Fremskritt eller trussel?

16. Vår tid, vår generasjons tid som nærmer seg slutten av det annet årtusen av den kristne tidsregning, fremstår som en tid med store fremskritt. Men den er også en tid med trusler av mange slag mot mennesket. Kirken må tale om denne trussel med alle mennesker av god vilje, den må uavlatelig føre en slik dialog. Menneskets situasjon i den moderne verden synes i sannhet å være langt fra de objektive moralnormer, langt fra rettferdighetens krav og aller lengst fra nestekjærlighetens krav. Vi tenker her bare på det som fant uttrykk i Skaperens første budskap til mennesket i det øyeblikk han gav det jorden å «legge under seg». ^[100] Hans første budskap ble bekreftet av Kristus Herren i frelsesmysteriet. Dette taler det 2. Vatikankonsil om i de vakre kapitler om menneskets «kongedømme», det vil si dets kall til å bli delaktig i Kristi kongelige funksjon, hans «munus regale». ^[101] Menneskets kongedømme eller herredømme over den synlige verden ble gitt det som oppgave av Skaperen selv. Det innebærer i første rekke etikkens overordning over teknologien, personens forrang fremfor tingene, og åndens overhøyhet i forhold til materien.

Her er grunnen til at alle stadier i det moderne fremskritt må følges med oppmerksomhet. Hvert trinn i utviklingen må så å si bli røntgenundersøkt med dette for øyet. Det er spørsmål om personens utvikling, ikke bare om en mangedoblet produksjon av ting som folk kan bruke. Som en nålevende filosof har sagt og som konsilet har erklært, det gjelder ikke så meget « å ha mer» som «å være mer» ^[102] Mens menneskets herredømme over tingenes verden gjør enorme fremskritt, står det i fare for å slippe de viktigste tøylene i sitt maktområde. På forskjellige måter kan det la sin menneskelighet bli underlagt verden og selv bli gjenstand for manipulasjon, selv om manipulasjonen ofte ikke er direkte merkbar. Det kan skje gjennom organiseringen av samfunnslivet, gjennom produksjonssystemet og ved press fra massemediene i samfunnet. Mennesket må ikke oppgi seg selv eller den plass som tilkommer det i den synlige verden. Det må ikke bli tingenes slave, en slave for økonomiske systemer, en slave for produksjonen, en slave for hva det selv produserer. En sivilisasjon av rent materialistisk karakter dømmer mennesket til slikt slaveri, selv om det til tider utvilsomt skjer i strid med hensikten og premissene til dens foregangsmenn. Vår tids omsorg for mennesket har visselig dette problemet å stri med. Det er ikke et problem som løses ved at man gir et abstrakt svar på spørsmålet: Hvem er mennesket?

Saken gjelder selve drivkraften for alt liv og all sivilisasjon. Det dreier seg om å gi en mening til hverdagslivets mange ulike tiltak. Og det står også om forutsetningene for oppleggene i vårt kulturelle, politiske, økonomiske, sosiale og statlige liv.

Vi har dristet oss til å karakterisere menneskets situasjon i verden av i dag ved å si at man befinner seg langt fra de objektive moralnormer, langt fra rettferdighetens, og enda lenger fra nestekjærlighetens krav. Dette er bekreftet ved velkjente kjensgjerninger og eksempler som ved mange anledninger har funnet gjenlyd i uttalelser fra paver, fra konsilet og fra bispesynoden. ^[103] Menneskets situasjon i dag er så visst ikke den samme overalt, forskjellene er mange og store. Forholdene har historiske årsaker, men også sterke etiske virkninger. Alle er vi fortrolige med bildet av forbrukerkulturen, som kjennetegnes ved en overflod av varer som synes nødvendige for mennesker og hele samfunn i den rike og høyt utviklede del av verden. Mens andre steder har vi samfunn som lider av sult, eller der i det minste store grupper gjør det, og hvor mange mennesker dør hver dag av underernæring og feilernæring. Hånd i hånd med misbruk av frihet fra den ene gruppes side går begrensning av de andres frihet, som har sin årsak i de førstes misbruk. Misbruket henger sammen med en forbrukerholdning uten etisk kontroll. Det bevirker at noen andre må lide mangel i betydelig grad, og at de blir drevet lenger og lenger ut i fattigdom og nød.

Dette mønster og denne kontrast som vi kjenner så godt, er omtalt av pavene i vårt århundre i deres rundskriv, sist av Johannes XXIII og Paul VI ^[104]. I kjempemessig forstørret målestokk svarer denne tilstand til Bibelens lignelse om den rike mann og den fattige Lasarus ^[105]. Så utbredte er misforholdet at det vekker tvil med hensyn til de finansielle, pengepolitiske, produksjonsmessige og kommersielle strukturer som hele verdensøkonomien bygger på. Disse strukturer er under politisk press, og det har vist seg at de er ute av stand til å rette på de urettferdige sosiale forhold som er en arv fra fortiden. De makter heller ikke å møte de påtrengende utfordringer og etiske krav i nåtiden. Med stadig økende fart ødelegges råstoffressursene og energireservene og naturmiljøet blir satt på spill. Mennesket lider under spente forhold som er skapt av det selv. Fattigdom og elendighet brer seg uten stans, med lidelse, frustrasjon og bitterhet som følge. ^[106]

