Chapter,  Paragraph

  1  I,1  |           året 2000, har Gud etter sin skjulte plan betrodd meg
  2  I,1  |           kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blant oss.» Og et
  3  I,1  |      elsket Gud verden, at han gav sin enbårne sønn til pris, for
  4  I,1  |           ham alene, i samsvar med sin evige kjærlighet og barmhjertighet,
  5  I,2  |           om og som han sendte til sin Kirke, og av ubetinget lydighet
  6  I,3  |          vår tid som første tema i sin viktige encyklika med innledningsordene «
  7  I,3  |          guddommelige mysterium og sin menneskelige misjon, og
  8  I,3  |      menneskelige misjon, og endog sin menneskelige svakhet. Denne
  9  I,3  |      likesom kjærligheten igjen på sin side fremmer og styrker
 10  I,4  |          kalte «frelsens dialog» i sin encyklika «Ecclesiam Suam»,
 11  I,4  |           er for menneskeheten med sin misjon og sine tjenester
 12  I,4  |    grunnlag i overensstemmelse med sin Herres eksempel, han som
 13  I,4  |        andres mening i samsvar med sin egen, som til tider kan
 14  I,4  |       dette er den mer skikket for sin misjon, å formidle frelse
 15  I,5  |      fellesskap og i bevissthet om sin egen identitet. Slike strukturer
 16  I,6  |     erklærte de troendes enhet som sin vilje ved flere anledninger,
 17  I,6  |            måte uttrykte han det i sin bønn i nattverdssalen natten
 18  I,6  |           meninger gir uttrykk for sin frykt. Men også i denne
 19  I,6  |      kristne til å skamme seg over sin tvil? Kristne mennesker
 20  I,6  |         måte at man blir usikker i sin egen tro eller lemper på
 21 II,7  |            pave Paul VI pekte på i sin første encyklika, vil i
 22 II,7  |           Han måtte gå fra oss ved sin død på korset og derpå ved
 23 II,7  |         død på korset og derpå ved sin oppstigning til himmelen,
 24 II,7  |         hans mysterium. Den henter sin kraft fra det, og søker
 25 II,7  |          stadig veier for å bringe sin Herres mysterium ut til
 26 II,8  |           den synlige verden igjen sin opprinnelige forbindelse
 27 II,8  |       elsket Gud verden at han gav sin enbårne sønn til pris» Som
 28 II,8  |           Guds barn tre frem i all sin glans» skapningen som «var
 29 II,8  |           Guds barn tre frem i all sin glans» ~~~~~~I sin dyptpløyende
 30 II,8  |          frem i all sin glans» ~~~~~~I sin dyptpløyende analyse av «
 31 II,8  |          hvert enkelt menneske ved sin inkarnasjon. Han arbeidet
 32 II,9  |      skapningen ble gjenskapt er i sin dypeste rot et menneskehjerte
 33 II,9  |           mot seg selv» og tro mot sin kjærlighet til menneskene,
 34 II,9  |           Guds barn tre frem i all sin glans», de som er kalt til
 35 II,10 |           må komme til Kristus med sin uro, sin usikkerhet og endog
 36 II,10 |           til Kristus med sin uro, sin usikkerhet og endog sin
 37 II,10 |            sin usikkerhet og endog sin svakhet og synd, med sitt
 38 II,10 |           og synd, med sitt liv og sin død. Det betyr også at han
 39 II,10 |       dyrebart mennesket må være i sin Skapers øyne, når det «vant
 40 II,10 |            frelse» og når Gud «gav sin enbårne sønn» for at det
 41 II,10 |           forbundet med Kristus. I sin dypeste rot er den troens
 42 II,11 |            pave Paul VI skrev om i sin første encyklika. Denne
 43 II,11 |           Gud, og gjennom Gud også sin fulle dimensjon som menneske,
 44 II,11 |         vunnet full forståelse for sin egen verdighet, den høye
 45 II,11 |            har funnet meningen med sin eksistens.~Alle vi som er
 46 II,12 |       holder heller ikke Kirken på sin side opp med å følge ham
 47 III,13|            følge, og som Paul VI i sin visdom har pekt på. Vi forstår
 48 III,13|            Det er en vei som stått sin prøve gjennom århundrer,
 49 III,13|          hvert enkelt menneske ved sin inkarnasjon», som konsilet
 50 III,13|        lærer. Kirken anser det som sin viktigste oppgave å muliggjøre
 51 III,13|       verden ved å bli unnfanget i sin mors liv og født av sin
 52 III,13|            sin mors liv og født av sin mor, og blir i kraft av
 53 III,13|            han ble unnfanget under sin mors hjerte.~
 54 III,14|            alt han er og gjør, med sin tanke og sin vilje, sin
 55 III,14|          og gjør, med sin tanke og sin vilje, sin samvittighet
