Hva mennesket av i dag er redd for

15. Med klarsyn og myndighet har det 2. Vatikankonsil tegnet et bilde av menneskets situasjon. Med dette bilde levende i hukommelsen skal vi igjen prøve å tilpasse det «tidenes tegn» og forholdenes krav, som er under stadig endring og utvikler seg i bestemte retninger.

Mennesket av i dag synes å være truet av hva det selv produserer, det vil si av resultatene av sitt arbeid. Det gjelder håndens og enda mer tankens arbeid og viljens retning. Hva menneskets mangfoldige virksomhet frembringer kan bli gjenstand for «fremmedgjøring» i den betydning at det ganske enkelt blir fratatt den person som produserer det. Men det kan også vendes mot mennesket selv, ihvertfall delvis, ved at de indirekte følger av vår virksomhet slår tilbake mot oss selv. Noe slikt kan skje hurtig og uten å kunne forutsees. Menneskets eksistens i dag i dens mest omfattende dimensjon er et drama hvor dette synes å utgjøre hovedkapitlet. Derfor lever mennesket i stadig større angst. Det er redd det som det selv produserer. Selvsagt ikke alt eller mesteparten, men en del av det kan slå radikalt tilbake mot det selv, og da nettopp den del som i særlig grad er produkt av dets begavelse og tiltaksevne. Mennesket er redd for at dette kan bli et middel og redskap til en selvødeleggelse man knapt kan forestille seg, som får alle kjente naturkatastrofer og ulykker i historien til å blekne. Dette reiser et spørsmål: Den makt som ble gitt til mennesket fra begynnelsen av, makten til å legge verden under seg ^[98], hvorfor blir den vendt mot det selv? For derved fremkaller den, forståelig nok, en tilstand av uro, bevisst og ubevisst angst og trussel. Uroen forplanter seg på forskjellig måte til hele vår tids menneskehet og fremtrer i ulike former.

Denne trussel fra det som mennesket selv produserer, kommer fra mange kanter og varierer i styrke. I økende grad synes vi oppmerksomme på det faktum at utnyttelse av jorden, av den planet vi lever på, krever fornuftig og ærlig planlegging. Utnyttelse av jorden, ikke bare for industrielle, men også for militære formål, og ukontrollert teknologi som sprenger rammene for det som i virkeligheten er til gavn for mennesket, medfører ofte en trussel mot dets naturlige miljø. Man blir fremmedgjort overfor naturen, og fjerner seg fra den. Man synes ofte ikke å se annen betydning av naturen omkring seg enn de ting den frembringer for omgående bruk og forbruk. Men det var Skaperens vilje at mennesket skulle opptre som en klok og edel herre og vokter i sitt forhold til naturen, og ikke som en hensynsløs utbytter og ødelegger.

Den teknologiske utvikling og samtidens sivilisasjon som er preget av teknologiens herredømme, medfører et behov for en tilsvarende moralsk og etisk utvikling. For tiden synes dessverre den sistnevnte utvikling å bli liggende etter. Man kan vanskelig unngå å se ekte tegn på menneskets storhet i dette underverk av fremskritt, tegn som allerede forelå i sine første uttrykk og ble åpenbart for oss på de første sider av I. Mosebok hvor menneskets skapelse er beskrevet. ^[99] Men fremskrittet må likevel vekke uro. Vi må først stille det viktigste og avgjørende spørsmål: Dette fremskritt, som har mennesket som opphavsmann og initiativtaker, gjør det alle sider ved menneskets liv på jorden «mer menneskelig»? Gjør det menneskelivet mer menneskeverdig? På mange måter utvilsomt ja. Men hvordan forholder det seg med de aller viktigste sider? Blir mennesket virkelig et bedre menneske gjennom dette fremskritt, det vil si mer åndelig modent, mer klar over sin verdighet som menneske, mer ansvarlig, mer åpen for andre, særlig de mest trengende og de svakeste? Blir det mer innstilt på å gi og å hjelpe andre?

Dette spørsmål må de kristne stille seg fordi Jesus Kristus har gjort dem så vâre når det gjelder alle problemer som angår mennesket. Det samme spørsmål må alle mennesker stille seg, særlig de som i dag aktivt vier seg utvikling og fremskritt. Når vi er vitne til og deltagere i utviklingsprosessen, kan vi ikke bare overgi oss til oppstemthet og la oss rive med av begeistring for våre erobringer. Med absolutt ærlighet, objektivitet og moralsk ansvarsfølelse må vi stille oss de viktige spørsmål om menneskets situasjon i dag og i fremtiden. De teknologiske erobringer som er gjort hittil og de som er planlagt for fremtiden, er de fullt ut i samsvar med menneskets moralske og åndelige fremskritt? Har mennesket utviklet seg og gjort fremskritt i sin menneskelighet, eller er det gått tilbake og blitt forringet som menneske? Får det gode overtak over det onde i mennesket og «i menneskets verden», som er en verden av godt og ondt i etisk forstand? Er det i og blant mennesker større nestekjærlighet, mer respekt for andres rettigheter, for hvert menneske, hver nasjon, hvert folk? Eller er det tvert om blitt mer egoisme, og overdreven nasjonalisme istedenfor fedrelandskjærlighet? Er der en sterkere trang til å ville bestemme over andre, utover det man har rett til og har gjort seg fortjent til? Hva med tendensene til å ville utnytte materiell fremgang og produksjonsteknologi for å kunne herske over andre eller støtte opp under en eller annen for imperialisme?

Dette er de viktigste spørsmål som Kirken er nødt til å stille seg, siden de blir stilt mer eller mindre direkte av de milliarder som nå lever på jorden. Temaet utvikling og fremskritt er på alles lepper, og det opptar spalteplass i alle aviser og andre publikasjoner på alle språk. La oss ikke glemme at under dette emne fremkommer ikke bare forsikringer og trygghet, men også spørsmål og synspunkter som røper engstelse og uro. Det siste er ikke mindre viktig enn det første. Dette stemmer med den menneskelige kunnskaps dialektiske natur, og enda mere med menneskenes dype behov for omsorg for hverandre, for hverandres menneskelighet, for jordens folk i fremtiden. Inspirert av sin tro på en virkelighet ut over den nære som vi opplever, ser Kirken omsorgen for mennesket, for dets menneskelighet, som en viktig og selvfølgelig del av sin misjon. Slik betrakter den også omsorgen for menneskets fremtid på jorden og dermed for den kurs som blir valgt for hele utviklingen og fremskrittet. Kirken finner grunnlaget for sin omsorg i Jesus Kristus selv, slik evangeliene gir vitnesbyrd om. Derfor ønsker den at dens omsorg stadig må vokse gjennom dens eget forhold til Kristus, samtidig som den leser tidens tegn for å forstå menneskets situasjon i verden av i dag.