| Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library |
| Ioannes Paulus PP. II Redemptor Hominis IntraText - Concordances (Hapax - words occurring once) |
Chapter, Paragraph
1 II,10 | Frelsesmysteriets menneskelige dimensjon~10. Mennesket kan ikke leve 2 II,11 | misjon og for kristendommen.~11. Det 2. Vatikankonsil la 3 II,12 | misjon og menneskets frihet~12. I dette misjonsfellesskap, 4 III,13| med hvert enkelt menneske~13. Når vi trenger inn i Jesu 5 III,17| Bokstav» eller «ånd»?~17. Dette sekel har hittil 6 IV,18 | menneskets kall i Kristus~18. Vårt overblikk over menneskets 7 IV,19 | Kirkens ansvar for sannheten~19. I lyset av det 2. Vatikankonsils 8 IV,19 | sakramentale liv. Bispesynoden i 1977 viet katekesen i den moderne 9 I,2 | I. Da han den 26. august 1978 meddelte kardinalkollegiet 10 IV,22 | første søndag i fasten, 1979, det første år av mitt pontifikat.~ 11 IV,21 | tjeneste og kongeverdighet~21. Bildet av Kirken som Guds 12 IV,22 | som vi skjenker vår tiltro~22. Når jeg nå ved åpningen 13 I,2 | Johannes Paul I. Da han den 26. august 1978 meddelte kardinalkollegiet 14 I,3 | sannhetens og kjærlighetens Ånd~3. I full fortrøstning til 15 I,2 | pontifikat varte bare i 33 dager, faller det på meg 16 I,6 | Veien til kristen enhet~6. Hva skal jeg si om alle 17 II,7 | I Kristi mysterium~7. De veier som dette århundres 18 II,8 | Frelse som en ny skapelse~8. Verdens Frelser! I ham 19 II,9 | Frelsesmysteriets guddommelige dimensjon~9. Når vi tar opp denne vektige 20 I,4 | som har angrepet Kirken «ab intra», innenfra, - angrepet 21 IV,18 | og ved ham kaller vi Gud «Abba, Fader». For Kirken er denne 22 II,11 | man tilknytning gjennom Abraham. ~~~~~~Fra den begynnelse som 23 IV,19 | Kirken må vise den samme absolutte troskap både når den lærer 24 III,13| er ikke opptatt av det «abstrakte» menneske, men det virkelige, « 25 I,4 | min far, visste å vise «ad extra», til utenverdenen, 26 II,8 | gjenopprettet likheten med Gud i Adams barn, den likhet som hadde 27 IV,20 | at hver enkelt av oss har adgang til forsoningens frukter. 28 II,7 | gjøre for at Kirkens nye advent i sluttfasen av det annet 29 IV,22 | betraktninger med en varm og ærbødig oppfordring til bønn, ønsker 30 IV,19 | nærmet seg denne sannhet med ærbødighet og kjærlighet, i første 31 IV,18 | og at dets bestemmelse er ære og herlighet. ~~~~~~Ved å gjennomtenke 32 III,15| erobringer. Med absolutt ærlighet, objektivitet og moralsk 33 II,12 | Vatikankonsils dekret «Nostra Aetate» sier. Sammen kan vi også 34 III,16| er det nødvendig å vekke, akseptere og utdype en følelse av 35 III,17| En slik forpliktelse er akseptert og ratifisert av nesten 36 IV,19 | sannhet og omsetter den i aktive holdninger bestemt av «lydighet 37 III,15| seg, særlig de som i dag aktivt vier seg utvikling og fremskritt. 38 IV,21 | denne sannhet med utrettelig aktpågivenhet, brennende kjærlighet og 39 IV,19 | minne om kirkelæreren St. Albert. Det er en oppgave som i 40 II,11 | behandlet man først religion som allment fenomen forbundet med menneskenes 41 I,5 | samme ånd blir mer og mer alminnelig også blant prester, noe 42 IV,19 | dens misjonerende og dens alminnelige side, hjelper til å samle 43 IV,20 | frembød for Faderen på korsets alter. Faderen tok imot offeret, 44 III,16| arbeider sammen i solidaritet. Altfor ofte blir frihet forvekslet 45 II,12 | videre, selv om praksis ikke altid har svart til dette høye 46 II,11 | av Kirken, den fulle og altomfattende forståelse som pave Paul 47 I,6 | vi må arbeide videre med alvor, iherdighet, ydmykhet og 48 III,17| krenket, og medfører enda alvorligere krenkelser. Når de krenkes 49 II,12 | sitt sinn vedrørende de alvorligste og viktigste problemer. 50 I,1 | tanker og mitt hjerte i dette alvorsfulle øyeblikk i verdens historie 51 II,8 | glans» ~~~~~~I sin dyptpløyende analyse av «verden av i dag» kom 52 IV,18 | i sitt indre den livets ånde som kommer fra Kristus. 53 IV,20 | med personlig bekjennelse, anger og forsett om forbedring 54 III,14| samfunnet.» ~~~~~~Dette menneske angir den retning Kirken må velge, 55 III,17| uansett hvilken religion de angjeldende tilhører, eller hvilke ideer 56 III,17| erfaring. Fremfor alt er det et angrep på menneskets verdighet, 57 III,16| vil kanskje fremkalle nye anklager mot Kirken. Men Kirken, 58 III,17| tålt, eller behandlet som annenrangs borgere, eller endog helt 59 III,17| menneskerettighetene. Det 2. Vatikankonsil anså det som viktig og nødvendig 60 I,4 | forskjellige menneskelige anskuelser, bevarte han ved Guds hjelp 61 III,17| betyr det et ubegripelig anslag mot mennesket, som ikke 62 III,17| i verden til dem som er ansvarlige for organiseringen av samfunnslivet 63 IV,22 | kjærlighet. I denne vanskelige og ansvarsfulle fase i Kirkens og menneskeslektens 64 IV,19 | vi også nevne det store antall menn og kvinner i de religiøse 65 II,9 | menneskeskikkelse og har antatt et navn: Jesus Kristus.