| Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library | ||
| Alphabetical [« »] hadde 8 halvdel 1 ham 38 han 117 hånd 8 håndens 1 handle 1 | Frequency [« »] 126 må 123 kristus 118 ikke 117 han 112 dette 111 sin 109 ved | Ioannes Paulus PP. II Redemptor Hominis IntraText - Concordances han |
Chapter, Paragraph
1 I,1 | høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne sønn til 2 I,1 | nå, ved tidenes ende, har han talt til oss gjennom Sønnen» 3 I,1 | historie, og som menneske tok han del i historien. Han ble 4 I,1 | tok han del i historien. Han ble en av tusener av millioner 5 I,1 | til menneskenes liv som han hadde tiltenkt menneskene 6 I,1 | menneskene fra først av. Han har skjenket oss denne dimensjon 7 I,1 | med Guds fulle frihet. Og han har skjenket den med generøsitet. 8 I,2 | forgjenger Johannes Paul I. Da han den 26. august 1978 meddelte 9 I,2 | meddelte kardinalkollegiet at han ønsket å bli kalt Johannes 10 I,2 | Kristus gav løfte om og som han sendte til sin Kirke, og 11 I,2 | mot hans Ånd. Natten før han led, sa han til sine apostler: « 12 I,2 | Natten før han led, sa han til sine apostler: «Det 13 I,2 | Men når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere 14 I,2 | utgår fra Faderen - da skal han vitne om meg. Og dere skal 15 I,2 | begynnelsen av.» Men når han kommer, sannhetens Ånd, 16 I,2 | sannhetens Ånd, da skal han føre dere frem til hele 17 I,2 | hele sannheten. Intet skal han forkynne på egne vegne, 18 I,2 | på egne vegne, bare hva han hører skal han si. Og da 19 I,2 | bare hva han hører skal han si. Og da skal han bære 20 I,2 | skal han si. Og da skal han bære bud om det som skal 21 I,3 | Kirken, Peters skip, visste han å bevare ro og balanse, 22 I,3 | innenfra. Uten å vakle holdt han fast ved det håp at Kirken 23 I,3 | ting som smertet ham, lærte han oss en fryktløs kjærlighet 24 I,4 | ikke mitt, men min Fars - han som har sendt meg.» Man 25 I,4 | encyklika «Ecclesiam Suam», hvor han for øvrig skjelner nøye 26 I,4 | med sin Herres eksempel, han som var «ydmyk av sinn» 27 I,4 | takknemlighet. Samtidig som han respekterte hver tøddel 28 I,4 | menneskelige anskuelser, bevarte han ved Guds hjelp likevekten 29 I,5 | med Peter som leder. Og han fornyer det kontinuerlig 30 I,6 | konsekvens av Jesu Kristi vilje, han som er vår Herre. Jesus 31 I,6 | en særlig måte uttrykte han det i sin bønn i nattverdssalen 32 I,6 | nattverdssalen natten før han døde: «Jeg ber - Far - at 33 I,6 | det jeg er, og den nåde han har vist meg, har ikke vært 34 II,7 | nye pave må stille seg når han sier ja til sitt kall i 35 II,7 | være ham vi har som mål, han «som er hodet». Han «ved 36 II,7 | mål, han «som er hodet». Han «ved hvem alt er skapt og 37 II,7 | skapt og ved hvem vi er til» han som er både «veien og sannheten» 38 II,7 | ser ham, ser vi Faderen Han måtte gå fra oss ved sin 39 II,7 | opphavet til alt dette er han selv, han som er vår Frelser.~ 40 II,7 | til alt dette er han selv, han som er vår Frelser.~Kirken 41 II,7 | sønn av den levende Gud» Han som er sønn av den levende 42 II,7 | Etter Kristi egen befaling, han som er vår Herre, blir eukaristien 43 II,8 | høyt elsket Gud verden at han gav sin enbårne sønn til 44 II,8 | Og konsilet fortsetter: «Han som er «den usynlige Guds 45 II,8 | Guds bilde» (Kol. 1, 15), han er selv det fullkomne menneske 46 II,8 | i oss, ved det faktum at han tok på seg denne natur, 47 II,8 | ikke opptok den i seg. For han, Guds sønn, forenet seg 48 II,8 | menneske ved sin inkarnasjon. Han arbeidet med menneskehender, 49 II,8 | Født av jomfru Maria ble han, menneskenes Frelser, virkelig 50 II,9 | forsoning med Faderen. Det var han og han alene som virkelig 51 II,9 | Faderen. Det var han og han alene som virkelig imøtekom 52 II,9 | og lignelse» Kristus og han alene stilte Gud Fader og 53 II,9 | menneskeheten nær. I Kristus kommer han hvert menneske nær og gir 54 II,9 | kjærlighet til menneskene, den han åpenbarte på skapelsens 55 II,9 | rettferdighet krever. Derfor: «Han som ikke kjente til synd, 56 II,9 | synd for vår skyld.» Når han har «gjort til synd» ham 57 II,10 | illusoriske normer eller mål, han må komme Kristus