Vi ser et stort drama som ikke kan la noen av oss likegyldig. Den person som prøver å oppnå maksimal profitt på den ene side, og som må betale prisen ved å bli påført skader og ulemper på den annen, denne person er alltid mennesket. Dramaet blir så alvorlig fordi man finner privilegerte klasser og rike land side om side med fattigdom og elendighet. I de rike land samles det opp gods i overflod, og misbruk av rikdommen blir årsak til mange onder. I tillegg kan man nevne inflasjonens feber og arbeidsiøshetens pest, symptomer på den moralske uorden i verden. Det kreves derfor dristige beslutninger og tiltak som svarer til menneskets sanne verdighet. ^[107]

En slik oppgave er ikke umulig. Solidaritet i vid forstand må inspirere oss til å søke nye og mer egnede institusjoner og virkemåte på ulike områder, for eksempel i næringslivet, hvor man må tillate loven om sunn konkurranse å virke. Snarest mulig må man søke å gjennomføre en omfattende ny fordeling av rikdommen, og holde den under kontroll. Folk i utviklingsland må ikke bare få tilfredsstilt sine mest nødvendige behov, men også etterhvert få kjenne en reell og effektiv fremgang.

Den nødvendige omstrukturering av det økonomiske liv er en vanskelig vei som ikke vil bli lett å gå uten en virkelig forvandling av sinn, vilje og hjerte. Oppgaven krever besluttsom innsats av enkeltpersoner og folk som frivillig arbeider sammen i solidaritet. Altfor ofte blir frihet forvekslet med trangen til å fremme egne individuelle eller kollektive interesser, eller med instinktet til å kjempe og herske, gjerne under påskudd av en ideologi av en eller annen farve. Det er klart at slike instinkter eksisterer og virker. For at en virkelig human økonomi skal være mulig, må disse instinktene bli kontrollert, ledet og behersket av de dypeste krefter i mennesket, de som er avgjørende for sann kultur. Fra disse krefter kommer den innsats som viser menneskets sanne frihet, og som vil kunne sikre frihet også på det økonomiske område. Økonomisk utvikling må stadig planlegges og gjennomføres, og drives slik at alle faktorer virker etter sin hensikt. Men det må skje i et vidt perspektiv sammen med utviklingen av hvert individ og hvert folk, slik min forgjenger Paul VI minnet om på en så overbevisende måte i «Populorum Progressio». Isolert blir økonomisk fremskritt en slags høyere kategori som innordner hele den menneskelige tilværelse under sine særlige krav. Det kveler mennesket, splitter samfunnet, og det økonomiske fremskritt blir til slutt fanget i sine egne garn av spenninger og overdrivelser.

Det er mulig å påta seg disse forpliktelser. Det er blitt bekreftet ved kjensgjerninger og resultater som vi vanskelig kan gå nærmere inn på her. Men en ting er sikkert: Som utgangspunkt og grunnlag for en slik kjempemessig oppgave er det nødvendig å vekke, akseptere og utdype en følelse av moralsk ansvar. Det er et ansvar som mennesket må påta seg. Igjen og stadig gjelder det mennesket.

For oss kristne blir ansvaret særlig klart når vi minnes den siste dommens dag slik Kristus beskriver den i Matteusevangeliet. ^[108] Den burde vi alltid ha i tankene.

Dette eskatologiske bilde bør hele tiden «anvendes» på menneskenes historie. Den bør tjene som rettesnor for menneskets handlinger, som regel for samvittighetsransakning for alle og enhver: «For jeg var sulten og dere gav meg ingenting å spise - naken, men dere gav meg ikke klær - i fengsel, men dere kom ikke og så til meg.» ^[109] Desto sterkere virker en slik advarsel når vi tenker på de nye stater og nasjoner som er i ferd med å våkne til selvstendig liv, og vet at de ofte blir tilbudt våpen og ødeleggelsesmidler i overflod i steden for brød og kulturell hjelp. De får våpen til bruk i væpnede konflikter og kriger som ikke er nødvendige for å forsvare rettferdige rettigheter og selvstyre, men snarere tjener en eller annen sjåvinisme, imperialisme eller nykolonialisme. Vi vet alle at de områder på vår klode hvor fattigdom og sult råder, hurtig kunne gjøres fruktbare dersom de kjempeinvesteringer som går til rustning for krig og ødeleggelse, var blitt brukt til å skaffe mat i livets tjeneste.

Denne betraktning vil muligens delvis virke abstrakt. Den vil kanskje gi «begge parter» foranledning til anklage mot den andre, mens man glemmer sine egne feil. Den vil kanskje fremkalle nye anklager mot Kirken. Men Kirken, som ikke råder over andre våpen enn åndens, ordets og kjærlighetens, kan ikke la være å forkynne «budskapet - i tide som i utide» ^[110]. Derfor holder den frem med å bønnfalle «begge parter» og med å be alle i Guds navn og i menneskets navn: Ikke drep! Forbered ikke ødeleggelsen og utslettelsen av mennesket! Tenk på deres brødre og søstre som lider sult og lever i fattigdom! Respekter hverandres verdighet og frihet!