~ 66 IV,21 | paven og enhver biskop må anvende dette prinsipp på seg selv. 67 III,16| eskatologiske bilde bør hele tiden «anvendes» på menneskenes historie. 68 III,13| fremtidens vei. Kristus Herren anviste denne vei da «han, Guds 69 III,15| menneske, mer ansvarlig, mer åpen for andre, særlig de mest 70 II,9 | frem i herlighet. Denne åpenbaring av Guds kjærlighet blir 71 I,6 | lempe på moralprinsippene og åpne veien for etisk ettergivenhet. 72 I,3 | Vatikankonsil, sammenkalt og åpnet av Johannes XXIII og senere 73 IV,22 | tiltro~22. Når jeg nå ved åpningen av dette nye pontifikat 74 IV,20 | og drikker av kalken». ~~~~~~Apostelens oppfordring viser, i det 75 I,5 | til et virksomt prinsipp i apostelkollegiet, de tolv med Peter som leder. 76 II,12 | og skjønnsomhet som siden aposteltiden har kjennetegnet den misjonerende 77 II,12 | mange generasjoner, like fra apostlenes tid, er det ikke ofte Jesus 78 IV,18 | gikk seg vill.» ~~~~~~Denne appell til Ånden om å komme er 79 IV,18 | menneskehjertet umettelig. Appellen eller bønnen høres fra mange 80 III,17| embede vil jeg imidlertid appellere på vegne av alle troende 81 III,16| enkeltpersoner og folk som frivillig arbeider sammen i solidaritet. Altfor 82 IV,19 | om tro og moral, som er arbeidets mål. Følgelig er det et 83 III,16| nevne inflasjonens feber og arbeidsiøshetens pest, symptomer på den moralske 84 II,12 | Paulus og for eksempel hans Areopagustale i Aten Den misjonerende 85 II,7 | mysterium~7. De veier som dette århundres konsil har ført Kirken inn 86 I,1 | nøyaktighet, nærmer vi oss det årstall som på en særlig måte vil 87 IV,20 | biskoper og prester, må være årvåkne og kjenne ansvar for at 88 I,1 | generøsitet. Når vi tenker på arvesynden og menneskenes synder gjennom 89 IV,20 | bønn og med dyp tro, av asketer og mystikere, i full troskap 90 II,12 | eksempel hans Areopagustale i Aten Den misjonerende holdning 91 IV,20 | åndelig i en eukaristisk atmosfære.~Det er utillatelig å redusere 92 II,8 | selvødeleggelse ved bruk av atom-, hydrogen- eller neutronbomber 93 I,2 | Johannes Paul I. Da han den 26. august 1978 meddelte kardinalkollegiet 94 IV,21 | dette ikke desto mindre et autentisk samfunn fordi fellesskapet 95 III,15| opptar spalteplass i alle aviser og andre publikasjoner på 96 I,3 | Johannes XXIII og senere avsluttet med et godt resultat av 97 III,13| truer dets velferd. I flere avsnitt i sine dokumenter har det 98 III,17| hadde som mål ikke bare å ta avstand fra de fryktelige erfaringer 99 III,17| og urettferdighet. Når vi avstår fra å gå i detalj i en sak 100 I,3 | visste han å bevare ro og balanse, endog i de mest kritiske 101 IV,18 | er en skapende uro. I den banker og dirrer det dypest menneskelige, 102 IV,18 | ved at mennesket har fått barnekår hos Gud et mysterium som 103 IV,19 | særlig oppmerksomhet. De bearbeidede resultater av dens drøftelser, 104 III,13| av de fire milliarder som bebor vår planet, har fått del 105 IV,22 | begynnelsen, det vil si fra bebudelsens øyeblikk. Også alle vi som 106 II,12 | grunnet på sannhet. Han befrir det fra alt som beskjærer, 107 III,15| grad er produkt av dets begavelse og tiltaksevne. Mennesket 108 IV,20 | mysterium. Ved dåpen blir vi «begravet» med Kristus for at vi også 109 III,13| også når Kirken bare i begrenset målestokk kan være nær og 110 IV,20 | underlagt så mange slags begrensninger, en trang til å vende seg 111 IV,19 | intellectus fidei». Dette begrep uttrykker på en måte en 112 IV,19 | er, som det er uttrykt i begrepet «intellectus fidei». Dette 113 II,11 | gjennom Abraham. ~~~~~~Fra den begynnelse som ble gjort av det 2. 114 IV,20 | Kristi første ord da han begynte sin forkynnergjerning, innledningen 115 III,17| Dignitatis Humanae» Her behandles spørsmålet ikke bare fra 116 III,16| bli kontrollert, ledet og behersket av de dypeste krefter i 117 IV,20 | skyld og i tillit til Gud bekjenne: «Mot deg - har jeg syndet». 118 IV,20 | sakrament, med personlig bekjennelse, anger og forsett om forbedring 119 I,6 | sannhet som Kirken alltid har bekjent og lært. Til alle, uansett 120 II,12 | det som om han igjen ville bekrefte hva han hadde sagt tidligere: « 121 II,12 | tvang. Hvilken storslått bekreftelse på friheten i Kristus har 122 I,5 | også blant prester, noe som bekreftes av de mange presteråd som 123 II,8 | det selv er fullt ut, og belyse dets herlige kall.» Og konsilet 124 IV,19 | strålte det sanne lys, det som belyser Guds sannhet og bringer 125 II,8 | menneskets mysterium bare kan belyses i det inkarnerte Ords mysterium. 