Chapter,  Paragraph

  1  I,1  |              øyeblikk er det vanskelig å si hvilket merke året 2000
  2  I,1  |                gjort anstrengelser for å kunne forutse en del hendelser.
  3  I,1  |             enbårne sønn til pris, for å frelse fra undergang alle
  4  I,2  |      vanskeligheter.» I dag ønsker jeg å gjøre kjent dette svar for
  5  I,2  |            uten unntagelse. Jeg ønsker å vise at det er en forbindelse
  6  I,2  |        kardinalkollegiet at han ønsket å bli kalt Johannes Paul,
  7  I,2  |            faller det på meg ikke bare å fortsette det, men i en
  8  I,2  |                 men i en viss forstand å ta det opp igjen fra samme
  9  I,2  |             valg av disse to navn. Ved å følge min ærverdige forgjengers
 10  I,2  |            eksempel ønsker jeg som ham å uttrykke min kjærlighet
 11  I,2  |              likeså min gode vilje til å føre denne arv videre ved
 12  I,3  |           hadde jeg selv anledning til å følge på nært hold. Til
 13  I,3  |                Peters skip, visste han å bevare ro og balanse, endog
 14  I,3  |             øyeblikk når Kirken syntes å bli rystet innenfra. Uten
 15  I,3  |              bli rystet innenfra. Uten å vakle holdt han fast ved
 16  I,3  |              de mange ting som kom til å utgjøre hans pontifikat,
 17  I,3  |               forening med Gud, og til å forene hele menneskeslekten» ~~~~~~
 18  I,4  |                holder jeg ikke opp med å takke Gud. Min store forgjenger,
 19  I,4  |            sannhet var min far, visste å vise «ad extra», til utenverdenen,
 20  I,4  |              denne forståelse vist seg å være sterkere enn de kritiske
 21  I,4  |                hensikter var uten tvil å overvinne den såkalte triumfalisme,
 22  I,4  |         grenser. Ellers holder den opp å være konstruktiv og sann,
 23  I,4  |                uttrykk for et ønske om å bringe andres mening i samsvar
 24  I,4  |              nye påfunn, mer moden til å kunne skjelne mellom godt
 25  I,4  |                godt, bedre i stand til å kunne hente frem fra sitt
 26  I,4  |                skikket for sin misjon, å formidle frelse til alle:
 27  I,4  |              bli frelst og nå frem til å erkjenne sannheten» ~~~~~~
 28  I,5  |                Konsilet gjorde mer enn å omtale prinsippet om kollegialitet:
 29  I,5  |     Kollegialitetsprinsippet viste seg å være særlig betydningsfullt
 30  I,5  |               bispekollegiet hjalp til å drive bort tvil og viste
 31  I,5  |                en erkebiskop, for ikke å nevne de enkelte bispedømmer.
 32  I,5  |      pontifikat. Det gir meg grunn til å frembære takk til Gud. Det
 33  I,5  |             Gud. Det gir meg grunn for å oppmuntre varmt alle mine
 34  I,5  |               brødre og søstre, og for å minnes med inderlig takknemlighet
 35  I,6  |               på veien mot enhet? Uten å ville gi noe detaljert svar
 36  I,6  |              og mot, og søke veier for å komme hverandre nærmere
 37  I,6  |          eneste mulighet vi kan se for å kunne oppfylle Kirkens verdensomspennende
 38  I,6  |                altså søke enheten uten å bli motløse når vi møter
 39  I,6  |                siste vilje. Har vi lov å risikere noe slikt?~Det
 40  I,6  |         uansett motiv, som måtte ønske å tale Kirken fra å strebe
 41  I,6  |                ønske å tale Kirken fra å strebe etter full kristen
 42  I,6  |            brukes i vår virksomhet for å komme nærmere dem som tilhører
 43  I,6  |    religionssamfunn kan få kristne til å skamme seg over sin tvil?
 44  I,6  |                og være tilbøyelige til å lempe på moralprinsippene
 45  I,6  |          synlige grenser. Det er edelt å være innstilt på å forstå
 46  I,6  |               edelt å være innstilt på å forstå enhver person, undersøke
 47 II,7  |              må følge.. Det er rimelig å spørre ved denne nye etappe:
 48 II,7  |                forening med Gud og til å forene hele menneskeslekten»
 49 II,7  |                 Kirken holder ikke opp å lytte til hans ord. Den
