Chapter,  Paragraph

  1  I,1  |     kronologiske nøyaktighet, nærmer vi oss det årstall som på en
  2  I,1  |                I en viss forstand er vi også i en ny adventstid,
  3  I,1  |             den med generøsitet. Når vi tenker på arvesynden og
  4  I,1  |             hele deres historie, når vi tenker på deres villfarelser
  5  I,1  |              vilje og hjerte, da kan vi bare istemme liturgiens
  6  I,2  |        pavene Johannes XXIII og Paul VI har etterlatt til Kirken,
  7  I,2  |               Johannes XXIII og Paul VI betegner det stadium, det
  8  I,3  |             et godt resultat av Paul VI som trofast har satt dets
  9  I,3  |          tross forbigående uro.~Paul VI valgte den nye bevissthet
 10  I,3  |            dens selvforståelse. Paul VI etterlot oss et vitnesbyrd
 11  I,4  |                  Henvisning til Paul VI's første encyklika~4. Av
 12  I,4  |        fortsette den dialog som Paul VI kalte «frelsens dialog»
 13  I,4  |       inneholder programmet for Paul VI's pontifikat, holder jeg
 14  I,4  |             den voksende kritikk, og vi er forvisset om at den ikke
 15  I,4  |           takknemlighet for den nåde vi har fått del i først og
 16  I,4  |            svært tankeløs måte.~Paul VI fortjener vår takknemlighet.
 17  I,5  |            som ble etablert ved Paul VI's opprettelse av bispesynoden.
 18  I,5  |          omtrent et år før pave Paul VI's død og som var viet katekesen.
 19  I,5  |            den apostoliske Stol.~Når vi taler om nye uttrykksformer
 20  I,5  |         biskopelig kollegialitet, må vi også nevne opprettelsen
 21  I,5  |        århundrelange tradisjoner bør vi rette oppmerksomheten mot
 22  I,5  |              satt ut i livet av Paul VI, at strukturer av denne
 23  I,6  |            om økumenismen. Pave Paul VI benyttet seg av Sekretariatet
 24  I,6  |       vanskelige skritt på veien. Er vi kommet langt på veien mot
 25  I,6  |            gi noe detaljert svar kan vi si at vi har gjort faktiske
 26  I,6  |          detaljert svar kan vi si at vi har gjort faktiske og viktige
 27  I,6  |               Og én ting er sikkert: Vi har arbeidet med iherdighet
 28  I,6  |              seg sammen med oss, noe vi er dem hjertelig takknemlig
 29  I,6  |               Det er også sikkert at vi må arbeide videre med alvor,
 30  I,6  |            dette den eneste mulighet vi kan se for å kunne oppfylle
 31  I,6  | verdensomspennende misjon. Pave Paul VI gav oss sitt personlige
 32  I,6  |            sitt personlige eksempel. Vi må altså søke enheten uten
 33  I,6  |       enheten uten å bli motløse når vi møter de vanskeligheter
 34  I,6  |          veien. I motsatt fall ville vi være troløse mot Kristi
 35  I,6  |              troløse mot Kristi ord, vi ville ikke oppfylle hans
 36  I,6  |       oppfylle hans siste vilje. Har vi lov å risikere noe slikt?~
 37  I,6  |        spørsmålet stilles igjen:~Har vi lov til det? Tross all menneskelig
 38  I,6  |             i forgagne århundrer, må vi kanskje ikke ha tillit til
 39  I,6  |             den hellige Ånd talte og vi selv lyttet? Hvis vi ikke
 40  I,6  |              og vi selv lyttet? Hvis vi ikke hadde tillit til hans
 41  I,6  |              til hans nåde, da ville vi motsi sannheten om oss selv,
 42  I,6  |             av åndelige skatter, som vi vet det ikke er mangel på
 43 II,7  |             inn på, og som pave Paul VI pekte på i sin første encyklika,
 44 II,7  |           tid fremover være de veier vi alle må følge.. Det er rimelig
 45 II,7  |         Hvordan, på hvilken måte bør vi fortsette? Hva bør vi gjøre
 46 II,7  |            bør vi fortsette? Hva bør vi gjøre for at Kirkens nye
 47 II,7  |        Kristus, menneskenes Frelser. Vi vil vende blikket mot ham,
 48 II,7  |          annen enn i ham, Guds sønn. Vi sier med Peter: «Herre til
 49 II,7  |                Herre til hvem skulle vi gå? Det er du som har det
 50 II,7  |              ord.» ~~~~~~Det må være ham vi søker gjennom Kirkens forståelse
