Chapter,  Paragraph

  1  I,3  |            forståelse av seg selv er og må være den viktigste kilde
  2  I,4  |               encyklika~4. Av den grunn må Kirkens forståelse av seg
  3  I,4  |                  Men åpenhet mot verden må være organisk forbundet
  4  I,4  |                 som har sendt meg.» Man må fortsette den dialog som
  5  I,4  |               til seg selv. Men kritikk må også ha rimelige grenser.
  6  I,5  |               biskopelig kollegialitet, må vi også nevne opprettelsen
  7  I,5  |          menigheter og bispedømmer.~Jeg må ha alt dette i tankene ved
  8  I,6  |              Jeg ber - Far - at de alle må bli ett.» Det 2. Vatikankonsil
  9  I,6  |               Det er også sikkert at vi må arbeide videre med alvor,
 10  I,6  |                 personlige eksempel. Vi må altså søke enheten uten
 11  I,6  |                også i denne forbindelse må man holde rimelige grenser.
 12  I,6  |               etter full kristen enhet, må spørsmålet stilles igjen:~
 13  I,6  |         feiltrinn i forgagne århundrer, må vi kanskje ikke ha tillit
 14  I,6  |                Det som er sagt ovenfor, må også brukes i vår virksomhet
 15 II,7  |          fremover være de veier vi alle må følge.. Det er rimelig å
 16 II,7  |              hovedspørsmål den nye pave må stille seg når han sier
 17 II,7  |               og vektig svar. Vårt svar må bli: Vår sjels higen går
 18 II,7  |              det evige livs ord.» ~~~~~~Det må være ham vi søker gjennom
 19 II,7  |              blir bekreftet, hele tiden må det være ham vi har som
 20 II,10 |       illusoriske normer eller mål, han må komme Kristus nær. Han må
 21 II,10 |               må komme Kristus nær. Han må komme til Kristus med sin
 22 II,10 |              død. Det betyr også at han må gå opp i Kristus med hele
 23 II,10 |                 hele sitt eget jeg, han må tilegne seg og oppta i seg
 24 II,10 |                 Hvor dyrebart mennesket må være i sin Skapers øyne,
 25 II,11 |                 dialog blir en samtale, må oppmerksomheten rettes mot «
 26 II,11 |                 som er Kristi disipler, må derfor møtes og forenes
 27 II,11 |               veien til full enhet, som må omfatte enkeltkirkenes og
 28 II,11 |     forskjellige områder. Men vi kan og må straks stå samlet og vise
 29 II,11 |              menneskelige dimensjon. Vi må kjempe sammen med utrettelig
 30 II,11 |              har betrodd menneskene. Vi må alle ta del i denne misjon
 31 II,12 |                bestemt av Kristus selv, må alle kristne finne frem
 32 II,12 |              ånd, og de som tilber ham, må gjøre det i ånd og sannhet.» ~~~~~~
 33 III,13|              veier som Kirken i vår tid må følge, og som Paul VI i
 34 III,13|                på alle måter og områder må bli brakt i «bedre overensstemmelse
 35 III,13|                 pastorale konstitusjon, må ikke Kirken la seg «forveksle
 36 III,14|                 den hovedvei som Kirken må ta når den skal utføre sin
 37 III,14|                angir den retning Kirken må velge, en vei som i en viss
 38 III,14|          grunnlag for alle de veier den må gå. For mennesket, alle
 39 III,14|              for dens misjon og arbeid, må Kirken av i dag stadig på
 40 III,14|             situasjon. Det betyr at den må forstå dets muligheter ved
 41 III,14|               ny orientering. Likeledes må den forstå det som truer
 42 III,14|               verdighet. Kort sagt, den må forstå alt som står i veien
 43 III,15|             beskrevet. Men fremskrittet må likevel vekke uro. Vi må
 44 III,15|                må likevel vekke uro. Vi må først stille det viktigste
 45 III,15|            hjelpe andre?~Dette spørsmål må de kristne stille seg fordi
 46 III,15|           mennesket. Det samme spørsmål må alle mennesker stille seg,
 47 III,15|               og moralsk ansvarsfølelse må vi stille oss de viktige
 48 III,15|               den at dens omsorg stadig må vokse gjennom dens eget
 49 III,16|              slag mot mennesket. Kirken må tale om denne trussel med
 50 III,16|             mennesker av god vilje, den må uavlatelig føre en slik
 51 III,16|                i det moderne fremskritt må følges med oppmerksomhet.
 52 III,16|               Hvert trinn i utviklingen må så å si bli røntgenundersøkt
 53 III,16|     massemediene i samfunnet. Mennesket må ikke oppgi seg selv eller
 54 III,16|                 den synlige verden. Det må ikke bli tingenes slave,
 55 III,16|              Det bevirker at noen andre må lide mangel i betydelig
 56 III,16|                 på den ene side, og som må betale prisen ved å bli
 57 III,16|              Solidaritet i vid forstand må inspirere oss til å søke
 58 III,16|                i næringslivet, hvor man må tillate loven om sunn konkurranse
 59 III,16|      konkurranse å virke. Snarest mulig må man søke å gjennomføre en
 60 III,16|         kontroll. Folk i utviklingsland må ikke bare få tilfredsstilt
 61 III,16|                økonomi skal være mulig, må disse instinktene bli kontrollert,
 62 III,16|             område. Økonomisk utvikling må stadig planlegges og gjennomføres,
 63 III,16|              etter sin hensikt. Men det må skje i et vidt perspektiv