126 IV,21 | sider ved det kristne kall belyste man også den funksjon som 127 IV,20 | bekjennere, må det ikke benyttes bare som en «anledning» 128 I,6 | økumenismen. Pave Paul VI benyttet seg av Sekretariatet for 129 III,17| VI. Til syvende og sist beror fred på respekt for menneskets 130 II,8 | menneskets bevissthet og berørte dets indre mysterium, det 131 III,17| borgere, eller endog helt berøvet sine borgerrettigheter, 132 II,9 | med Kristi kors og død og besegler frelsesmysteriet for evig. 133 IV,21 | herredømme over oss selv, være i besittelse av de holdninger som gjør 134 II,12 | Han befrir det fra alt som beskjærer, reduserer og så å si kutter 135 III,15| hvor menneskets skapelse er beskrevet. Men fremskrittet må likevel 136 III,16| dommens dag slik Kristus beskriver den i Matteusevangeliet. 137 IV,20 | i siste instans være en beslutning hos den enkelte. Som Salmisten 138 III,16| Det kreves derfor dristige beslutninger og tiltak som svarer til 139 II,7 | sier med apostelen: «Jeg besluttet at så lenge jeg var blant 140 III,16| hjerte. Oppgaven krever besluttsom innsats av enkeltpersoner 141 III,15| sterkere trang til å ville bestemme over andre, utover det man 142 IV,18 | hellige Ånds nåde og at dets bestemmelse er ære og herlighet. ~~~~~~Ved 143 II,10 | kristendom. Denne undring er bestemmende for Kirkens misjon i verden 144 IV,19 | Kristi profetiske embede bestemmer hele Kirkens liv i dens 145 IV,21 | som ektefolk, for de må bestrebe seg av all makt på å leve 146 III,14| som ser ut til å hindre bestrebelsene for «å gjøre menneskelivet 147 IV,20 | Dersom vi ikke stadig på nytt bestreber oss på omvendelse, da vil 148 II,8 | den likhet som hadde vært besudlet siden den første synd. Den 149 III,16| den ene side, og som må betale prisen ved å bli påført 150 IV,20 | vi «er kjøpt, og prisen betalt». Prisen på vår frelse er 151 I,2 | Johannes XXIII og Paul VI betegner det stadium, det trinn jeg 152 IV,21 | modenhet at det faktisk må betegnes med ordene: «være konge». 153 IV,22 | refleksjoner som det synes betimelig å gjøre seg ved begynnelsen 154 IV,22 | årtusen. Når jeg ender disse betraktninger med en varm og ærbødig oppfordring 155 IV,19 | ufeilbarlighetens gave til dem som han betrodde det mandat å kunngjøre og 156 I,6 | hverken betyr eller kan bety at man oppgir eller forringer 157 III,16| noen andre må lide mangel i betydelig grad, og at de blir drevet 158 I,5 | viste seg å være særlig betydningsfullt i den vanskelige periode 159 I,3 | Peters skip, visste han å bevare ro og balanse, endog i de 160 IV,20 | Denne kraft blir uttrykt og bevart i sakramental form, særlig 161 IV,19 | ansvarlig for Guds sannhet. Dypt beveget hører vi Kristus selv uttale: « 162 II,12 | respektere alt som er blitt bevirket av Ånden, som «blåser dit 163 IV,20 | frelse er et ytterligere bevis på menneskets verdi i Guds 164 II,8 | indre mysterium, det som i Bibelen og andre steder blir betegnet 165 III,16| svarer denne tilstand til Bibelens lignelse om den rike mann 166 III,17| faller dermed på dem som bidrar til å opprette slike forhold.~ 167 I,5 | om nye uttrykksformer for biskopelig kollegialitet, må vi også 168 IV,19 | Den er i Kirken betrodd biskopene, som med hierarkiske bånd 169 I,5 | hovedsakelig gjennom synoden at biskopenes enhet med Peters etterfølger 170 I,5 | representanter for ordenssamfunn i bispedømmeråd og pastoralråd i menigheter 171 I,5 | opprettelsen av nasjonale bispekonferanser i Kirken over hele verden 172 I,5 | ble fulgt i arbeidet under bispesynodens siste ordinære sesjon, som 173 III,16| lidelse, frustrasjon og bitterhet som følge. ~~~~~~Vi ser et stort 174 II,12 | bevirket av Ånden, som «blåser dit den vil». Misjon er 175 III,15| ulykker i historien til å blekne. Dette reiser et spørsmål: 176 II,10 | tid er å lede menneskenes blikk, å innstille hele menneskehetens 177 II,7 | menneskenes Frelser. Vi vil vende blikket mot ham, for det er ikke 178 IV,20 | Når Herrens legemes og blods sakrament blir feiret, da 179 II,11 | å fjerne hindringer som blokkerer veien til full enhet, som 180 III,17| rettferdighet. Men den vet at «bokstaven» kan drepe når den står 181 I,1 | kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blant oss.» Og et annet 182 IV,22 | sterkt, varmt og voksende bønneliv i hele Kirken, ja, vi føler 183 III,16| Derfor holder den frem med å bønnfalle «begge parter» og med å 184 II,12 | dyp aktelse for «det som bor i mennesket», det som mennesket 185 III,17| har oppstått et behov hos borgerne for rettmessig deltagelse 186 III,17| endog helt berøvet sine borgerrettigheter, noe som har hendt.~Selv 187 II,10 | andre ord hans rett til borgerskap i verdens liv. Uten opphør 188 III,13| tilsynelatende ofte er langt borte, også når Kirken bare i 189 I,6 | vist meg, har ikke vært bortkastet.» ~~~~~~Det som er sagt ovenfor, 190 IV,20 | fellesskapet. Selv om deltagelse i botsgudstjeneste sammen med andre troende 191 IV,18 | hvert sår som salve mild.