 51 II,7  |           hele tiden må det være ham vi har som mål, han «som er
 52 II,7  |             alt er skapt og ved hvem vi er til» han som er både «
 53 II,7  |          oppstandelsen og livet» Når vi ser ham, ser vi Faderen
 54 II,7  |           livet» Når vi ser ham, ser vi Faderen Han måtte gå fra
 55 II,8  |              Kristus Hvordan stiller vi oss i det 20. århundre til
 56 II,9  |        guddommelige dimensjon~9. Når vi tar opp denne vektige konsiltekst
 57 II,9  |              til ettertanke, glemmer vi ikke et eneste øyeblikk
 58 II,10 |            det selv er fullt ut» som vi allerede har sagt. Dette
 59 II,10 |           menneskelige dimensjon, om vi kan bruke et slikt uttrykk.
 60 II,11 |             forståelse som pave Paul VI skrev om i sin første encyklika.
 61 II,11 |            det vil si mot den person vi ønsker en samtale med. Det
 62 II,11 |              med sin eksistens.~Alle vi som er Kristi disipler,
 63 II,11 |            forskjellige områder. Men vi kan og må straks stå samlet
 64 II,11 |              menneskelige dimensjon. Vi må kjempe sammen med utrettelig
 65 II,11 |              har betrodd menneskene. Vi må alle ta del i denne misjon
 66 II,11 |             forventning. Her berører vi indirekte den guddommelige «
 67 II,11 |             klokere enn lysets barn» Vi tar gjerne til oss denne
 68 II,11 |        gjerne til oss denne kritikk. Vi ønsker imidlertid å ligne «
 69 II,11 |           ligne «Guds voldsmenn» som vi har sett så mange av i Kirkens
 70 II,11 |              og fremdeles ser i dag. Vi vil bevisst være med i den
 71 II,11 |            finne seg selv i Kristus. Vi vil hjelpe nålevende slektledd,
 72 II,11 |             og rike land, kort sagt, vi vil hjelpe alle å bli kjent
 73 II,12 |          Takket være denne enhet kan vi sammen nærme oss den storslåtte
 74 II,12 |             Aetate» sier. Sammen kan vi også nærme oss alle kulturer,
 75 II,12 |              mennesker av god vilje. Vi møter dem alle med den aktelse,
 76 II,12 |             til dette høye ideal. Og vi vet at den omvendelse eller
 77 II,12 |            stor betydning av Kirken. Vi vet med oss selv at den
 78 II,12 |             forpliktelse. Særlig har vi en sterk følelse av ansvar
 79 II,12 |      utførelsen av dette oppdrag ser vi hen til Kristus selv, den
 80 II,12 |              dag, etter 2000 år, ser vi Kristus som den eneste som
 81 III,13|              enkelt menneske~13. Når vi trenger inn i Jesu Kristi
 82 III,13|          stadig og hurtig vekst, ser vi klarere de veier som Kirken
 83 III,13|            tid må følge, og som Paul VI i sin visdom har pekt på.
 84 III,13|              sin visdom har pekt på. Vi forstår at det er én eneste
 85 III,13|            denne omsorgs navn, leser vi i konsilets pastorale konstitusjon,
 86 III,13|    virkelighet, i hele dets storhet. Vi er ikke opptatt av det «
 87 III,13|                historiske» menneske: Vi er opptatt av den enkelte,
 88 III,15|           levende i hukommelsen skal vi igjen prøve å tilpasse det «
 89 III,15|          styrke. I økende grad synes vi oppmerksomme på det faktum
 90 III,15|             av jorden, av den planet vi lever på, krever fornuftig
 91 III,15|   fremskrittet må likevel vekke uro. Vi må først stille det viktigste
 92 III,15|         utvikling og fremskritt. Når vi er vitne til og deltagere
 93 III,15|             utviklingsprosessen, kan vi ikke bare overgi oss til
 94 III,15|            moralsk ansvarsfølelse må vi stille oss de viktige spørsmål
 95 III,15|     virkelighet ut over den nære som vi opplever, ser Kirken omsorgen
 96 III,16|             nestekjærlighetens krav. Vi tenker her bare på det som
 97 III,16|             sosiale og statlige liv.~Vi har dristet oss til å karakterisere
 98 III,16|           etiske virkninger. Alle er vi fortrolige med bildet av
 99 III,16|        verden. Mens andre steder har vi samfunn som lider av sult,
100 III,16|        mønster og denne kontrast som vi kjenner så godt, er omtalt
101 III,16|            av Johannes XXIII og Paul VI I kjempemessig forstørret