 56 III,14|            sin tanke og sin vilje, sin samvittighet og sitt hjerte.
 57 III,14|          skriver hver enkelt denne sin personlige historie, med
 58 III,14|          må ta når den skal utføre sin misjon. Det er dette menneske
 59 III,14|           Vatikankonsil utarbeidet sin oversikt over menneskets
 60 III,14|            sitt virkelige liv, med sin samvittighet, sin stadige
 61 III,14|         liv, med sin samvittighet, sin stadige tilbøyelighet til
 62 III,14| tilbøyelighet til synd og samtidig sin stadige higen etter sannhet,
 63 III,14|        erfarer det på den ene side sin begrensning på mangfoldige
 64 III,14|         til å gi avkall på noen. I sin svakhet og synd gjør det
 65 III,15|      åndelig modent, mer klar over sin verdighet som menneske,
 66 III,15|          seg og gjort fremskritt i sin menneskelighet, eller er
 67 III,15|            fremtiden. Inspirert av sin tro på en virkelighet ut
 68 III,15|      viktig og selvfølgelig del av sin misjon. Slik betrakter den
 69 III,15|       Kirken finner grunnlaget for sin omsorg i Jesus Kristus selv,
 70 III,16|      forskjellige måter kan det la sin menneskelighet bli underlagt
 71 III,16|          de andres frihet, som har sin årsak i de førstes misbruk.
 72 III,16|         alle faktorer virker etter sin hensikt. Men det må skje
 73 III,17|           mennesket er knyttet til sin nasjon med organiske bånd,
 74 III,17|        Kirken en klar utredning om sin stilling til slike styreformer.
 75 III,17|         være herre og hersker over sin egen skjebne. Den hensikten
 76 III,17|            har i samsvar med denne sin lære oppdradd gode borgere
 77 IV,18 |           Kirken mer i samsvar med sin natur og misjon når den
 78 IV,18 |          menneske i Jesus Kristus, sin enbårne sønn, som «da tidens
 79 IV,18 |      guddommelige skjebne» går mot sin oppfyllelse til tross for
 80 IV,18 |           å tjene.» Kirken utfører sin tjeneste ved å ha del i
 81 IV,18 |            tjeneste ved å ha del i sin Herre og Frelsers «trefoldige
 82 IV,19 |         lærer og når den bekjenner sin tro. Troen som en helt egen
 83 IV,19 |           helgener bekrefter det i sin livshistorie. For dem strålte
 84 IV,19 |           Kristus selv fastslo med sin erklæring: «Det ord dere
 85 IV,19 |       virksomhet av kjærlighet til sin guddommelige Herre. Og endelig
 86 IV,19 |         som her finner uttrykk for sin tro og sitt apostoliske
 87 IV,19 |   tilhørende Guds folk har de alle sin bestemte rolle i Kristi
 88 IV,19 |       arbeide videre i troskap mot sin egen natur. Dette innebærer
 89 IV,20 |            sannheten har den del i sin Herres evangelium. Men ved
 90 IV,20 |         liv når sitt høydepunkt og sin fylde i eukaristien. Etter
 91 IV,20 |          har i seg selv og gir til sin sønn meddelt alle mennesker
 92 IV,20 |          hva eukaristien er i hele sin fylde, hva den uttrykker
 93 IV,20 |          første ord da han begynte sin forkynnergjerning, innledningen
 94 IV,20 |      mottagelsen av eukaristien ha sin fulle frelsende virkning.
 95 IV,20 |         foran Gud, og fra dypet av sin samvittighet, med sin opplevelse
 96 IV,20 |           av sin samvittighet, med sin opplevelse av skyld og i
 97 IV,20 |           Kirken holder trofast på sin århundrelange praksis når
 98 IV,20 |         sakrament bekrefter Kirken sin tro på frelsesmysteriet
 99 IV,20 |             for de skal få stillet sin sult.» Botens sakrament
100 IV,21 |        hans uutslettelige merker i sin sjel.~Det 2. Vatikankonsil
101 IV,21 |           forstår sitt eget liv og sin egen virksomhet, også menneskelig
102 IV,21 |          ledelse, har hver enkelt «sin særlige gave» som apostelen
103 IV,21 |           av menn og kvinner som i sin tur er villige til å vie
104 IV,21 |      menneske «i sitt bilde, etter sin lignelse». Frihetens gave
105 IV,21 |         helt gir seg selv med hele sin person og med en bruds kjærlighet
106 IV,21 |          kallet og drivkraften for sin misjon og tjeneste for hele
107 IV,22 |            på korset, betegnet han sin kjære disippel som hennes
108 IV,22 |          Kristus har omsluttet med sin uoppslitelige kjærlighet.
109 IV,22 |          for at den virkelig lever sin Herres og Mesters liv og
110 IV,22 |          en Kirke for Guds folk.~I sin første encyklika pekte Paul
111 IV,22 |            i himmelen, må vise oss sin godhet og vie seg til denne