~Bøy du det som hardt er blitt,~ 192 I,6 | likegyldighet. Det er kanskje bra at talsmenn for slike meninger 193 IV,21 | utrettelig aktpågivenhet, brennende kjærlighet og en moden holdning, 194 III,16| Fattigdom og elendighet brer seg uten stans, med lidelse, 195 III,16| i overflod i steden for brød og kulturell hjelp. De får 196 IV,20 | seg selv før han spiser av brødet og drikker av kalken». ~~~~~~ 197 IV,18 | som er gitt den av dens brudgom og Herre. Fordi Kristus 198 IV,21 | hele sin person og med en bruds kjærlighet til Kristus, 199 II,8 | forbindelsen med Gud ble brutt ved mennesket Adam, slik 200 II,9 | måte kastet vrak på ved å bryte den første pakt og de senere 201 II,8 | konflikter som ustanselig bryter ut; muligheten for selvødeleggelse 202 I,2 | si. Og da skal han bære bud om det som skal komme.» ~~~~~~ 203 III,16| ikke la være å forkynne «budskapet - i tide som i utide» Derfor 204 III,13| samfunn, heller ikke bli bundet til noe politisk system. 205 III,17| slik tilstand er en tung byrde for de samfunn det gjelder. 206 IV,19 | Augustin: «Intellege, ut credas - crede, ut intellegas». 207 IV,19 | Intellege, ut credas - crede, ut intellegas». Det fungerer 208 II,12 | frihet og har lagt det for dagen endog i situasjoner under 209 II,7 | oppstandelse. Det er dette som danner grunnlaget for Kirkens daglige 210 II,9 | fra evighet av til å bli dannet i Guds sønns bilde og bli 211 IV,20 | med dåpens mysterium. Ved dåpen blir vi «begravet» med Kristus 212 IV,20 | Kristi verk. Det begynner med dåpens mysterium. Ved dåpen blir 213 III,17| Det nevnte konsildokument definerer klart nok hva innskrenking 214 III,17| prosessen nå blitt snudd på en definitiv måte? I denne forbindelse 215 IV,19 | ansvar for Guds sannhet deles av alle, men på forskjellig 216 IV,19 | undervisning forbereder deltagelsen i eukaristien og viser veiene 217 III,15| Når vi er vitne til og deltagere i utviklingsprosessen, kan 218 IV,19 | dokument etter henstilling fra deltagerne i synoden. Katekese er en 219 IV,20 | som en «anledning» til å demonstrere dette søskenforhold. Når 220 IV,18 | korsfestet og lagt i graven og deretter oppstod igjen, «grydde vårt 221 I,2 | Talsmannen til dere. Går jeg derimot herifra, da skal jeg sende 222 II,7 | ved sin død på korset og derpå ved sin oppstigning til 223 III,15| utvikling. For tiden synes dessverre den sistnevnte utvikling 224 I,6 | enhet? Uten å ville gi noe detaljert svar kan vi si at vi har 225 III,17| slik de er blitt erklært i detaljerte dokumenter av Johannes XXIII, 226 III,15| den menneskelige kunnskaps dialektiske natur, og enda mere med 227 I,6 | religioner har man hatt dialoger, kontakter, felles bønn, 228 IV,19 | stadig blir utvidet og dertil differensiert, må også troslæren bli gjenstand 229 III,17| dokument som blir kalt «Dignitatis Humanae» Her behandles spørsmålet 230 III,17| forskjellige former for dominans, diktatur, nykolonialisme og imperialisme, 231 III,17| har mange eksempler på fra diktaturstatene. Menneskerettighetsprinsippet 232 IV,18 | skapende uro. I den banker og dirrer det dypest menneskelige, 233 II,11 | tradisjon, struktur og disiplin på forskjellige områder. 234 IV,19 | spesialister i de ulike disipliner, representanter for naturvitenskap 235 IV,22 | betegnet han sin kjære disippel som hennes sønn. Den hellige 236 I,4 | triumfalisme, som det var hyppige diskusjoner om under konsilet. Det er 237 I,5 | kirkeprovinser og land og disses virksomhet, og mot samarbeide 238 II,12 | bevirket av Ånden, som «blåser dit den vil». Misjon er aldri 239 IV,18 | meg skal aldri i evighet dø.» I Jesus Kristus, som ble 240 I,2 | nye pontifikat. Et slikt dobbeltnavn har aldri før forekommet 241 I,6 | nattverdssalen natten før han døde: «Jeg ber - Far - at de 242 IV,18 | og uunngåelig fører til dødens grense og nedbrytelsen av 243 IV,18 | understreket så sterkt i den dogmatiske konstitusjon «Lumen Gentium» 244 IV,19 | og humanistisk vitenskap, doktorer, jurister, kunstnere og 245 II,12 | både første og annen del av dokumentet, blir derfor tillagt stor 246 III,17| forskjellige former for dominans, diktatur, nykolonialisme 247 III,16| når vi minnes den siste dommens dag slik Kristus beskriver 248 III,16| materialistisk karakter dømmer mennesket til slikt slaveri, 249 II,12 | verden»? Ved disse ord foran dommeren i det avgjørende øyeblikk 250 II,12 | selv stod som fange for domstolen til Pilatus og ble forhørt 251 III,17| motsatt fall er mennesket dømt til mange lidelser selv 252 III,16| og hvor mange mennesker dør hver dag av underernæring 253 III,14| velge mellom mange slags dragelser som trekker i forskjellige 254 III,16| person er alltid mennesket. Dramaet blir så alvorlig fordi man 255 III,16| og all sivilisasjon. Det dreier seg om å gi en mening til 256 III,16| i menneskets navn: Ikke drep! Forbered ikke ødeleggelsen 257 III,17| den vet at «bokstaven» kan drepe når den står isolert, bare « 258 IV,20 | han spiser av brødet og drikker av kalken». ~~~~~~Apostelens 259 III,16| og statlige liv.