 50 II,7  |            Kirken holder aldri opp med å gjenoppleve hans død på
 51 II,7  |              og søker stadig veier for å bringe sin Herres mysterium
 52 II,8  |         fødselsveer» og «lengter etter å få se Guds barn tre frem
 53 II,8  |      intetheten»? Det er tilstrekkelig å nevne enkelte forhold: Trusselen
 54 II,8  |          fødselsveer» og lengter etter å få se Guds barn tre frem
 55 II,8  |               14), Kristus Herren. Ved å åpenbare mysteriet om Faderen
 56 II,9  |              lite ringere enn Gud» ved å skape det i Guds «bilde
 57 II,9  |                måte kastet vrak på ved å bryte den første pakt og
 58 II,9  |             bestemt fra evighet av til å bli dannet i Guds sønns
 59 II,9  |               til synd, så var det for å åpenbare den kjærlighet
 60 II,9  |               som alltid er villig til å oppreise og tilgi, alltid
 61 II,9  |              og tilgi, alltid rede til å gå «den fortapte sønn» i
 62 II,9  |               møte. Den «lengter etter å få se Guds barn tre frem
 63 II,9  |             glans», de som er kalt til å tre frem i herlighet. Denne
 64 II,10 |             ikke får lære kjærligheten å kjenne, får møte den, oppleve
 65 II,10 |          frelsens hele virkelighet for å finne seg selv. Om denne
 66 II,10 |           tider og særlig i vår tid er å lede menneskenes blikk,
 67 II,10 |                lede menneskenes blikk, å innstille hele menneskehetens
 68 II,10 |              hjelpe alle mennesker til å bli fortrolig med frelsen
 69 II,11 |              la ned et veldig arbeid i å utdype og fremme forståelsen
 70 II,11 |         kraftig spore til arbeidet med å fremme Kirkens selvforståelse
 71 II,11 |            velvalgt middel, nemlig ved å vise til et kart som gav
 72 II,11 |          tidenes opphav av» i Gud, for å bli åpenbart i tidens fylde
 73 II,11 |        mennesket Jesus Kristus, og for å bli åpenbart fortløpende
 74 II,11 |                arbeid er nødvendig for å bli kjent med hverandre
 75 II,11 |             kjent med hverandre og for å fjerne hindringer som blokkerer
 76 II,11 |                enighet når det gjelder å forkynne Kristusmysteriet
 77 II,11 |               Kristus, nemlig nåde til å bli Guds barn og evne til
 78 II,11 |              bli Guds barn og evne til å erkjenne sannheten om seg
 79 II,11 |                denne misjon ser ut til å møte mer motstand i vår
 80 II,11 |             sine egne vet verdens barn å opptre klokere enn lysets
 81 II,11 |          kritikk. Vi ønsker imidlertid å ligne «Guds voldsmenn» som
 82 II,11 |            være med i den store misjon å gjøre Kristus kjent for
 83 II,11 |              og hjelpe hver enkelt til å finne seg selv i Kristus.
 84 II,11 |               sagt, vi vil hjelpe alle å bli kjent med Kristus og «
 85 II,12 |         holdning. Det er tilstrekkelig å nevne apostelen Paulus og
 86 II,12 |       viktigste problemer. Det gjelder å respektere alt som er blitt
 87 II,12 |              dens vokter og lærer. For å kunne vokte og lære den
 88 II,12 |      nødvendigvis i ord. Vår tid synes å ha særlig behov for en slik
 89 II,12 |               skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal
 90 II,12 |             beskjærer, reduserer og så å si kutter av denne frihet
 91 II,12 |               da ikke: «Min oppgave er å vitne om sannheten, det
 92 II,12 |               Holder han noensinne opp å være den trofaste talsmann
 93 II,12 |             Kirken på sin side opp med å følge ham som sa: «Den time
 94 III,13|              som sin viktigste oppgave å muliggjøre at denne forening
 95 III,13|             bli fornyet. Kirken ønsker å tjene dette bestemte formål,
 96 III,13|           mulig for hver enkelt person å finne Kristus, slik at Kristus
 97 III,13|               vår tid synes den særlig å gi resultater på felter
 98 III,13|             høye verdighet» for derved å bli gjort «mer menneskelig».
 99 III,13|                kommer inn i verden ved å bli unnfanget i sin mors
