Chapter,  Paragraph

  1  I,1  |   øyeblikk i verdens historie som Kirken og hele den menneskelige
  2  I,1  |     forutse en del hendelser. For Kirken, Guds folk som lever spredt,
  3  I,2  |         Paul VI har etterlatt til Kirken, likeså min gode vilje til
  4  I,2  |          en helt spesiell plass i Kirken. Johannes XXIII og Paul
  5  I,3  |       pontifikat. Som rormann for Kirken, Peters skip, visste han
  6  I,3  |        mest kritiske øyeblikk når Kirken syntes å bli rystet innenfra.
  7  I,3  |           han fast ved det håp at Kirken alltid vil stå støtt som
  8  I,3  |      klippe. Det som Ånden sa til Kirken gjennom konsilet, det som
  9  I,3  |        det som Ånden sier gjennom Kirken til alle kirker det kan
 10  I,3  |       valgte den nye bevissthet i Kirken i vår tid som første tema
 11  I,3  |         av den hellige Ånd lodder Kirken dypere og dypere både når
 12  I,3  |        overmåte dyp forståelse av Kirken. Gjennom de mange ting som
 13  I,3  |      fryktløs kjærlighet til den. Kirken er, som konsilet fastslår, «
 14  I,4  |           en slik åpenhet som gir Kirken dens apostoliske eller misjonerende
 15  I,4  |          forskjellige kretser som Kirken bør føre en samtale med.
 16  I,4  |       holdninger som har angrepet Kirken «ab intra», innenfra, -
 17  I,4  |          oppriktig kjærlighet til Kirken. En av dens hensikter var
 18  I,4  |        konsilet. Det er riktig at Kirken skal ha ydmykhet som sitt
 19  I,4  |           fullt monn i og gjennom Kirken. En slik kritikk viser dessuten
 20  I,4  |    likevekten som skipets rormann Kirken slik den er blitt meg betrodd
 21  I,5  |        tjeneste og apostolat står Kirken nå mer samlet enn før, selv
 22  I,5  |        rette vei til fornyelse av Kirken over hele verden. Det var
 23  I,5  |      nasjonale bispekonferanser i Kirken over hele verden og kollegiale
 24  I,5  |       biskoper er blitt prøvet av Kirken gjennom århundrer, for eksempel
 25  I,5  |     bevissthet om sitt ansvar for Kirken har dessuten med glede engasjert
 26  I,5  |          denne nye strøm av liv i Kirken, en strøm som er mye sterkere
 27  I,6  |         fører til ny splittelse i Kirken, at de forårsaker forvirring
 28  I,6  |           guddommelig sannhet som Kirken alltid har bekjent og lært.
 29  I,6  |            som måtte ønske å tale Kirken fra å strebe etter full
 30  I,6  |           som Gud har åpenbart og Kirken erklært, og være tilbøyelige
 31 II,7  |         århundres konsil har ført Kirken inn på, og som pave Paul
 32 II,7  |           kunnskapens skatter» og Kirken er hans legeme» Ved sitt
 33 II,7  |       sitt forhold til Kristus er Kirken selv på en måte et sakrament
 34 II,7  |           han som er vår Frelser.~Kirken holder ikke opp å lytte
 35 II,7  |   ufattelige lidelse og ensomhet. Kirken holder aldri opp med å gjenoppleve
 36 II,7  |          uopphørlig. I den finner Kirken en «kilde til liv og hellighet»
 37 II,7  |          og et løfte om evig liv. Kirken lever hans mysterium. Den
 38 II,7  |       Kristus, naglet til korset» Kirken lever i frelsesmysteriet,
 39 II,10 |        liv. Uten opphør betrakter Kirken hele Kristusmysteriet. Den
 40 II,10 |           liv mot Guds mysterium. Kirken skal hjelpe alle mennesker
 41 II,11 |          og fremme forståelsen av Kirken, den fulle og altomfattende
 42 II,11 |          det 2. Vatikankonsil har Kirken og alle kristne nådd frem
 43 II,12 |         tillagt stor betydning av Kirken. Vi vet med oss selv at
 44 II,12 |       sannhet selv. Av Kristus er Kirken satt som dens vokter og
 45 II,12 |          dens helhet og renhet er Kirken blitt lovet en særlig bistand
 46 II,12 |           for frihet. Derfor blir Kirken ved sitt guddommelige oppdrag
 47 II,12 |      historie, holder heller ikke Kirken på sin side opp med å følge
