Kollegialitet og apostolat

5. Når det gjelder tjeneste og apostolat står Kirken nå mer samlet enn før, selv om det muligens kan synes annerledes. Dette fellesskap i tjenesten er vokst ut fra prinsippet om kollegialitet, omtalt av det annet Vatikankonsil. Kristus selv gjorde dette til et virksomt prinsipp i apostelkollegiet, de tolv med Peter som leder. Og han fornyer det kontinuerlig i bispekollegiet, som er i vekst over hele verden, i enhet med og under ledelse av Peters etterfølger. Konsilet gjorde mer enn å omtale prinsippet om kollegialitet: Det fikk i høy grad nytt liv! Blant annet ble det uttrykt ønske om et permanent organ for kollegialitet, som ble etablert ved Paul VI's opprettelse av bispesynoden. Det nye organ gav ikke bare en ny dimensjon til hans eget pontifikat, det fikk også stor betydning for pontifikantene til Johannes Paul I og hans uverdige etterfølger, helt fra første dag.

Kollegialitetsprinsippet viste seg å være særlig betydningsfullt i den vanskelige periode etter konsilet. Den enhetlige holdning i bispekollegiet hjalp til å drive bort tvil og viste på samme tid den rette vei til fornyelse av Kirken over hele verden. Det var hovedsakelig gjennom synoden at biskopenes enhet med Peters etterfølger kom klart frem. Synoden var blant annet opphav til den viktige impuls til evangelisering som fant uttrykk i den apostoliske formaning «Evangelii nuntiandi» ^[17]. Den ble hilst velkommen med glede som et program for fornyelse både apostolisk og pastoralt. Samme linje ble fulgt i arbeidet under bispesynodens siste ordinære sesjon, som ble holdt omtrent et år før pave Paul VI's død og som var viet katekesen. Resultatet av dette arbeid er ennå ikke ferdigbehandlet og offentliggjort av den apostoliske Stol.

Når vi taler om nye uttrykksformer for biskopelig kollegialitet, må vi også nevne opprettelsen av nasjonale bispekonferanser i Kirken over hele verden og kollegiale strukturer av internasjonal eller kontinental karakter. Under henvisning til århundrelange tradisjoner bør vi rette oppmerksomheten mot synoder innen de enkelte kirkeprovinser og land og disses virksomhet, og mot samarbeide mellom og innen enkelte bispedømmer. Det var konsilets tanke, en tanke som konsekvent ble satt ut i livet av Paul VI, at strukturer av denne art skulle være i funksjon. De skulle arbeide selvstendig innen Kirkens verdensomspennende fellesskap og i bevissthet om sin egen identitet. Slike strukturer og former for kollegialt samarbeid mellom biskoper er blitt prøvet av Kirken gjennom århundrer, for eksempel kirkeprovinser under ledelse av en erkebiskop, for ikke å nevne de enkelte bispedømmer. Samarbeid og felles ansvar i samme ånd blir mer og mer alminnelig også blant prester, noe som bekreftes av de mange presteråd som er opprettet siden konsilet. Denne ånd er utbredt også blant legfolk, og har styrket de organisasjoner for legmannsapostolat som allerede eksisterer, samtidig som nye blir skapt, ofte med helt nye grunntrekk og utmerket dynamikk. Legfolk med bevissthet om sitt ansvar for Kirken har dessuten med glede engasjert seg i samarbeid med prester og representanter for ordenssamfunn i bispedømmeråd og pastoralråd i menigheter og bispedømmer.

Jeg må ha alt dette i tankene ved begynnelsen av mitt pontifikat. Det gir meg grunn til å frembære takk til Gud. Det gir meg grunn for å oppmuntre varmt alle mine brødre og søstre, og for å minnes med inderlig takknemlighet det arbeid som ble utført av det annet Vatikankonsil og mine store forgjengere. De satte i gang denne nye strøm av liv i Kirken, en strøm som er mye sterkere enn symptomene på tvil, sammenbrudd og krise.