100 III,14|                med andre. Han begynner å skrive den fra første øyeblikk
101 III,14|              er hele tiden tvunget til å velge mellom mange slags
102 III,14|         forskjellige retninger, og til å gi avkall på noen. I sin
103 III,14|              det ikke vil, og lar være å gjøre annet som det egentlig
104 III,14|          mennesker - «lys og kraft til å svare på sitt høye kall». ~~~~~~
105 III,14|        mennesket og alt som ser ut til å hindre bestrebelsene for «
106 III,14|              hindre bestrebelsene for «å gjøre menneskelivet mer
107 III,14|                og mer menneskelig» for å bringe det stadig mer i
108 III,15|        hukommelsen skal vi igjen prøve å tilpasse det «tidenes tegn»
109 III,15|               Mennesket av i dag synes å være truet av hva det selv
110 III,15|                kan skje hurtig og uten å kunne forutsees. Menneskets
111 III,15|              et drama hvor dette synes å utgjøre hovedkapitlet. Derfor
112 III,15|                ulykker i historien til å blekne. Dette reiser et
113 III,15|             begynnelsen av, makten til å legge verden under seg hvorfor
114 III,15|               den. Man synes ofte ikke å se annen betydning av naturen
115 III,15|               den sistnevnte utvikling å bli liggende etter. Man
116 III,15|                Man kan vanskelig unngå å se ekte tegn på menneskets
117 III,15|               Blir det mer innstilt på å gi og å hjelpe andre?~Dette
118 III,15|                mer innstilt på å gi og å hjelpe andre?~Dette spørsmål
119 III,15|              der en sterkere trang til å ville bestemme over andre,
120 III,15|                 Hva med tendensene til å ville utnytte materiell
121 III,15|               produksjonsteknologi for å kunne herske over andre
122 III,15|        spørsmål som Kirken er nødt til å stille seg, siden de blir
123 III,15|              den leser tidens tegn for å forstå menneskets situasjon
124 III,16|         moderne verden synes i sannhet å være langt fra de objektive
125 III,16|            øyeblikk han gav det jorden å «legge under seg». Hans
126 III,16|               det vil si dets kall til å bli delaktig i Kristi kongelige
127 III,16|              trinn i utviklingen må så å si bli røntgenundersøkt
128 III,16|                gjelder ikke så meget « å ha mer» som «å være mer»
129 III,16|              så meget « å ha mer» som «å være mer» Mens menneskets
130 III,16|        fremskritt, står det i fare for å slippe de viktigste tøylene
131 III,16|               visselig dette problemet å stri med. Det er ikke et
132 III,16|        sivilisasjon. Det dreier seg om å gi en mening til hverdagslivets
133 III,16|                 Vi har dristet oss til å karakterisere menneskets
134 III,16|        situasjon i verden av i dag ved å si at man befinner seg langt
135 III,16|              at de er ute av stand til å rette på de urettferdige
136 III,16|        fortiden. De makter heller ikke å møte de påtrengende utfordringer
137 III,16|      likegyldig. Den person som prøver å oppnå maksimal profitt på
138 III,16|               som må betale prisen ved å bli påført skader og ulemper
139 III,16|          forstand må inspirere oss til å søke nye og mer egnede institusjoner
140 III,16|              loven om sunn konkurranse å virke. Snarest mulig må
141 III,16|              Snarest mulig må man søke å gjennomføre en omfattende
142 III,16|              vei som ikke vil bli lett å gå uten en virkelig forvandling
143 III,16|             forvekslet med trangen til å fremme egne individuelle
144 III,16|               eller med instinktet til å kjempe og herske, gjerne
145 III,16|            overdrivelser.~Det er mulig å påta seg disse forpliktelser.
146 III,16|               oppgave er det nødvendig å vekke, akseptere og utdype
147 III,16|              og dere gav meg ingenting å spise - naken, men dere
148 III,16|             nasjoner som er i ferd med å våkne til selvstendig liv,
149 III,16|             som ikke er nødvendige for å forsvare rettferdige rettigheter
