Veien til kristen enhet

6. Hva skal jeg si om alle de initiativer som er sprunget frem av den nye økumeniske orientering? Med evangelisk klarhet fremsatte den uforglemmelige pave Johannes XXIII problemet om kristen enhet: Det er en enkel konsekvens av Jesu Kristi vilje, han som er vår Herre. Jesus selv erklærte de troendes enhet som sin vilje ved flere anledninger, men på en særlig måte uttrykte han det i sin bønn i nattverdssalen natten før han døde: «Jeg ber - Far - at de alle må bli ett.» ^[18] Det 2. Vatikankonsil reagerte konsist på dette krav med sitt dekret om økumenismen. Pave Paul VI benyttet seg av Sekretariatet for Kristen Enhet og dets arbeid, og tok de første vanskelige skritt på veien. Er vi kommet langt på veien mot enhet? Uten å ville gi noe detaljert svar kan vi si at vi har gjort faktiske og viktige fremskritt. Og én ting er sikkert: Vi har arbeidet med iherdighet og konsekvens. Representanter for andre kristne kirker og samfunn har også engasjert seg sammen med oss, noe vi er dem hjertelig takknemlig for. Det er også sikkert at vi må arbeide videre med alvor, iherdighet, ydmykhet og mot, og søke veier for å komme hverandre nærmere og oppnå enhet. For i den situasjon hvor kristenheten og verden nå befinner seg, er dette den eneste mulighet vi kan se for å kunne oppfylle Kirkens verdensomspennende misjon. Pave Paul VI gav oss sitt personlige eksempel. Vi må altså søke enheten uten å bli motløse når vi møter de vanskeligheter som dukker opp eller samler seg langs veien. I motsatt fall ville vi være troløse mot Kristi ord, vi ville ikke oppfylle hans siste vilje. Har vi lov å risikere noe slikt?

Det finnes mennesker som har villet snu om når de har stått overfor vanskeligheter, eller som mener at de første økumeniske forsøk har brakt negative resultater. Enkelte mener endog at slike forsøk er til skade for evangeliets sak, at de fører til ny splittelse i Kirken, at de forårsaker forvirring i spørsmål om tro og moral, og at de vil ende i likegyldighet. Det er kanskje bra at talsmenn for slike meninger gir uttrykk for sin frykt. Men også i denne forbindelse må man holde rimelige grenser. Det er klart at det nye stadium i Kirkens liv krever en bevisst, dyp og ansvarlig tro. Sann økumenikk betyr åpenhet, nærhet, villighet til dialog og utforskning av sannheten i full evangelisk og kristen forstand. Men det hverken betyr eller kan bety at man oppgir eller forringer de skatter av guddommelig sannhet som Kirken alltid har bekjent og lært. Til alle, uansett motiv, som måtte ønske å tale Kirken fra å strebe etter full kristen enhet, må spørsmålet stilles igjen:

Har vi lov til det? Tross all menneskelig svakhet og alle feiltrinn i forgagne århundrer, må vi kanskje ikke ha tillit til vår Herres nåde, slik den ble åpenbart for oss for kort tid siden under konsilet da den hellige Ånd talte og vi selv lyttet? Hvis vi ikke hadde tillit til hans nåde, da ville vi motsi sannheten om oss selv, den sannhet som apostelen uttrykker med slik begeistring: «Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og den nåde han har vist meg, har ikke vært bortkastet.» ^[19]

Det som er sagt ovenfor, må også brukes i vår virksomhet for å komme nærmere dem som tilhører ikke-kristne religioner, selvsagt på en annen måte og med rimelige endringer. Med representanter for andre religioner har man hatt dialoger, kontakter, felles bønn, felles utforskning av åndelige skatter, som vi vet det ikke er mangel på i disse religioner. Hender det ikke av og til at den faste tro hos medlemmer av ikke-kristne religionssamfunn kan få kristne til å skamme seg over sin tvil? Kristne mennesker kan ofte tvile på de sannheter som Gud har åpenbart og Kirken erklært, og være tilbøyelige til å lempe på moralprinsippene og åpne veien for etisk ettergivenhet. Også de ikke-kristnes tro er en virkning av sannhetens Ånd, som kan virke utenfor Kristi mystiske legemes synlige grenser. Det er edelt å være innstilt på å forstå enhver person, undersøke ethvert system, og anerkjenne det som er rett. En slik innstilling betyr på ingen måte at man blir usikker i sin egen tro ^[20] eller lemper på moralprinsippene. Der moralprinsippene går tapt, vil det fort merkes i hele samfunnets liv og få sørgelige følger.