Menneskerettighetene: «Bokstav» eller «ånd»?

17. Dette sekel har hittil vært et århundre med ulykker og katastrofer for mennesket, med store ødeleggelser materielt, men også moralsk, kanskje aller mest moralsk. Det må innrømmes at det ikke er lett å sammenligne en bestemt tidsepoke eller et bestemt århundre med et annet under denne synsvinkel, etter som de historiske normer er gjenstand for forandring. Men selv uten slike sammenligninger kan man ikke se bort fra at mennesket hittil i dette århundre har øvet mye urettferdighet og brakt mange lidelser over seg selv. Er den prosessen nå blitt snudd på en definitiv måte? I denne forbindelse kan vi ihvertfall ikke la være å minnes, med aktelse og håp for fremtiden, den store innsats for å gi liv til De forente nasjoners organisasjon. Innsatsen har ført til at menneskets objektive og ukrenkelige rettigheter er blitt definert og vedtatt, og medlemslandene forplikter hverandre til å overholde dem strengt. En slik forpliktelse er akseptert og ratifisert av nesten alle stater. Dette burde være en garanti for at menneskerettighetene er et grunnprinsipp i arbeidet for menneskets velferd over hele verden.

Det er overflødig for Kirken å fastslå hvor nær dette problem er forbundet med dens misjon i verden av i dag. Det angår forutsetningene for nasjonal og internasjonal fred, slik de er blitt erklært i detaljerte dokumenter av Johannes XXIII, det 2. Vatikankonsil og senere Paul VI. Til syvende og sist beror fred på respekt for menneskets ukrenkelige rettigheter, «Opus iustitiae pax». Krig oppstår når menneskerettighetene blir krenket, og medfører enda alvorligere krenkelser. Når de krenkes i fredstid, er det særlig smertelig. Under fremskrittets synspunkt betyr det et ubegripelig anslag mot mennesket, som ikke kan forenes med noe program som gjør krav på å bli kalt menneskevennlig. Og hvilket sosialt, økonomisk eller kulturelt program vil gi avkall på retten til en slik karakteristikk? Vi er fast overbevist om at det ikke finnes noe program i verden i dag hvor ikke mennesket blir stilt i forgrunnen, selv om programmene kan bygge på motstridende ideologier med en ulik tolkning av verden.

På tross av alle slike forutsetninger blir menneskerettighetene krenket. Vi ser for oss konsentrasjonsleire, vold, tortur og diskriminering i mange former. Dette må være en følge av andre premisser, som underminerer og ofte opphever virkningen av de menneskevennlige målsetninger som moderne programmer og systemer bygger på. Derfor vil det nødvendigvis være en plikt stadig å revidere programmene med de objektive og ukrenkelige menneskerettigheter for øyet.

Menneskerettserklæringen, som er forbundet med opprettelsen av De forente nasjoners organisasjon, hadde som mål ikke bare å ta avstand fra de fryktelige erfaringer fra siste verdenskrig. Den ville også legge grunnlaget for en stadig revisjon av programmer, systemer og styreformer nettopp ut fra denne bestemte synsvinkel, nemlig menneskets vel, eller la oss si personens vel, i det samfunn hvor han lever. Personens velferd er en avgjørende faktor for også samfunnets velferd, og må være den viktigste målestokk for alle programmer, systemer og styreformer. I motsatt fall er mennesket dømt til mange lidelser selv i fredstid. I tillegg utvikles da forskjellige former for dominans, diktatur, nykolonialisme og imperialisme, som er en trussel mot det harmoniske forhold nasjonene imellom. Det er et talende faktum, bekreftet gang på gang av historien, at krenkelse av menneskerettighetene går hånd i hånd med krenkelse av andre nasjoners rettigheter. For mennesket er knyttet til sin nasjon med organiske bånd, som til en stor familie.