150 III,16|       ødeleggelse, var blitt brukt til å skaffe mat i livets tjeneste.~
151 III,16|        kjærlighetens, kan ikke la være å forkynne «budskapet - i
152 III,16|             Derfor holder den frem med å bønnfalle «begge parter»
153 III,16|        bønnfalle «begge parter» og med å be alle i Guds navn og i
154 III,17|          innrømmes at det ikke er lett å sammenligne en bestemt tidsepoke
155 III,17|                ihvertfall ikke la være å minnes, med aktelse og håp
156 III,17|       fremtiden, den store innsats for å gi liv til De forente nasjoners
157 III,17|               forplikter hverandre til å overholde dem strengt. En
158 III,17|               er overflødig for Kirken å fastslå hvor nær dette problem
159 III,17|               program som gjør krav på å bli kalt menneskevennlig.
160 III,17|      nødvendigvis være en plikt stadig å revidere programmene med
161 III,17|                hadde som mål ikke bare å ta avstand fra de fryktelige
162 III,17|       borgernes rettigheter, og nektet å anerkjenne de ukrenkelige
163 III,17|           dermed på dem som bidrar til å opprette slike forhold.~
164 III,17|                lært at det er en plikt å handle til fellesskapets
165 III,17|             det mål som kan brukes for å kontrollere om politiske
166 III,17|                som viktig og nødvendig å utarbeide en lang erklæring
167 III,17|                er det derfor vanskelig å godta en holdning som gir
168 III,17|      urettferdighet. Når vi avstår fra å gå i detalj i en sak der
169 III,17|               særlig rett og plikt til å gjøre det, er det først
170 III,17|             Jeg vil alvorlig be dem om å respektere religionens rettigheter
171 IV,18 |         nødvendigvis kort, får oss til å vende våre tanker og våre
172 IV,18 |              det at hvert menneske ved å være lem på hans mystiske
173 IV,18 |                menneske født, kalt til å bli delaktig i Guds liv
174 IV,18 |            skapt på nytt i Kristus for å få del i nådens og sannhetens
175 IV,18 |                Ordet gav dem kraft til å bli Guds barn.» Mennesket
176 IV,18 |           synlige skaperverk. Vi søker å komme til en stadig dypere
177 IV,18 |               Mennesket er i stand til å gå ut over tidens grenser,
178 IV,18 | samvittighetens røst. Når Kirken søker å se mennesket som «med Kristi
179 IV,18 |            skatt, som den ikke har lov å sløse bort, men stadig må
180 IV,18 |          mennesket. Dagens Kirke synes å gjenta med stadig større
181 IV,18 |              Denne appell til Ånden om å komme er svaret på all «
182 IV,18 |             mange kanter og synes også å bære frukt på flere måter.
183 IV,18 |               forening med Gud, og til å forene hele menneskeslekten»
184 IV,18 |                ære og herlighet. ~~~~~~Ved å gjennomtenke alt dette stadig
185 IV,18 |              dette stadig på nytt, ved å motta det i en stadig mer
186 IV,18 |      Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv
187 IV,18 |                seg tjene, men for selv å tjene.» Kirken utfører sin
188 IV,18 |               utfører sin tjeneste ved å ha del i sin Herre og Frelsers «
189 IV,19 |            favn», finner det nødvendig å understreke dette. Han handler
190 IV,19 |                han betrodde det mandat å kunngjøre og lære denne
191 IV,19 |               i Kirken sammen med ham. Å være ansvarlig for denne
192 IV,19 |               denne sannhet betyr også å elske den og søke å forstå
193 IV,19 |               også å elske den og søke å forstå den mest mulig eksakt
194 IV,19 |              den mest mulig eksakt for å bringe den nærmere oss selv
195 IV,19 |        kjærlighet og vår streben etter å forstå sannheten må gå hånd
196 IV,19 |             riktig når teologene søker å tjene læreautoriteten. Den
197 IV,19 |             personer i Kirken kalt til å forene troen med lærdom
198 IV,19 |           forstå at de har som oppdrag å lære sannheten, en oppgave
199 IV,19 |          alminnelige side, hjelper til å samle Guds folk rundt Kristus.