~Vi har dristet oss til å karakterisere 260 III,16| verden. Det kreves derfor dristige beslutninger og tiltak som 261 I,5 | bispekollegiet hjalp til å drive bort tvil og viste på samme 262 III,16| planlegges og gjennomføres, og drives slik at alle faktorer virker 263 IV,19 | bearbeidede resultater av dens drøftelser, erfaringer og forslag vil 264 IV,18 | urenhetens spor,~lesk som dugg den tørre jord,~leg hvert 265 I,6 | møter de vanskeligheter som dukker opp eller samler seg langs 266 IV,19 | han, den eneste sønn «som dveler i Faderens favn», finner 267 IV,18 | når den trenger inn til dybdene i dette mysterium og inn 268 IV,19 | en helt egen overnaturlig dyd, inngydt i menneskets ånd, 269 IV,22 | er å opprettholde denne dynamiske forbindelse mellom frelsesmysteriet 270 IV,18 | den banker og dirrer det dypest menneskelige, vår søking 271 II,10 | finne seg selv. Om denne dyptgripende prosess skjer i ham, så 272 II,8 | i all sin glans» ~~~~~~I sin dyptpløyende analyse av «verden av i 273 II,10 | stort over seg selv. Hvor dyrebart mennesket må være i sin 274 III,15| skulle opptre som en klok og edel herre og vokter i sitt forhold 275 I,6 | synlige grenser. Det er edelt å være innstilt på å forstå 276 IV,21 | spørsmål om medlemskap i et egenartet samfunn. For hver enkelt 277 III,16| oss til å søke nye og mer egnede institusjoner og virkemåte 278 III,15| er det tvert om blitt mer egoisme, og overdreven nasjonalisme 279 IV,22 | hører i vårt indre, som et ekko, de ord han sa: «Skilt fra 280 IV,19 | å forstå den mest mulig eksakt for å bringe den nærmere 281 IV,19 | selv. Det gjelder både de eksakte og de humanistiske vitenskaper, 282 IV,21 | alle må bygge vårt liv på, ektefeller, foreldre, menn og kvinner 283 IV,21 | troskap på samme måte som ektefolk, for de må bestrebe seg 284 III,17| bare om respekt for en elementær rett. At retten til religionsfrihet 285 IV,19 | kan de gjøre det slik at elevenes kjærlighet og rettferdighet 286 I,4 | også ha rimelige grenser. Ellers holder den opp å være konstruktiv 287 IV,19 | denne sannhet betyr også å elske den og søke å forstå den 288 IV,19 | sin guddommelige Herre. Og endelig må vi ikke glemme de mange 289 IV,18 | Maria. Det evige liv er den endelige oppfyllelse av menneskets 290 IV,22 | det annet årtusen. Når jeg ender disse betraktninger med 291 III,15| krav, som er under stadig endring og utvikler seg i bestemte 292 I,6 | annen måte og med rimelige endringer. Med representanter for 293 III,16| ødelegges råstoffressursene og energireservene og naturmiljøet blir satt 294 III,15| og synspunkter som røper engstelse og uro. Det siste er ikke 295 IV,20 | forsamling med de samme enhetens tegn som hos apostlene og 296 I,5 | periode etter konsilet. Den enhetlige holdning i bispekollegiet 297 II,11 | samlet og vise verden vår enighet når det gjelder å forkynne 298 II,11 | full enhet, som må omfatte enkeltkirkenes og kirkesamfunnenes liv, 299 III,17| av religionsfriheten for enkeltmennesker og samfunn er ikke bare 300 IV,21 | samfunnet til dem som utfører de enkleste oppgaver. For det er nettopp 301 III,16| over tingenes verden gjør enorme fremskritt, står det i fare 302 II,12 | illusorisk, overfladisk og ensidig, all frihet som ikke er 303 II,7 | hans ufattelige lidelse og ensomhet. Kirken holder aldri opp 304 IV,22 | pastoral, prestelig eller episkopal tjeneste, er å opprettholde 305 III,14| hverandre. Som skapning erfarer det på den ene side sin 306 I,5 | kirkeprovinser under ledelse av en erkebiskop, for ikke å nevne de enkelte 307 III,17| Kirken deler gleden ved denne erobring sammen med alle mennesker 308 III,16| alltid ha i tankene.~Dette eskatologiske bilde bør hele tiden «anvendes» 309 I,5 | for kollegialitet, som ble etablert ved Paul VI's opprettelse 310 II,7 | rimelig å spørre ved denne nye etappe: Hvordan, på hvilken måte 311 III,16| innebærer i første rekke etikkens overordning over teknologien, 312 IV,21 | villigheten til å tjene, ved etterfølgelsen av Kristi eksempel, han 313 I,6 | og åpne veien for etisk ettergivenhet. Også de ikke-kristnes tro 314 III,16| nødvendige behov, men også etterhvert få kjenne en reell og effektiv 315 I,1 | hvilket merke året 2000 vil etterlate på historiens ansikt eller 316 I,2 | Johannes XXIII og Paul VI har etterlatt til Kirken, likeså min gode 317 III,17| betyr at dens «ånd» blir etterlevd overalt. Det oppstår sannelig 318 I,3 | selvforståelse. Paul VI etterlot oss et vitnesbyrd om en 319 III,17| av samfunnsbevisstheten, ettersom det dermed har oppstått 320 II,9 | vektige konsiltekst til ettertanke, glemmer vi ikke et eneste 321 IV,20 | om igjen blir uttalt ved eukaristifeiringen av dem som er kalt til denne 322 IV,20 | fromhet og vokse åndelig i en eukaristisk atmosfære.