 48 III,13|           vi klarere de veier som Kirken i vår tid må følge, og som
 49 III,13| inkarnasjon», som konsilet lærer. Kirken anser det som sin viktigste
 50 III,13|      stand og stadig bli fornyet. Kirken ønsker å tjene dette bestemte
 51 III,13|          er langt borte, også når Kirken bare i begrenset målestokk
 52 III,13|         Kristus er hovedveien for Kirken. Han selv er vår vei «til
 53 III,13|        menneske, kan ingen stanse Kirken. Her gjelder det menneskets
 54 III,13|           liv bygger på, kan ikke Kirken stå ufølsom overfor noe
 55 III,13|   pastorale konstitusjon, må ikke Kirken la seg «forveksle med det
 56 III,14|                               For Kirken fører alle veier til mennesket~
 57 III,14|           veier til mennesket~14. Kirken kan ikke overlate mennesket
 58 III,14|      menneske er den hovedvei som Kirken må ta når den skal utføre
 59 III,14|       første og viktigste vei for Kirken, den vei som er trukket
 60 III,14|        menneske angir den retning Kirken må velge, en vei som i en
 61 III,14|       dette menneske er veien for Kirken, veien for dens daglige
 62 III,14|         dens misjon og arbeid, må Kirken av i dag stadig på nytt
 63 III,15|         de viktigste spørsmål som Kirken er nødt til å stille seg,
 64 III,15|         nære som vi opplever, ser Kirken omsorgen for mennesket,
 65 III,15|      utviklingen og fremskrittet. Kirken finner grunnlaget for sin
 66 III,16|         mange slag mot mennesket. Kirken må tale om denne trussel
 67 III,16|        fremkalle nye anklager mot Kirken. Men Kirken, som ikke råder
 68 III,16|          anklager mot Kirken. Men Kirken, som ikke råder over andre
 69 III,17|     verden.~Det er overflødig for Kirken å fastslå hvor nær dette
 70 III,17|     halvdel av vårt århundre, gav Kirken en klar utredning om sin
 71 III,17|           et internasjonalt plan. Kirken deler gleden ved denne erobring
 72 III,17|           av dets menneskelighet.~Kirken har alltid lært at det er
 73 IV,18 |         enkelt menneske» da lever Kirken mer i samsvar med sin natur
 74 IV,18 |           talte om Kristi legeme, Kirken. Med grunnlag i hele den
 75 IV,18 |   organisme, som samfunn vil også Kirken merke de samme guddommelige
 76 IV,18 |            Og det er på den grunn Kirken lever sitt liv. Kirken har
 77 IV,18 |      grunn Kirken lever sitt liv. Kirken har bare det ene liv: Det
 78 IV,18 |         sitt frelsesmysterium, må Kirken være nær forenet med hvert
 79 IV,18 |    legemet er gitt liv ved Ånden.~Kirken lever i disse realiteter,
 80 IV,18 |         samvittighetens røst. Når Kirken søker å se mennesket som «
 81 IV,18 |         vi Gud «Abba, Fader». For Kirken er denne skatt en mektig
 82 IV,18 |           er en kraft som forener Kirken med Kristi Ånd, den hellige
 83 IV,18 |           måter. Kan man hevde at Kirken ikke er alene om denne bønn?
 84 IV,18 |      bekreftet ved den sannhet om Kirken som konsilet understreket
 85 IV,18 |          hvor det blir erklært at Kirken er «et sakrament eller tegn
 86 IV,18 |          og menneskelig verdighet Kirken må derfor konsentrere og
 87 IV,18 |         som før sagt er veien for Kirken i dens daglige liv, da må
 88 IV,18 |           dens daglige liv, da må Kirken alltid ha klart for seg
 89 IV,18 |         sterkere kjærlighet, gjør Kirken seg bedre skikket for den
 90 IV,18 |            men for selv å tjene.» Kirken utfører sin tjeneste ved
 91 IV,18 |   gjenstand for tjeneste fra hele Kirken som Guds folk på jorden.
 92 IV,19 |      Vatikankonsils lære fremtrer Kirken som ansvarlig for Guds sannhet.
 93 IV,19 |          og lærer kunngjør denne. Kirken må vise den samme absolutte
 94 IV,19 |       Derfor er det nødvendig når Kirken bekjenner og lærer troen,
 95 IV,19 |        gav Kristus selv løfte til Kirken om en særlig bistand fra