 64 III,16|                 et ansvar som mennesket må påta seg. Igjen og stadig
 65 III,17|                 aller mest moralsk. Det må innrømmes at det ikke er
 66 III,17|    diskriminering i mange former. Dette må være en følge av andre premisser,
 67 III,17|             også samfunnets velferd, og må være den viktigste målestokk
 68 III,17|                  ånden gir liv». Derfor må den stadig spørre, sammen
 69 III,17|                i det politiske liv. Man må imidlertid ta hensyn til
 70 III,17|                 det her blir i korthet, må dette emnet tas med, fordi
 71 IV,18 |                i sitt frelsesmysterium, må Kirken være nær forenet
 72 IV,18 |               Gjennom den legemlige død må det gå under Sammen med
 73 IV,18 |                å sløse bort, men stadig må øke. Vår Herre Jesus sa: «
 74 IV,18 |            menneskelig verdighet Kirken må derfor konsentrere og samle
 75 IV,18 |           Kirken i dens daglige liv, da må Kirken alltid ha klart for
 76 IV,18 |           forstår vi også bedre hva som må være gjenstand for tjeneste
 77 IV,18 |                vi at hver enkelt av oss må ta del i denne misjon og
 78 IV,19 |            lærer kunngjør denne. Kirken må vise den samme absolutte
 79 IV,19 |                etter å forstå sannheten må gå hånd i hånd, som Kirkens
 80 IV,19 |                forståelse av sannheten, må de aldri miste av syne hvor
 81 IV,19 |           Peters etterfølger. Teologene må videre stille seg til tjeneste
 82 IV,19 |                og dertil differensiert, må også troslæren bli gjenstand
 83 IV,19 |                i de åpenbarte mysterier må bli klarere fremstilt, og
 84 IV,19 |               klarere fremstilt, og man må utdype forståelsen av sannheten,
 85 IV,19 |          læreautoriteten. Alle teologer må være helt på det rene med
 86 IV,19 |               egne ideer. Alle teologer må forstå at de har som oppdrag
 87 IV,19 |              rekke er tale om prestene, må vi også nevne det store
 88 IV,19 |          guddommelige Herre. Og endelig må vi ikke glemme de mange
 89 IV,19 |       apostoliske ansvar.~I økende grad må vi tilstrebe at de ulike
 90 IV,19 |       profetiske gjerning gjelder alle, må Kirkens ansvar for Guds
 91 IV,19 |       ansvarsfølelse overfor sannheten, må arbeide videre i troskap
 92 IV,20 |             overnaturlig styrke. Kirken må stadig ha fremgang i det
 93 IV,20 |                 disipler og bekjennere, må det ikke benyttes bare som
 94 IV,20 |               sakrament blir feiret, da må hele storheten i det guddommelige
 95 IV,20 |             løfte om evig herlighet Det må derfor være en selvfølgelig
 96 IV,20 |             særlig biskoper og prester, må være årvåkne og kjenne ansvar
 97 IV,20 |               eukaristiske gudstjeneste må Kristus få igjen «kjærlighet
 98 IV,20 |               til personlig omvendelse, må selve omvendelseshandlingen
 99 IV,20 |              den enkelte. Som Salmisten må han stille seg foran Gud,
100 IV,20 |                 eukaristiske fellesskap må bli et tegn på alle kristnes
101 IV,20 |               frem. I en slik situasjon må man føle et sterkt behov
102 IV,20 |               Kirken. Det er et emne vi må utforske grundig og tenke
103 IV,20 |             fellesskap. Nye avgjørelser må fattes i pastoral kollegial
104 IV,20 |           forbereder Herrens gjenkomst, må være eukaristiens og botens
105 IV,21 |                 modenhet at det faktisk må betegnes med ordene: «være
106 IV,21 |                en rett og effektiv måte må vi ha herredømme over oss
107 IV,21 |                 så umåtelig mangeartet, må vi derfor først og fremst
108 IV,21 |               av disipler og bekjennere må bli et samfunn som bedre
109 IV,21 |                 er en sannhet vi alltid må ha i tankene. Ethvert initiativ
110 IV,21 |                sanne lys som er Kristus må grunnes på full bevissthet
111 IV,21 |              enkelte kristnes kall. Man må forstå ansvaret for den
112 IV,21 |              liv. I de rette perspektiv må det også bli gjort gjeldende
113 IV,21 |             Også paven og enhver biskop må anvende dette prinsipp på
114 IV,21 |             selv. Prester og ordensfolk må være trofaste mot dette
115 IV,21 |              Det er grunnen som vi alle må bygge vårt liv på, ektefeller,
116 IV,21 |               og på hele samfunnet. Man må særlig fremheve gifte menneskers
117 IV,21 |                i sølibat. Enhver av oss må derfor gjøre alt han kan
118 IV,21 |             tatt på seg for alltid. Han må vise troskap på samme måte
119 IV,21 |               måte som ektefolk, for de må bestrebe seg av all makt
120 IV,22 |               hans uverdige etterfølger må det derfor være tillatt
121 IV,22 |        uoppslitelige kjærlighet. Derfor må hennes hjerte ha en mors
122 IV,22 |                 for hver enkelt. Derfor må Maria være med på alle de
123 IV,22 |               VI på de veier som Kirken må gå. Når vi er oss bevisst
124 IV,22 |              bønn, ønsker jeg at Kirken må hengi seg i bønn sammen
125 IV,22 |                 Kirkens mor i himmelen, må vise oss sin godhet og vie
126 IV,22 | menneskeslektens nye adventstid. At hun må be sammen med oss som utgjør