~Det er utillatelig 323 III,15| Jesus Kristus selv, slik evangeliene gir vitnesbyrd om. Derfor 324 I,5 | den apostoliske formaning «Evangelii nuntiandi» Den ble hilst 325 I,5 | til den viktige impuls til evangelisering som fant uttrykk i den apostoliske 326 IV,21 | overensstemmelse med de evangeliske råd. Her finner vi idealet 327 II,12 | Kristus selv, den første evangelist, og også til hans apostler, 328 II,11 | nåde til å bli Guds barn og evne til å erkjenne sannheten 329 I,4 | min far, visste å vise «ad extra», til utenverdenen, det 330 IV,22 | pave. På grunn av den evige Faders uutgrunnelige utvelgelse 331 IV,19 | forskjellig nivå og innen de ulike fagområder? Som tilhørende Guds folk 332 III,17| velferd er en avgjørende faktor for også samfunnets velferd, 333 I,3 | periode etter konsilet som falt under hans pontifikat. Som 334 IV,21 | ekteskap. De skal bygge opp familiefellesskapet ved dette kjærlighetens 335 IV,19 | begynner på grunnplanet, med familiekatekesen, altså foreldrenes opplæring 336 II,12 | Jesus Kristus selv stod som fange for domstolen til Pilatus 337 III,16| fremskritt blir til slutt fanget i sine egne garn av spenninger 338 III,16| enorme fremskritt, står det i fare for å slippe de viktigste 339 II,7 | Det betyr: Vær hyrde for fårene i min kve. Og Kristus sa 340 III,16| nåtiden. Med stadig økende fart ødelegges råstoffressursene 341 III,16| ideologi av en eller annen farve. Det er klart at slike instinkter 342 IV,22 | vanskelige og ansvarsfulle fase i Kirkens og menneskeslektens 343 IV,22 | 4. mars, første søndag i fasten, 1979, det første år av 344 I,3 | føre til større modenhet og fasthet for hele Guds folk og til 345 III,17| overflødig for Kirken å fastslå hvor nær dette problem er 346 I,3 | Kirken er, som konsilet fastslår, «et sakrament eller tegn 347 IV,20 | det 2. Vatikankonsil har fastslått.~ 348 IV,19 | rene med hva Kristus selv fastslo med sin erklæring: «Det 349 IV,20 | fellesskap. Nye avgjørelser må fattes i pastoral kollegial ånd 350 III,16| om den rike mann og den fattige Lasarus Så utbredte er misforholdet 351 IV,19 | sønn «som dveler i Faderens favn», finner det nødvendig å 352 III,16| kan man nevne inflasjonens feber og arbeidsiøshetens pest, 353 I,1 | talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene. Men nå, 354 III,15| nasjonalisme istedenfor fedrelandskjærlighet? Er der en sterkere trang 355 IV,22 | særlig i vår tid. Vi skylder fedrene fra det 2. Vatikankonsil 356 III,16| mens man glemmer sine egne feil. Den vil kanskje fremkalle 357 III,16| dag av underernæring og feilernæring. Hånd i hånd med misbruk 358 I,6 | menneskelig svakhet og alle feiltrinn i forgagne århundrer, må 359 IV,20 | fullkomne sakrament. Ved å feire og motta eukaristien forener 360 IV,21 | alt det ufullkomne i dette fellesskaps liv på det menneskelige 361 IV,20 | kirkelige praksis for å fremheve fellesskapsaspektet ved boten og særlig ved 362 III,16| dere gav meg ikke klær - i fengsel, men dere kom ikke og så 363 III,17| ateisme, sett som menneskelige fenomener, kan bare forstås i forhold 364 III,16| stater og nasjoner som er i ferd med å våkne til selvstendig 365 I,5 | dette arbeid er ennå ikke ferdigbehandlet og offentliggjort av den 366 IV,19 | i begrepet «intellectus fidei». Dette begrep uttrykker 367 III,16| bruke. Som en nålevende filosof har sagt og som konsilet 368 IV,19 | vitenskaper, så vel som filosofien som er nær forbundet med 369 III,16| vekker tvil med hensyn til de finansielle, pengepolitiske, produksjonsmessige 370 III,13| Kristus. Ja, hver enkelt av de fire milliarder som bebor vår 371 II,11 | kjent med hverandre og for å fjerne hindringer som blokkerer 372 III,15| fremmedgjort overfor naturen, og fjerner seg fra den. Man synes ofte 373 I,2 | vendte seg den 16. oktober i fjor, da jeg ble spurt etter 374 III,14| si dets utvelgelse, kall, fødsel og død, frelse eller fortapelse, 375 III,14| jord, fra unnfangelsens og fødselens øyeblikk. Hans bakgrunn 376 IV,20 | en slik situasjon må man føle et sterkt behov for bot, 377 I,2 | til Kristus Frelseren mine følelser og mine tanker vendte seg 378 IV,21 | Kristi oppfordring for øyet: «Følg meg». På en måte er hans 379 IV,20 | vi heller ikke glemme de følgende ord av apostelen Paulus: « 380 III,16| det moderne fremskritt