 96 IV,19 |          tjener vi Guds sannhet i Kirken sammen med ham. Å være ansvarlig
 97 IV,19 |      trenger en slik teologi. For Kirken, Guds folk, har teologien
 98 IV,19 |         læreautoriteten. Den er i Kirken betrodd biskopene, som med
 99 IV,19 |          kunnskapsrike personer i Kirken kalt til å forene troen
100 IV,19 |         sannheten, en oppgave som Kirken er ansvarlig for.~Delaktigheten
101 IV,19 |   viktigste kontaktpunkter mellom Kirken og det enkelte menneske,
102 IV,19 |      innenfor Kirkens fellesskap. Kirken i dag, ledet av ansvarsfølelse
103 IV,20 |              Eukaristi og bot~20. Kirken har del i frelsesmysteriet,
104 IV,20 |         liv at eukaristien bygger Kirken bygger den som Gudsfolkets
105 IV,20 |         kalt til denne tjeneste i Kirken.~Kirken lever ved eukaristien,
106 IV,20 |          denne tjeneste i Kirken.~Kirken lever ved eukaristien, ved
107 IV,20 |        uutsigelige sakrament. For Kirken som Guds folk er det imidlertid
108 IV,20 |          til overnaturlig styrke. Kirken må stadig ha fremgang i
109 IV,20 |     forhånelse. Alle som tilhører Kirken, og særlig biskoper og prester,
110 IV,20 |           de eldste tradisjoner i Kirken. Men vi kan ikke glemme
111 IV,20 |        Mot deg - har jeg syndet». Kirken holder trofast på sin århundrelange
112 IV,20 |          soning. Derved forsvarer Kirken den enkelte menneskesjels
113 IV,20 |        botens sakrament bekrefter Kirken sin tro på frelsesmysteriet
114 IV,20 | rettferdighet fra Frelseren selv.~Kirken i vår tid samler seg på
115 IV,20 |        praksis, er en oppgave for Kirken. Det er et emne vi må utforske
116 IV,20 |        dag. Men det er sikkert at Kirken i den nye adventstid, den
117 IV,20 |    åndelige lys, fremtrer den som Kirken «in statu missionis», den
118 IV,21 |      kongeverdighet~21. Bildet av Kirken som Guds folk ble helt fra
119 IV,21 |       minner om prestenes plass i Kirken, men også om legfolkets,
120 IV,21 |      sosiologiske forutsetninger. Kirken som menneskelig samfunn
121 IV,21 |          oss om i så vakre ord er Kirken som Guds folk også «Kristi
122 IV,21 |           til en ekte fornyelse i Kirken og hjelpe til å utbre det
123 IV,21 |    innebærer et felles ansvar for Kirken som det 2. Vatikankonsil
124 IV,21 |         oppdras til å ta del i. I Kirken, samfunnet av Guds folk
125 IV,21 |       også andre, idet den bygger Kirken og de søskensamfunn som
126 IV,21 |           oss. Her er kilden hvor Kirken uavbrutt henter inspirasjonen,
127 IV,21 |          med uutslettelig skrift. Kirken er en sann tjener for menneskeheten
128 IV,22 |      pulsslag i Kirkens liv. Hvis Kirken virkelig lever sitt liv,
129 IV,22 |          mennesker. Følgelig blir Kirken en kirke av virkelig levende
130 IV,22 |          Målet for all tjeneste i Kirken, det være seg apostolisk,
131 IV,22 |          det betyr når vi sier at Kirken er mor. Vi forstår også
132 IV,22 |          det betyr når vi sier at Kirken trenger en mor, til alle
133 IV,22 |          og inntil pinsedagen, da Kirken ble født i synlig form,
134 IV,22 |          er morsmysteriets vesen. Kirken, som ser hen til Maria med
135 IV,22 |          måte. For her gjenfinner Kirken veien for sitt daglige liv,
136 IV,22 |          med på alle de veier som Kirken går i sitt daglige liv.
137 IV,22 |      Gjennom hans mors nærvær får Kirken visshet for at den virkelig
138 IV,22 |        livgivende dybde og fylde. Kirken har i dag slått rot på mange
139 IV,22 |           Paul VI på de veier som Kirken må gå. Når vi er oss bevisst
140 IV,22 |          voksende bønneliv i hele Kirken, ja, vi føler bønnen som
141 IV,22 |           til bønn, ønsker jeg at Kirken må hengi seg i bønn sammen
142 IV,22 |         sammen med oss som utgjør Kirken, hennes sønns mystiske legeme.