102 III,16|            og bitterhet som følge. ~~~~~~Vi ser et stort drama som ikke
103 III,16|             slik min forgjenger Paul VI minnet om på en så overbevisende
104 III,16|    kjensgjerninger og resultater som vi vanskelig kan gå nærmere
105 III,16|            ansvaret særlig klart når vi minnes den siste dommens
106 III,16|         Matteusevangeliet. Den burde vi alltid ha i tankene.~Dette
107 III,16|          virker en slik advarsel når vi tenker på de nye stater
108 III,16|   imperialisme eller nykolonialisme. Vi vet alle at de områder på
109 III,17|              I denne forbindelse kan vi ihvertfall ikke la være
110 III,17|         Vatikankonsil og senere Paul VI. Til syvende og sist beror
111 III,17|              en slik karakteristikk? Vi er fast overbevist om at
112 III,17|        menneskerettighetene krenket. Vi ser for oss konsentrasjonsleire,
113 III,17|           til slike styreformer. Som vi alle vet førte diktaturet
114 III,17|            velbegrunnet frykt for at vi fremdeles er langt fra dette.
115 III,17|          blir ikke virkeliggjort når vi er vitne til at en bestemt
116 III,17|              offentlige myndigheter. Vi har her spørsmål av førsterangs
117 III,17|         trusler, vold og terror, som vi har mange eksempler på fra
118 III,17|       religionsfriheten er. Her står vi utvilsomt overfor urettferdighet
119 III,17|     fordommer og urettferdighet. Når vi avstår fra å gå i detalj
120 III,17|             gå i detalj i en sak der vi burde ha særlig rett og
121 III,17|            det først og fremst fordi vi blir ledet av tro på den
122 III,17|     rettigheter og Kirkens gjerning. Vi ber ikke om privilegier,
123 IV,18 |           menneskelige legeme, øyner vi Kristus hinsides denne grense. «
124 IV,18 |              det synlige skaperverk. Vi søker å komme til en stadig
125 IV,18 |               I Guds enbårne sønn er vi gitt «plass som sønner»
126 IV,18 |            sønner» og ved ham kaller vi Gud «Abba, Fader». For Kirken
127 IV,18 |             for Kirkens liv. For når vi blir klar over at vi har
128 IV,18 |             når vi blir klar over at vi har del i Kristi trefoldige
129 IV,18 |           profet og konge da forstår vi også bedre hva som må være
130 IV,18 |            på jorden. Likeså forstår vi at hver enkelt av oss må
131 IV,19 |          sannhet. Dypt beveget hører vi Kristus selv uttale: «Det
132 IV,19 |             Mesters erklæring merker vi ansvaret for den åpenbarte
133 IV,19 |            et særlig trosinstinkt. ~~~~~~Vi er altså delaktige i Kristi
134 IV,19 |     profetiske misjon. Derfor tjener vi Guds sannhet i Kirken sammen
135 IV,19 |             teologien. I dag trenger vi fremdeles og fremfor alt
136 IV,19 |             og tolkning av Guds ord. Vi trenger en slik teologi.
137 IV,19 |         virke sammen. Om dette leser vi i en bønn i liturgien til
138 IV,19 |              er tale om prestene, må vi også nevne det store antall
139 IV,19 |    guddommelige Herre. Og endelig må vi ikke glemme de mange legfolk
140 IV,19 |             ansvar.~I økende grad må vi tilstrebe at de ulike former
141 IV,19 |          Kristi profetiske gjerning. Vi begynner på grunnplanet,
142 IV,19 |           forskjellig måte. Hva skal vi i denne sammenheng si om
143 IV,20 |            mysterium. Ved dåpen blir vi «begravet» med Kristus for
144 IV,20 |         begravet» med Kristus for at vi også skal bli delaktige
145 IV,20 |              I lys av denne lære ser vi klarere hvorfor Kirkens
146 IV,20 |            motta eukaristien forener vi oss med Kristus i himmelen
147 IV,20 |             Faderen. Men alltid blir vi forenet med ham gjennom
148 IV,20 |              har frelst oss, slik at vi «er kjøpt, og prisen betalt».
149 IV,20 |               ved å få sønnekår blir vi også i likhet med ham «et
150 IV,20 |           presteskap». Det vil si at vi har del i den enestående
151 IV,20 |        frelse. I eukaristien berører vi på en måte mysteriet om
152 IV,20 |          eukaristiske mysterium. Men vi kan likevel si med sikkerhet
