For Kirken fører alle veier til mennesket

14. Kirken kan ikke overlate mennesket til seg selv, for dets «skjebne», det vil si dets utvelgelse, kall, fødsel og død, frelse eller fortapelse, er så nær og ubrytelig forbundet med Kristus. Det er her tale om hvert menneske på denne planet, denne jord som Skaperen gav det første menneske. Han sa til mannen og kvinnen: «Legg den under dere og ha herredømme over den.» ^[94] Det er tale om hver især, for hver enkelt er et enestående tilfelle med alt han er og gjør, med sin tanke og sin vilje, sin samvittighet og sitt hjerte. Fordi mennesket er en «person», har det en livshistorie som er dets egen, og enda viktigere: Dets sjel har en historie som er dens egen. I samsvar med sitt sinns åpenhet og også sine mange timelige behov for legeme og eksistens skriver hver enkelt denne sin personlige historie, med bånd og kontakter, situasjoner og sosiale strukturer som forbinder ham med andre. Han begynner å skrive den fra første øyeblikk på jord, fra unnfangelsens og fødselens øyeblikk. Hans bakgrunn og virkefelt er hans egen familie, samfunnet med dets ulike forhold, hans egen nasjon eller folk (kanskje fremdeles hans klan eller stamme) og hele menneskeheten. Mennesket i dets virkelige eksistens, som selv stendig person, men også. som samfunnsmedlem og medmenneske, dette menneske er den hovedvei som Kirken må ta når den skal utføre sin misjon. Det er dette menneske som er den første og viktigste vei for Kirken, den vei som er trukket opp av Kristus selv, den vei som alltid går gjennom inkarnasjonsmysteriet og frelsesmysteriet.

Da det 2. Vatikankonsil utarbeidet sin oversikt over menneskets situasjon i verden av i dag, var det dette menneske det hadde for øyet: Mennesket i sitt virkelige liv, med sin samvittighet, sin stadige tilbøyelighet til synd og samtidig sin stadige higen etter sannhet, godhet, skjønnhet, rettferd og kjærlighet. Fra de ytre faktorer går man videre til menneskets natur og indre virkelighet: «I mennesket selv kjemper mange krefter med hverandre. Som skapning erfarer det på den ene side sin begrensning på mangfoldige felter. På den annen side kjenner det lengsler uten grenser og kall til et høyere liv. Det er hele tiden tvunget til å velge mellom mange slags dragelser som trekker i forskjellige retninger, og til å gi avkall på noen. I sin svakhet og synd gjør det ofte det det ikke vil, og lar være å gjøre annet som det egentlig ville. Slik lider det under indre splittelse, og dette er kilden til mange og store motsetninger i samfunnet.» ^[95]

Dette menneske angir den retning Kirken må velge, en vei som i en viss i en viss forstand er grunnlag for alle de veier den må gå. For mennesket, alle mennesker uten noen som helst unntagelse, er blitt gjenløst ved Kristus. Og Kristus er på en måte forenet med hvert menneske, med alle mennesker uten noen som helst unntagelse, endog når mennesket selv ikke er klar over det: «Kristus, død og oppstanden for alle, skjenker mennesket» - alle mennesker - «lys og kraft til å svare på sitt høye kall». ^[96]

Siden dette menneske er veien for Kirken, veien for dens daglige liv og virksomhet, for dens misjon og arbeid, må Kirken av i dag stadig på nytt sette seg inn i menneskets situasjon. Det betyr at den må forstå dets muligheter ved stadig ny orientering. Likeledes må den forstå det som truer mennesket og alt som ser ut til å hindre bestrebelsene for «å gjøre menneskelivet mer og mer menneskelig» ^[97], for å bringe det stadig mer i samsvar med menneskets sanne verdighet. Kort sagt, den må forstå alt som står i veien for en slik prosess.