Chapter,  Paragraph

  1  I,1  |        grenser, vil det bli året for et stort jubileum. Bortsett
  2  I,1  |             sin bolig blant oss.» Og et annet sted: «Så høyt elsket
  3  I,2  |          Paul, så jeg det straks som et klart nådetegn for det nye
  4  I,2  |              for det nye pontifikat. Et slikt dobbeltnavn har aldri
  5  I,3  |              og senere avsluttet med et godt resultat av Paul VI
  6  I,3  | selvforståelse. Paul VI etterlot oss et vitnesbyrd om en overmåte
  7  I,3  |              som konsilet fastslår, «et sakrament eller tegn og
  8  I,3  |              sakrament eller tegn og et middel til inderlig forening
  9  I,4  |           men er snarere uttrykk for et ønske om å bringe andres
 10  I,5  |        Kristus selv gjorde dette til et virksomt prinsipp i apostelkollegiet,
 11  I,5  |             ble det uttrykt ønske om et permanent organ for kollegialitet,
 12  I,5  |              velkommen med glede som et program for fornyelse både
 13  I,5  |        sesjon, som ble holdt omtrent et år før pave Paul VI's død
 14 II,7  |              sønner og døtre, krever et fast og vektig svar. Vårt
 15 II,7  |            er Kirken selv på en måte et sakrament eller tegn, og
 16 II,7  |              til menneskene også som et menneske. Det er hans liv
 17 II,7  |          kilde til liv og hellighet» et sikkert tegn på nåde og
 18 II,7  |             og forsoning med Gud, og et løfte om evig liv. Kirken
 19 II,8  |             det første menneske, var et forbilde på ham som skulle
 20 II,8  |           menneskehender, tenkte med et menneskesinn, handlet med
 21 II,9  |          ettertanke, glemmer vi ikke et eneste øyeblikk at Jesus
 22 II,9  |       gjenskapt er i sin dypeste rot et menneskehjerte fylt av rettferdighet.
 23 II,9  |           kjærlighet. Jesus Kristus, et menneske, sønn av jomfru
 24 II,9  |      menneskeskikkelse og har antatt et navn: Jesus Kristus.~
 25 II,10 |           dimensjon, om vi kan bruke et slikt uttrykk. I denne dimensjon
 26 II,11 |              2. Vatikankonsil la ned et veldig arbeid i å utdype
 27 II,11 |           Kirkens selvforståelse ved et effektivt og velvalgt middel,
 28 II,11 |        middel, nemlig ved å vise til et kart som gav oversikt over
 29 II,11 |             religioner. Kartet viste et fenomen som i tidligere
 30 II,11 |        organisert og strukturert som et politisk system.~Hva religion
 31 II,11 |         bekrefter at det bare finnes et eneste mål for menneskeåndens
 32 II,11 |             vil røve det til seg» Og et annet sted: «Blant sine
 33 II,12 |            Disse ord inneholder både et absolutt krav og en advarsel:
 34 II,12 |            og en advarsel: Kravet om et ærlig forhold til sannheten
 35 III,13|              system. Den er samtidig et tegn på menneskets opphøyede
 36 III,13|    menneskets opphøyede verdighet og et vern om den.» ~~~~~~Det gjelder
 37 III,14|             især, for hver enkelt er et enestående tilfelle med
 38 III,14|             uten grenser og kall til et høyere liv. Det er hele
 39 III,15|              2. Vatikankonsil tegnet et bilde av menneskets situasjon.
 40 III,15|              omfattende dimensjon er et drama hvor dette synes å
 41 III,15|            redd for at dette kan bli et middel og redskap til en
 42 III,15|           til å blekne. Dette reiser et spørsmål: Den makt som ble
 43 III,15|    teknologiens herredømme, medfører et behov for en tilsvarende
 44 III,15|              Blir mennesket virkelig et bedre menneske gjennom dette
 45 III,16|              å stri med. Det er ikke et problem som løses ved at
 46 III,16|             som løses ved at man gir et abstrakt svar på spørsmålet:
 47 III,16|        bitterhet som følge. ~~~~~~Vi ser et stort drama som ikke kan
 48 III,16|           hensikt. Men det må skje i et vidt perspektiv sammen med
 49 III,16|            av moralsk ansvar. Det er et ansvar som mennesket må
 50 III,17|          Dette sekel har hittil vært et århundre med ulykker og
 51 III,17|              bestemt tidsepoke eller et bestemt århundre med et
 52 III,17|              et bestemt århundre med et annet under denne synsvinkel,
 53 III,17|              menneskerettighetene er et grunnprinsipp i arbeidet
 54 III,17|    fremskrittets synspunkt betyr det et ubegripelig anslag mot mennesket,