må følges med oppmerksomhet. Hvert 381 II,7 | ut til menneskeheten, til folkeslag, nasjoner, nye generasjoner, 382 II,11 | våre brødre og søstre, folkeslagene, nasjonene, statene, menneskeheten, 383 III,17| normer er gjenstand for forandring. Men selv uten slike sammenligninger 384 III,16| kanskje gi «begge parter» foranledning til anklage mot den andre, 385 I,6 | splittelse i Kirken, at de forårsaker forvirring i spørsmål om 386 IV,20 | bekjennelse, anger og forsett om forbedring og soning. Derved forsvarer 387 III,16| menneskets navn: Ikke drep! Forbered ikke ødeleggelsen og utslettelsen 388 IV,18 | den «skjebne» som Gud har forberedt for det fra evighet. Denne « 389 I,3 | frelsesbringende misjon, tross forbigående uro.~Paul VI valgte den 390 II,8 | enbårne sønn til pris» Som forbindelsen med Gud ble brutt ved mennesket 391 IV,22 | Ånd inspirerte henne til å forbli sammen med apostlene i den 392 III,15| frembringer for omgående bruk og forbruk. Men det var Skaperens vilje 393 III,16| Misbruket henger sammen med en forbrukerholdning uten etisk kontroll. Det 394 III,16| fortrolige med bildet av forbrukerkulturen, som kjennetegnes ved en 395 III,16| gjennomføre en omfattende ny fordeling av rikdommen, og holde den 396 I,1 | lever spredt, men ujevnt fordelt helt ut til jordens ytterste 397 III,17| dets situasjon er tynget av fordommer og urettferdighet. Når vi 398 I,1 | på mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene. 399 I,2 | i det 20. århundre og de foregående århundrer. Gjennom den ene 400 III,16| hensikten og premissene til dens foregangsmenn. Vår tids omsorg for mennesket 401 IV,22 | tilsvarende vil aldri mer forekomme i menneskeslektens historie. 402 I,2 | dobbeltnavn har aldri før forekommet i pavedømmets historie. 403 III,15| fremskritt, tegn som allerede forelå i sine første uttrykk og 404 IV,21 | vårt liv på, ektefeller, foreldre, menn og kvinner under forskjellige 405 IV,19 | familiekatekesen, altså foreldrenes opplæring av sine barn i 406 IV,19 | forslag vil om kort tid foreligge i et spesielt pavelig dokument 407 II,12 | før den fulle enhet ennå foreligger. Dette er apostolisk og 408 III,15| selvødeleggelse man knapt kan forestille seg, som får alle kjente 409 III,13| angår systemer, ideologiske forestillinger om verden og om regjeringsformer. 410 III,17| diskriminering eller lider forfølgelse for Guds navns skyld. Ut 411 I,6 | svakhet og alle feiltrinn i forgagne århundrer, må vi kanskje 412 I,2 | Ved å følge min ærverdige forgjengers eksempel ønsker jeg som 413 III,17| ikke mennesket blir stilt i forgrunnen, selv om programmene kan 414 IV,20 | og endog muligheten for forhånelse. Alle som tilhører Kirken, 415 IV,20 | innebærer den legemlige forherligelse av den korsfestede Kristus, 416 IV,22 | nødvendighet. Bare bønn kan forhindre at de mange og store oppgaver 417 III,16| forskjellene er mange og store. Forholdene har historiske årsaker, 418 III,15| tilpasse det «tidenes tegn» og forholdenes krav, som er under stadig 419 III,15| utvilsomt ja. Men hvordan forholder det seg med de aller viktigste 420 II,12 | domstolen til Pilatus og ble forhørt av ham etter anklage fra 421 II,9 | hellige Ånd blir utgytt, forklarer meningen med Kristi kors 422 II,12 | verdighet selv en del av forkynnelsens innhold, uttrykt i en holdning 423 IV,20 | første ord da han begynte sin forkynnergjerning, innledningen til hans evangelium, 424 II,12 | Kristus og senere apostlene forkynte den sannhet som ikke er 425 IV,20 | Kristus som meddeler syndenes forlatelse, med Kristus som gjennom 426 II,9 | sønn av Josef fra Nasaret, forlot denne verden på Golgatas 427 IV,20 | alltid den samme Kristus som formaner oss til bot og gjentar sitt « 428 I,5 | uttrykk i den apostoliske formaning «Evangelii nuntiandi» Den 429 I,4 | skikket for sin misjon, å formidle frelse til alle: Gud «vil 430 IV,19 | måter lærer, forkynner og formidler læresetningene i kristen 431 IV,19 | kjærlighet til alt han har formidlet som menneske i evangeliet, 432 III,17| midten av vårt århundre ble formulert på et internasjonalt plan. 433 IV,19 | lydighet i harmoni med fornuften». Av omsorg for Guds Sannhet 434 III,15| planet vi lever på, krever fornuftig og ærlig planlegging. Utnyttelse 435 III,13| komme i stand og stadig bli fornyet. Kirken ønsker å tjene dette 436 III,15| angst og trussel. Uroen forplanter seg på forskjellig måte 437 III,16| er mulig å påta seg disse forpliktelser. Det er blitt bekreftet 438 IV,21 | til, det vi personlig har forpliktet oss til ved Guds nåde for 439 I,6 | bety at man oppgir eller forringer de skatter av guddommelig 440 III,15| det gått tilbake og blitt forringet som menneske? Får det gode 441 IV,20 | samfunn, som de troendes forsamling med de samme enhetens tegn 442 IV,20 | personlig bekjennelse, anger og forsett om forbedring og soning. 