønnen 253 IV,18 | av det 2. Vatikankonsil, til stort gavn for Kirkens liv. 254 IV,19 | at den strengt holder seg til Guds sannhet og omsetter 255 IV,19 | Sannhet gav Kristus selv løfte til Kirken om en særlig bistand 256 IV,19 | gav ufeilbarlighetens gave til dem som han betrodde det 257 IV,19 | første rekke kjærlighet til Kristus, sannhetens levende 258 IV,19 | ord, dernest kjærlighet til alt han har formidlet som 259 IV,19 | sine studier og sitt arbeid til en stadig dypere forståelse 260 IV,19 | Teologene må videre stille seg til tjeneste i undervisning 261 IV,19 | kunnskapsrike personer i Kirken kalt til å forene troen med lærdom 262 IV,19 | vi i en bønn i liturgien til minne om kirkelæreren St. 263 IV,19 | kan derfor gjøre teologi til rett og slett en fremstilling 264 IV,19 | alminnelige side, hjelper til å samle Guds folk rundt 265 IV,19 | profetiske nådegave kommer til uttrykk. Vitnesbyrd og lære 266 IV,19 | virksomhet av kjærlighet til sin guddommelige Herre. 267 IV,19 | vise en oppriktig holdning til sannheten, uansett område. 268 IV,20 | Faderen tok imot offeret, og til gjengjeld for dette totale 269 IV,20 | side, han som «ble lydig til døden» skjenket Faderen 270 IV,20 | skjenket Faderen en gave til menneskene. Faderen, som 271 IV,20 | mektig tegn på den nye gave til menneskeslekten, den hellige 272 IV,20 | Faderen har i seg selv og gir til sin sønn meddelt alle mennesker 273 IV,20 | menneskets og verdens forhold til Faderen, virket én gang 274 IV,20 | vitnesbyrd i den hellige Ånd til vår ånd at hver enkelt av 275 IV,20 | enkelt av oss har adgang til forsoningens frukter. Han 276 IV,20 | gjort og gjør forsoningen til en levende og virksom realitet 277 IV,20 | grunn, da den er en feiring til minne om hans død på korset 278 IV,20 | eukaristifeiringen av dem som er kalt til denne tjeneste i Kirken.~ 279 IV,20 | de eldste tider og frem til våre dager. Store anstrengelser 280 IV,20 | sikkerhet at vi bare er kommet til terskelen. For vi kan ikke 281 IV,20 | klar nådegave og en kilde til overnaturlig styrke. Kirken 282 IV,20 | bare som en «anledning» til å demonstrere dette søskenforhold. 283 IV,20 | plikt fordi Gud hengir seg til oss med grenseløs tillit 284 IV,20 | forkynnergjerning, innledningen til hans evangelium, var disse: « 285 IV,20 | Den Kristus som innbyr oss til eukaristiens feiring og 286 IV,20 | Kristus som formaner oss til bot og gjentar sitt «vend 287 IV,20 | den spesielle villighet til å bringe Gud det åndelige 288 IV,20 | hans offer, hans hengivelse til Faderen. Fordi hans hengivelse 289 IV,20 | begrensninger, en trang til å vende seg til Gud på en 290 IV,20 | en trang til å vende seg til Gud på en stadig modnere 291 IV,20 | enkelte ikke kan overlate til andre eller til fellesskapet. 292 IV,20 | overlate til andre eller til fellesskapet. Selv om deltagelse 293 IV,20 | troende er en stor hjelp til personlig omvendelse, må 294 IV,20 | opplevelse av skyld og i tillit til Gud bekjenne: «Mot deg - 295 IV,20 | rettighet, menneskets rett til et personlig møte med den 296 IV,20 | livgivende realitet, som svarer til menneskets indre virkelighet, 297 IV,20 | menneskets indre virkelighet, til dets skyld og også til samvittighetens 298 IV,20 | til dets skyld og også til samvittighetens