 55 III,17|            nasjonene imellom. Det er et talende faktum, bekreftet
 56 III,17|           totalitære regjeringer for et høyere gode, nemlig det
 57 III,17|             vise at det bare var for et bestemt parti det var spørsmål
 58 III,17|            parti det var spørsmål om et gode, og at partiet var
 59 III,17|            århundre ble formulert på et internasjonalt plan. Kirken
 60 III,17|              de samfunn det gjelder. Et tungt ansvar overfor vedkommende
 61 III,17|              det dermed har oppstått et behov hos borgerne for rettmessig
 62 III,17|         erfaring. Fremfor alt er det et angrep på menneskets verdighet,
 63 IV,18 |              mennesket er i seg selv et mysterium. Av det mysteriet
 64 IV,18 |             hans kraft er opphav til et nytt liv som ikke skal svinne
 65 IV,18 |            har fått barnekår hos Gud et mysterium som ikke kan uttrykkes
 66 IV,18 |           blir erklært at Kirken er «et sakrament eller tegn og
 67 IV,18 |              sakrament eller tegn og et middel til inderlig forening
 68 IV,19 |      kunngjøre og lære denne sannhet et punkt som ble klart definert
 69 IV,19 |           folk med en spesiell sans, et særlig trosinstinkt. ~~~~~~Vi
 70 IV,19 |          sitt eneste og høye opphav. Et visst mangfold hva metoder
 71 IV,19 |       arbeidets mål. Følgelig er det et ufravikelig krav at teologien
 72 IV,19 |              om kort tid foreligge i et spesielt pavelig dokument
 73 IV,19 |  Ansvarsfølelse overfor sannheten er et av de viktigste kontaktpunkter
 74 IV,19 |          enkelte menneske, og det er et hovedkrav, avgjørende for
 75 IV,20 |        livgiver, skjenket menneskene et nytt og evig liv i oppstandelsen.
 76 IV,20 |     korsfestede Kristus, noe som ble et mektig tegn på den nye gave
 77 IV,20 |              Prisen på vår frelse er et ytterligere bevis på menneskets
 78 IV,20 |            vi også i likhet med ham «et herskerfolk og prester»
 79 IV,20 |          herskerfolk og prester» og «et kongelig presteskap». Det
 80 IV,20 |            både er den evige sønn og et virkelig menneske. Eukaristien
 81 IV,20 |         selve innstiftelsesordene er et vitnesbyrd om. De samme
 82 IV,20 |        gjerning. Det er på samme tid et offersakrament, et fellesskapets
 83 IV,20 |         samme tid et offersakrament, et fellesskapets sakrament
 84 IV,20 |           fellesskapets sakrament og et nærværets sakrament. Selv
 85 IV,20 |            og boten to dimensjoner i et sant kristenliv i samsvar
 86 IV,20 |       rettighet, menneskets rett til et personlig møte med den korsfestede
 87 IV,20 |       eukaristiske fellesskap må bli et tegn på alle kristnes enhet
 88 IV,20 |           slik situasjon må man føle et sterkt behov for bot, både
 89 IV,20 |           oppgave for Kirken. Det er et emne vi må utforske grundig
 90 IV,21 |          andre konsildokumenter. Men et trekk som synes å skille
 91 IV,21 |            av de holdninger som gjør et slikt herredømme mulig.
 92 IV,21 |    Vatikankonsil holder frem for oss et fullstendig bilde av Guds
 93 IV,21 |          bruker ved undersøkelsen av et hvilket som helst samfunn.
 94 IV,21 |             spørsmål om medlemskap i et egenartet samfunn. For hver
 95 IV,21 |           hver enkelt og for alle er et særlig «kall» nødvendig.
 96 IV,21 |              hans legeme forutsetter et særlig kall, forbundet med
 97 IV,21 |              dette ikke desto mindre et autentisk samfunn fordi
 98 IV,21 |        disipler og bekjennere må bli et samfunn som bedre og bedre
 99 IV,21 |           kall ved Kristus innebærer et felles ansvar for Kirken
100 IV,21 |            lærer. Selv om «gaven» er et personlig kall og utgjør
101 IV,21 |              å vie hele sitt liv til et kall, til den «kongelige
102 IV,21 |              og bli modne mennesker. Et modent menneske er en person
103 IV,21 |           fullt ut virkeliggjort når et menneske helt gir seg selv
104 IV,21 |              med rette, at frihet er et mål i seg selv. Man mener
105 IV,21 |              ønske, og ser dette som et mål for individ og samfunn.
106 IV,22 |   menneskeslektens historie føler vi et særlig behov for å vende
107 IV,22 |              hører i vårt indre, som et ekko, de ord han sa: «Skilt
108 IV,22 |               Vi føler at vi trenger et sterkt, varmt og voksende