443 III,15| emne fremkommer ikke bare forsikringer og trygghet, men også spørsmål 444 III,16| ikke den samme overalt, forskjellene er mange og store. Forholdene 445 IV,19 | bli gjenstand for grundig forskning. Storheten i de åpenbarte 446 IV,19 | drøftelser, erfaringer og forslag vil om kort tid foreligge 447 IV,20 | han har selv gjort og gjør forsoningen til en levende og virksom 448 III,17| menneskelige fenomener, kan bare forstås i forhold til religion og 449 III,17| Vi har her spørsmål av førsterangs betydning når det gjelder 450 IV,20 | sakrament synes derfor å forsterke dette kall i vår sjel på 451 III,16| som har sin årsak i de førstes misbruk. Misbruket henger 452 III,16| og Paul VI I kjempemessig forstørret målestokk svarer denne tilstand 453 III,16| ikke er nødvendige for å forsvare rettferdige rettigheter 454 I,6 | moralprinsippene går tapt, vil det fort merkes i hele samfunnets 455 III,14| fødsel og død, frelse eller fortapelse, er så nær og ubrytelig 456 II,10 | for at det ikke skulle gå fortapt, men få «det evige liv i 457 II,9 | alltid rede til å gå «den fortapte sønn» i møte. Den «lengter 458 III,17| styreformer. Som vi alle vet førte diktaturet til en fryktelig 459 III,13| historiske utvikling går stadig fortere. I vår tid synes den særlig 460 IV,21 | ordener og kongregasjoner i fortid og nåtid, og av sekularinstituttene.~ 461 III,16| forhold som er en arv fra fortiden. De makter heller ikke å 462 I,4 | svært tankeløs måte.~Paul VI fortjener vår takknemlighet. Samtidig 463 III,15| rett til og har gjort seg fortjent til? Hva med tendensene 464 II,11 | Kristus, og for å bli åpenbart fortløpende gjennom alle tider. I Kristus 465 II,10 | alle mennesker til å bli fortrolig med frelsen i Kristus Jesus 466 III,16| etiske virkninger. Alle er vi fortrolige med bildet av forbrukerkulturen, 467 IV,20 | eukaristien alltid har vært og fortsatt vil være det klareste tegn 468 II,8 | enkelte forhold: Trusselen om forurensing av natur og miljø i områder 469 IV,21 | om hierarkiets stilling, foruten om ordenssamfunnenes. Dette 470 I,1 | anstrengelser for å kunne forutse en del hendelser. For Kirken, 471 III,15| skje hurtig og uten å kunne forutsees. Menneskets eksistens i 472 IV,21 | være lem på hans legeme forutsetter et særlig kall, forbundet 473 IV,18 | Guds barn.» Mennesket blir forvandlet i sitt indre ved Kristi 474 III,13| må ikke Kirken la seg «forveksle med det politiske samfunn, 475 III,16| Altfor ofte blir frihet forvekslet med trangen til å fremme 476 I,1 | også i en ny adventstid, en forventningstid: «Mange ganger og på mange 477 I,6 | Kirken, at de forårsaker forvirring i spørsmål om tro og moral, 478 I,4 | voksende kritikk, og vi er forvisset om at den ikke alltid var 479 IV,22 | morskjærlighet som Guds mor føyer inn i frelsesmysteriet og 480 III,15| at det ganske enkelt blir fratatt den person som produserer 481 IV,19 | arbeid. Men man kan ikke fravike enheten som grunnlag når 482 IV,18 | å ha del i sin Herre og Frelsers «trefoldige embede». Denne 483 IV,20 | kraft som utgår fra hans frelsesgjerning. Denne kraft blir uttrykt 484 I,1 | født av jomfru Maria. Denne frelseshandling etter Guds kjærlige plan 485 IV,22 | Slik ble hun delaktig i frelseshistorien og i Kirkens misjon helt 486 IV,19 | andre. Den har en fylde av frelseskraft og herlighet, den er dyp, 487 IV,18 | forenet seg med den i sitt frelsesmysterium, må Kirken være nær forenet 488 IV,20 | det vil si i Jesu Kristi frelsesverk. Ved troskap mot ordet og 489 I,5 | Det gir meg grunn til å frembære takk til Gud. Det gir meg 490 I,4 | egen, som til tider kan bli fremført på en svært tankeløs måte.~ 491 IV,21 | Kristi trefoldige misjon ble fremhevet. Ved å delta i hans misjon 492 III,15| mot det selv? For derved fremkaller den, forståelig nok, en 493 III,15| glemme at under dette emne fremkommer ikke bare forsikringer og 494 III,15| frembringer kan bli gjenstand for «fremmedgjøring» i den betydning at det 495 III,15| naturlige miljø. Man blir fremmedgjort overfor naturen, og fjerner 496 I,3 | kjærligheten igjen på sin side fremmer og styrker og utdyper dens 497 II,7 | encyklika, vil i lang tid fremover være de veier vi alle må 498 I,6 | Med evangelisk klarhet fremsatte den uforglemmelige pave 499 III,17| særlig smertelig. Under fremskrittets synspunkt betyr det et ubegripelig 500 III,16| den kristne tidsregning, fremstår som en tid med store fremskritt. 501 II,10 | til oppstandelsen.~Kirkens fremste oppgave til alle tider og 502 IV,19 | teologi til rett og slett en fremstilling av sine egne ideer. Alle 503 IV,19 | mysterier må bli klarere fremstilt, og man må utdype forståelsen