200 IV,20 |               fullkomne sakrament. Ved å feire og motta eukaristien
201 IV,20 |           verdighet i Kristus. For ved å bli «Guds barn» ved å få
202 IV,20 |              ved å bli «Guds barn» ved å få sønnekår blir vi også
203 IV,20 |       anstrengelser har vært gjort for å trenge inn i læren om eukaristien,
204 IV,20 |                det imidlertid viktigst å leve det eukaristiske liv,
205 IV,20 |          atmosfære.~Det er utillatelig å redusere dette høyhellige
206 IV,20 |            bare som en «anledning» til å demonstrere dette søskenforhold.
207 IV,20 |             være en selvfølgelig plikt å følge de liturgiske regler
208 IV,20 |  oppstandelsens sakrament synes derfor å forsterke dette kall i vår
209 IV,20 |                spesielle villighet til å bringe Gud det åndelige
210 IV,20 |            begrensninger, en trang til å vende seg til Gud på en
211 IV,20 |              den kirkelige praksis for å fremheve fellesskapsaspektet
212 IV,20 |            Kristus er det en klar rett å få møte alle de mennesker
213 IV,20 |             tilgivelsens øyeblikk. Ved å ta vare på botens sakrament
214 IV,20 |                sakrament er middel til å mette mennesket med rettferdighet
215 IV,20 |             konstitusjon «Paenitemini» Å omsette «Paenitemini»s lære
216 IV,21 |              misjon ble fremhevet. Ved å delta i hans misjon blir
217 IV,21 |                 Men et trekk som synes å skille seg ut, er delaktigheten
218 IV,21 |            uttrykk ved villigheten til å tjene, ved etterfølgelsen
219 IV,21 |        eksempel, han som kom «ikke for å la seg tjene, men for selv
220 IV,21 |                seg tjene, men for selv å tjene». I lys av Kristi
221 IV,21 |             holdning er det bare mulig å «være konge» i egentlig
222 IV,21 |                i egentlig forstand ved å «være tjener», men å «være
223 IV,21 |               ved å «være tjener», men å «være tjener» krever så
224 IV,21 |              ordene: «være konge». For å kunne tjene andre på en
225 IV,21 |               Kristi mystiske legeme». Å være lem på hans legeme
226 IV,21 |               i særlig grad opptatt av å vise hvordan dette «ontologiske»
227 IV,21 |       fornyelse i Kirken og hjelpe til å utbre det sanne lys som
228 IV,21 |            pålegger hver enkelt av oss å følge Kristi eksempel og
229 IV,21 |              oss til ved Guds nåde for å svare på vårt kall.~Troskap
230 IV,21 |               kristne skal oppdras til å ta del i. I Kirken, samfunnet
231 IV,21 |               med vitende og vilje til å leve i sølibat. Enhver av
232 IV,21 |              han kan for ved Guds nåde å være takknemlig for denne
233 IV,21 |            bestrebe seg av all makt på å leve sammen i sitt ekteskap.
234 IV,21 |               i sin tur er villige til å vie hele sitt liv til et
235 IV,21 |         forstand at vi kan nå frem til å «bli konger» ved å bygge
236 IV,21 |            frem til å «bli konger» ved å bygge på Kristi eksempel
237 IV,21 |                en gave bare når vi vet å bruke den bevisst til det
238 IV,21 |        frigjort oss» og fortsetter han å frigjøre oss. Her er kilden
239 IV,22 |          Frelser, ønsker jeg med dette å trenge inn til de dypeste
240 IV,22 |           eller episkopal tjeneste, er å opprettholde denne dynamiske
241 IV,22 |                det derfor være tillatt å vende seg til Maria som
242 IV,22 |                som det synes betimelig å gjøre seg ved begynnelsen
243 IV,22 |               Ånd inspirerte henne til å forbli sammen med apostlene
244 IV,22 |                Kristi disipler, ønsker å forene oss med henne på
245 IV,22 |           føler vi et særlig behov for å vende oss til Kristus, som
246 IV,22 |            særegne nåde som følger det å være Guds mor, ligger nettopp
247 IV,22 |              kjærlighet og håp, ønsker å tilegne seg morsmysteriet
248 IV,22 |            sønnen som Faderen gav «for å frelse fra undergang alle
249 IV,22 |    uttrykksformer som gjør den lettere å forstå og få del i for hver