153 IV,20 |          likevel si med sikkerhet at vi bare er kommet til terskelen.
154 IV,20 |            kommet til terskelen. For vi kan ikke gripe og omsette
155 IV,20 |                På den annen side kan vi heller ikke glemme de følgende
156 IV,20 |        gjentar sitt «vend om» Dersom vi ikke stadig på nytt bestreber
157 IV,20 |         fulle frelsende virkning. Og vi vil miste, i det minste
158 IV,20 |            tradisjoner i Kirken. Men vi kan ikke glemme at omvendelse
159 IV,20 |              boten er omtalt av Paul VI i den apostoliske konstitusjon «
160 IV,20 |           for Kirken. Det er et emne vi må utforske grundig og tenke
161 IV,21 |             delta i hans misjon blir vi i sannhet Guds folk. Blant
162 IV,21 |       beskrives som «kongelig». Hvis vi her skulle legge frem konsilets
163 IV,21 |              hele dens rikdom, måtte vi henvise til tallrike kapitler
164 IV,21 |             rett og effektiv måte må vi ha herredømme over oss selv,
165 IV,21 |          nådens frelsende virke. Når vi har dette samfunn av Guds
166 IV,21 |              umåtelig mangeartet, må vi derfor først og fremst ha
167 IV,21 |          side. Men det er en sannhet vi alltid må ha i tankene.
168 IV,21 |         prinsipp. Det er grunnen som vi alle må bygge vårt liv på,
169 IV,21 |             av seg selv nøyaktig det vi er blitt kalt til, det vi
170 IV,21 |            vi er blitt kalt til, det vi personlig har forpliktet
171 IV,21 |        prestevielsens sakrament. Når vi i den latinske Kirke mottar
172 IV,21 |          dette sakrament, forplikter vi oss med vitende og vilje
173 IV,21 |         mennesker» i den forstand at vi kan nå frem til å «bli konger»
174 IV,21 |          vunnet for oss. Det vil si, vi kan utvikle vår natur og
175 IV,21 |          evangeliske råd. Her finner vi idealet for det religiøse
176 IV,21 |            friheten en gave bare når vi vet å bruke den bevisst
177 IV,21 |            kall. Dette bekrefter hva vi før har sagt, at mennesket
178 IV,22 |                          Vår mor som vi skjenker vår tiltro~22.
179 IV,22 |           alltid bare ett, nemlig at vi skal ha liv, og det i overflod.
180 IV,22 |              enkelt menneske.~Dersom vi innser at dette er vår oppgave,
181 IV,22 |              vår oppgave, da forstår vi bedre hva det betyr når
182 IV,22 |              bedre hva det betyr når vi sier at Kirken er mor. Vi
183 IV,22 |            vi sier at Kirken er mor. Vi forstår også hva det betyr
184 IV,22 |       forstår også hva det betyr når vi sier at Kirken trenger en
185 IV,22 |         tider, men særlig i vår tid. Vi skylder fedrene fra det
186 IV,22 |         konsilets lære erklærte Paul VI Kristi mor for «Kirkens
187 IV,22 |      bebudelsens øyeblikk. Også alle vi som utgjør vår tids slektsledd
188 IV,22 |             henne på en særlig måte. Vi gjør det i tilknytning til
189 IV,22 |             av alle kristne samfunn.~Vi gjør det fordi vi blir drevet
190 IV,22 |           samfunn.~Vi gjør det fordi vi blir drevet av en dyp trang
191 IV,22 |      menneskeslektens historie føler vi et særlig behov for å vende
192 IV,22 |           grunn av frelsesmysteriet. Vi tror at ingen kan føre oss
193 IV,22 |          både i dybde og rekkevidde.~Vi kan si at frelsesmysteriet
194 IV,22 |          første encyklika pekte Paul VI på de veier som Kirken må
195 IV,22 |          veier som Kirken må gå. Når vi er oss bevisst at alle disse
196 IV,22 |            som hoper seg opp, og når vi ser alle oppgavene underveis,
197 IV,22 |        oppgavene underveis, da føler vi alle desto sterkere behovet
198 IV,22 |             forbindelse med Kristus. Vi hører i vårt indre, som
199 IV,22 |           kan dere ingenting gjøre.» Vi føler at vi trenger et sterkt,
200 IV,22 |        ingenting gjøre.» Vi føler at vi trenger et sterkt, varmt
201 IV,22 |          bønneliv i hele Kirken, ja, vi føler bønnen som en tvingende
202 IV,22 |              denne bønn håper jeg at vi skal kunne motta den hellige