nær. Han 58 II,10 | han må komme Kristus nær. Han må komme til Kristus med 59 II,10 | sin død. Det betyr også at han må gå opp i Kristus med 60 II,10 | med hele sitt eget jeg, han må tilegne seg og oppta 61 II,10 | prosess skjer i ham, så bærer han frukt. Han ikke bare lovpriser 62 II,10 | ham, så bærer han frukt. Han ikke bare lovpriser Gud, 63 II,10 | ikke bare lovpriser Gud, han undrer seg også stort over 64 II,12 | frihet grunnet på sannhet. Han befrir det fra alt som beskjærer, 65 II,12 | medlemmene av Sanhedrin, svarte han da ikke: «Min oppgave er 66 II,12 | øyeblikk var det som om han igjen ville bekrefte hva 67 II,12 | igjen ville bekrefte hva han hadde sagt tidligere: «Dere 68 II,12 | sannhetens skyld? Holder han noensinne opp å være den 69 II,12 | ånd og sannhet»? Slik som han uopphørlig er deres talsmann 70 II,12 | talsmann for Faderen, er han det også i historien. Til 71 III,13| Herren anviste denne vei da «han, Guds sønn, i en viss forstand 72 III,13| ny måte, til tross for at han tilsynelatende ofte er langt 73 III,13| er hovedveien for Kirken. Han selv er vår vei «til Faderens 74 III,13| Dette er Kristi egen omsorg, han som er den gode hyrde for 75 III,13| mysterium fra det øyeblikk han ble unnfanget under sin 76 III,14| gav det første menneske. Han sa til mannen og kvinnen: « 77 III,14| enestående tilfelle med alt han er og gjør, med sin tanke 78 III,14| forbinder ham med andre. Han begynner å skrive den fra 79 III,16| mennesket i det øyeblikk han gav det jorden å «legge 80 III,17| vel, i det samfunn hvor han lever. Personens velferd 81 IV,18 | som ikke samler med meg, han sprer.» Det er en skatt 82 IV,18 | fikk løfte om av Frelseren, han som også kontinuerlig meddeler 83 IV,18 | Herren kaller den til når han sier: «Menneskesønnen er 84 IV,19 | ikke mitt, men min Fars, han som har sendt meg» I vår 85 IV,19 | Guds egen «eiendom». Endog han, den eneste sønn «som dveler 86 IV,19 | nødvendig å understreke dette. Han handler i full troskap mot 87 IV,19 | guddommelige opphav når han som profet og lærer kunngjør 88 IV,19 | bistand fra sannhetens Ånd. Han gav ufeilbarlighetens gave 89 IV,19 | ufeilbarlighetens gave til dem som han betrodde det mandat å kunngjøre 90 IV,19 | Vatikankonsil. Dertil har han utrustet hele Guds folk 91 IV,19 | dernest kjærlighet til alt han har formidlet som menneske 92 IV,19 | ikke mitt, men min Fars, han som har sendt meg». Ingen 93 IV,20 | det offer av seg selv som han frembød for Faderen på korsets 94 IV,20 | offer fra sønnens side, han som «ble lydig til døden» 95 IV,20 | i himmelen og på jorden, han som trer frem som vår hjelper 96 IV,20 | hans offer. Det er ved det han har frelst oss, slik at 97 IV,20 | til forsoningens frukter. Han selv har som Guds sønn brakt 98 IV,20 | oss forsoning med Gud, og han har selv gjort og gjør forsoningen 99 IV,20 | sakramentale tegn. Det er som om han ser bort fra vår menneskelige 100 IV,20 | enhver prøve seg selv før han spiser av brødet og drikker 101 IV,20 | Og Kristi første ord da han begynte sin forkynnergjerning, 102 IV,20 | enkelte. Som Salmisten må han stille seg foran Gud, og 103 IV,20 | møte alle de mennesker som han har gjenløst, få møte hver 104 IV,21 | etterfølgelsen av Kristi eksempel, han som kom «ikke for å la seg 105 IV,21 | oss må derfor gjøre alt han kan for ved Guds nåde å 106 IV,21 | og trofast mot det bånd han har tatt på seg for alltid. 107 IV,21 | tatt på seg for alltid. Han må vise troskap på samme 108 IV,21 | samarbeide med nåden som han har vunnet for oss. Det 109 IV,21 | skjenket ham som gave da han kalte ham til liv som menneske « 110 IV,21 | ved Kristus til alle dem han sender det til. Slik blir 111 IV,21 | frigjort oss» og fortsetter han å frigjøre oss. Her er kilden 112 IV,22 | kan hente liv fra Kristus. Han ønsker alltid bare ett, 113 IV,22 | menneskelig liv til Guds sønn, «han som er alle tings opphav 114 IV,22 | alle tings opphav og mål» han som meddeler utvelgelsens 115 IV,22 | for hennes moderskap. Da han var løftet opp på korset, 116 IV,22 | opp på korset, betegnet han sin kjære disippel som hennes 117 IV,22 | indre, som et ekko, de ord han sa: «Skilt fra meg kan dere