lengsel. « 299 IV,20 | Botens sakrament er middel til å mette mennesket med rettferdighet 300 IV,21 | Det kristne kall til tjeneste og kongeverdighet~ 301 IV,21 | rikdom, måtte vi henvise til tallrike kapitler og paragrafer 302 IV,21 | Denne verdighet kommer til uttrykk ved villigheten 303 IV,21 | uttrykk ved villigheten til å tjene, ved etterfølgelsen 304 IV,21 | hans oppfordring rettet til hvert medlem av samfunnet, 305 IV,21 | initiativ som skal virke til en ekte fornyelse i Kirken 306 IV,21 | fornyelse i Kirken og hjelpe til å utbre det sanne lys som 307 IV,21 | særegne nåde som blir gitt til hver enkelt person og som 308 IV,21 | høyeste stillinger i samfunnet til dem som utfører de enkleste 309 IV,21 | nøyaktig det vi er blitt kalt til, det vi personlig har forpliktet 310 IV,21 | personlig har forpliktet oss til ved Guds nåde for å svare 311 IV,21 | alle kristne skal oppdras til å ta del i. I Kirken, samfunnet 312 IV,21 | kall, det vil si villighet til en «kongelig tjeneste», 313 IV,21 | sakramentale ekteskap krever. Til prestene stilles det krav 314 IV,21 | oss med vitende og vilje til å leve i sølibat. Enhver 315 IV,21 | som i sin tur er villige til å vie hele sitt liv til 316 IV,21 | til å vie hele sitt liv til et kall, til den «kongelige 317 IV,21 | hele sitt liv til et kall, til den «kongelige tjeneste» 318 IV,21 | forstand at vi kan nå frem til å «bli konger» ved å bygge 319 IV,21 | som gave da han kalte ham til liv som menneske «i sitt 320 IV,21 | med en bruds kjærlighet til Kristus, og ved Kristus 321 IV,21 | Kristus, og ved Kristus til alle dem han sender det 322 IV,21 | alle dem han sender det til. Slik blir den satt ut i 323 IV,21 | kvinner som er helt viet til ham i overensstemmelse med 324 IV,21 | vet å bruke den bevisst til det som er vårt sanne vel. 325 IV,21 | hengivelse og tjeneste. Til dette «liv i frihet har 326 IV,22 | mine tanker og mitt hjerte til menneskenes Frelser, ønsker 327 IV,22 | jeg med dette å trenge inn til de dypeste pulsslag i Kirkens 328 IV,22 | at Kirken trenger en mor, til alle tider, men særlig i 329 IV,22 | være tillatt å vende seg til Maria som Kirkens mor mot 330 IV,22 | gav hun menneskelig liv til Guds sønn, «han som er alle 331 IV,22 | utvelgelsens nåde og verdighet til hele Guds folk. Derfor er 332 IV,22 | hellige Ånd inspirerte henne til å forbli sammen med apostlene 333 IV,22 | hvor de vanligvis holdt til. Her var hun fordypet i 334 IV,22 | Vi gjør det i tilknytning til våre eldste tradisjoner 335 IV,22 | full respekt og kjærlighet til medlemmene av alle kristne 336 IV,22 | blir drevet av en dyp trang til tro, håp og kjærlighet. 337 IV,22 | særlig behov for å vende oss til Kristus, som er Kirkens 338 IV,22 | fikk form under hjertet til en jomfru i Nasaret da hun 339 IV,22 | særlige virke har det gått ut til alle dem som Kristus har 340 IV,22 | dens usedvanlige nærhet til mennesket og alt som hender 341 IV,22 | vesen. Kirken, som ser hen til Maria med ubetinget kjærlighet 342 IV,22 | og vanskeligheter fører til kriser. Isteden kan de bli 343 IV,22 | varm og ærbødig oppfordring til bønn, ønsker jeg at Kirken 344 IV,22 | oss sin godhet og vie seg til denne bønn i menneskeslektens 345 IV,22 | bli Kristi vitner «like til jordens grenser» i likhet