II: Frelsesmysteriet

I Kristi mysterium

7. De veier som dette århundres konsil har ført Kirken inn på, og som pave Paul VI pekte på i sin første encyklika, vil i lang tid fremover være de veier vi alle må følge.. Det er rimelig å spørre ved denne nye etappe: Hvordan, på hvilken måte bør vi fortsette? Hva bør vi gjøre for at Kirkens nye advent i sluttfasen av det annet årtusen skal kunne bringe oss nærmere ham som Skriften kaller «Fader til alle tider», Pater futuri saeculi? ^[21] Dette er det hovedspørsmål den nye pave må stille seg når han sier ja til sitt kall i troens og lydighetens ånd. Hans kall svarer til den befaling som Kristus gjentok flere ganger til Peter: «Vokt mine lam» ^[22]. Det betyr: Vær hyrde for fårene i min kve. Og Kristus sa også til Peter: «Og når du har vendt om, styrk dine brødre» ^[23]

Dette spørsmål, kjære brødre, sønner og døtre, krever et fast og vektig svar. Vårt svar må bli: Vår sjels higen går i en retning, den eneste retning for vår tanke, vår vilje og vårt hjerte: Til Kristus, vår Frelser, mot Kristus, menneskenes Frelser. Vi vil vende blikket mot ham, for det er ikke frelse i noen annen enn i ham, Guds sønn. Vi sier med Peter: «Herre til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige livs ord.» ^[24]

Det må være ham vi søker gjennom Kirkens forståelse av seg selv, som ble betraktelig utviklet av konsilet. Gjennom alle grader av denne selvforståelse, gjennom all virksomhet hvor Kirkens vesen kommer til uttrykk og blir bekreftet, hele tiden må det være ham vi har som mål, han «som er hodet». ^[25] Han «ved hvem alt er skapt og ved hvem vi er til» ^[26], han som er både «veien og sannheten» ^[27] og «oppstandelsen og livet» ^[28]. Når vi ser ham, ser vi Faderen ^[29]. Han måtte gå fra oss ^[30] ved sin død på korset og derpå ved sin oppstigning til himmelen, for at Talsmannen skulle komme til oss og komme igjen og igjen som sannhetens Ånd ^[31]. I ham er «alle visdommens og kunnskapens skatter» ^[32], og Kirken er hans legeme» ^[33]. «Ved sitt forhold til Kristus er Kirken selv på en måte et sakrament eller tegn, og middel til inderlig forening med Gud og til å forene hele menneskeslekten» ^[34]. Og opphavet til alt dette er han selv, han som er vår Frelser.

Kirken holder ikke opp å lytte til hans ord. Den leser dem om igjen og om igjen. Med den største hengivenhet rekonstruerer den hver detalj i hans liv. Hans ord blir lyttet til også av ikke-kristne. Og Kristi liv taler til mange som ikke kan si med Peter: «Du er Kristus, sønn av den levende Gud» ^[35]. Han som er sønn av den levende Gud, taler til menneskene også som et menneske. Det er hans liv som taler, hans gode gjerninger, hans troskap mot sannheten, hans kjærlighet som omfatter alle. Og hans død på korset taler, det vil si hans ufattelige lidelse og ensomhet. Kirken holder aldri opp med å gjenoppleve hans død på korset og hans oppstandelse. Det er dette som danner grunnlaget for Kirkens daglige liv. Etter Kristi egen befaling, han som er vår Herre, blir eukaristien feiret uopphørlig. I den finner Kirken en «kilde til liv og hellighet» ^[36], et sikkert tegn på nåde og forsoning med Gud, og et løfte om evig liv. Kirken lever hans mysterium. Den henter sin kraft fra det, og søker stadig veier for å bringe sin Herres mysterium ut til menneskeheten, til folkeslag, nasjoner, nye generasjoner, og til hvert enkelt menneske. Det er som om den sier med apostelen: «Jeg besluttet at så lenge jeg var blant dere, skulle min tanke være Jesus Kristus, naglet til korset» ^[37]. Kirken lever i frelsesmysteriet, som er blitt grunnprinsippet for dens liv og misjon.