Det nye pontifikats første ord

2. Det var til Kristus Frelseren mine følelser og mine tanker vendte seg den 16. oktober i fjor, da jeg ble spurt etter det kanoniske valg: «Aksepterer du?» Jeg svarte: «I troens lydighet mot Kristus, min Herre, og i fortrøstning til Kristi og Kirkens mor aksepterer jeg tross de store vanskeligheter.» I dag ønsker jeg å gjøre kjent dette svar for alle uten unntagelse. Jeg ønsker å vise at det er en forbindelse mellom inkarnasjonens første grunnleggende sannhet som jeg allerede har nevnt, og den tjeneste som er blitt min særlige plikt ved at jeg tok imot valget som biskop av Roma og apostelen Peters etterfølger i hans Stol.

Jeg valgte de samme navn som min kjære forgjenger Johannes Paul I. Da han den 26. august 1978 meddelte kardinalkollegiet at han ønsket å bli kalt Johannes Paul, så jeg det straks som et klart nådetegn for det nye pontifikat. Et slikt dobbeltnavn har aldri før forekommet i pavedømmets historie. Siden hans pontifikat varte bare i 33 dager, faller det på meg ikke bare å fortsette det, men i en viss forstand å ta det opp igjen fra samme startpunkt. Dette bekrefter jeg ved mitt valg av disse to navn. Ved å følge min ærverdige forgjengers eksempel ønsker jeg som ham å uttrykke min kjærlighet til den enestående arv som pavene Johannes XXIII og Paul VI har etterlatt til Kirken, likeså min gode vilje til å føre denne arv videre ved Guds hjelp.

Gjennom disse to navn og pontifikater er jeg forbundet med hele den apostoliske Stols tradisjon og med alle mine forgjengere i det 20. århundre og de foregående århundrer. Gjennom den ene etter den andre av de forskjellige tidsepoker helt tilbake til den aller eldste er jeg forbundet med den misjon og tjeneste som gir Peters Stol en helt spesiell plass i Kirken. Johannes XXIII og Paul VI betegner det stadium, det trinn jeg vil fortsette fra inn i fremtiden, i en viss forstand sammen med Johannes Paul I. Jeg vil la meg lede av grenseløs tillit til den Ånd som Kristus gav løfte om og som han sendte til sin Kirke, og av ubetinget lydighet mot hans Ånd. Natten før han led, sa han til sine apostler: «Det er til gavn for dere at jeg går bort. For går jeg ikke bort, da kommer heller ikke Talsmannen til dere. Går jeg derimot herifra, da skal jeg sende ham til dere.» ^[5] «Men når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen - sannhetens Ånd som utgår fra Faderen - da skal han vitne om meg. Og dere skal også vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen av.» ^[6] «Men når han kommer, sannhetens Ånd, da skal han føre dere frem til hele sannheten. Intet skal han forkynne på egne vegne, bare hva han hører skal han si. Og da skal han bære bud om det som skal komme.» ^[7]