Alt da diktaturet bygget seg opp i flere stater i første halvdel av vårt århundre, gav Kirken en klar utredning om sin stilling til slike styreformer. Som vi alle vet førte diktaturet til en fryktelig krig og katastrofe. Tilsynelatende arbeidet de totalitære regjeringer for et høyere gode, nemlig det som var til statens beste. Historien skulle imidlertid vise at det bare var for et bestemt parti det var spørsmål om et gode, og at partiet var blitt identifisert med staten. ^[111] I virkeligheten hadde diktaturet innskrenket borgernes rettigheter, og nektet å anerkjenne de ukrenkelige menneskerettigheter som ved midten av vårt århundre ble formulert på et internasjonalt plan. Kirken deler gleden ved denne erobring sammen med alle mennesker av god vilje, alle folk som virkelig elsker rettferdighet. Men den vet at «bokstaven» kan drepe når den står isolert, bare «ånden gir liv». ^[112] Derfor må den stadig spørre, sammen med alle mennesker av god vilje, om menneskerettserklæringen og godtagelsen av dens «bokstav» betyr at dens «ånd» blir etterlevd overalt. Det oppstår sannelig en velbegrunnet frykt for at vi fremdeles er langt fra dette. Til tider er «ånden» i samfunnet og det offentlige liv smertelig i strid med den erklærte «bokstav». En slik tilstand er en tung byrde for de samfunn det gjelder. Et tungt ansvar overfor vedkommende samfunn og menneskets historie faller dermed på dem som bidrar til å opprette slike forhold.

Den viktigste hensikt med staten som politisk samfunn består i at samfunnet og folket som utgjør den, får være herre og hersker over sin egen skjebne. Den hensikten blir ikke virkeliggjort når vi er vitne til at en bestemt gruppe hersker over alle andre samfunnsmedlemmer, i steden for at makten blir utøvd ved faktisk deltagelse av hele samfunnet eller av folket. Dette er viktig i vår tid med dens veldige økning av samfunnsbevisstheten, ettersom det dermed har oppstått et behov hos borgerne for rettmessig deltagelse i det politiske liv. Man må imidlertid ta hensyn til den faktiske situasjon i hvert enkelt folk, og til nødvendigheten av en tilstrekkelig styrke hos de offentlige myndigheter. ^[113] Vi har her spørsmål av førsterangs betydning når det gjelder fremskritt for mennesket selv og den allmene utvikling av dets menneskelighet.

Kirken har alltid lært at det er en plikt å handle til fellesskapets beste, og har i samsvar med denne sin lære oppdradd gode borgere for den enkelte stat. Videre har den alltid lært at maktens første plikt er omsorg for alt som tjener til samfunnets felles beste. Det er dette som gjør makten berettiget. Ut fra disse objektive etiske premisser kan makten oppfattes som berettiget bare når den viser respekt for de allmene og ukrenkelige menneskerettigheter. Det felles beste som statsmyndighetene tjener, kan bare bli helt ut virkeliggjort når alle borgere er sikre på at deres rettigheter blir respektert. Det motsatte fører til en oppløsning av samfunnet, motstand fra borgernes side mot myndighetene, eller til en situasjon preget av undertrykkelse, trusler, vold og terror, som vi har mange eksempler på fra diktaturstatene. Menneskerettighetsprinsippet er således i høy grad forbundet med rettferdighet i samfunnet, og er det mål som kan brukes for å kontrollere om politiske organer øver en rettferdig praksis.

Med rette blir religionsfrihet og samvittighetsfrihet regnet med blant menneskerettighetene. Det 2. Vatikankonsil anså det som viktig og nødvendig å utarbeide en lang erklæring om emnet. Det er det dokument som blir kalt «Dignitatis Humanae» ^[114]. Her behandles spørsmålet ikke bare fra den teologiske side, men også fra naturrettens synspunkt, det vil si fra den «rent menneskelige» side, ut fra premisser gitt ved den menneskelige erfaring. Innskrenkning av religionsfriheten for enkeltmennesker og samfunn er ikke bare en smertelig erfaring. Fremfor alt er det et angrep på menneskets verdighet, uansett hvilken religion de angjeldende tilhører, eller hvilke ideer de har om verden. Innskrenking og krenkelse av religionsfriheten står i motsetning til menneskets verdighet og dets objektive rettigheter. Det nevnte konsildokument definerer klart nok hva innskrenking eller krenkelse av religionsfriheten er. Her står vi utvilsomt overfor urettferdighet mot det innerste i mennesket, mot det sant menneskelige. Endog vantro, religiøs likegyldighet og ateisme, sett som menneskelige fenomener, kan bare forstås i forhold til religion og tro. Allerede ut fra en rent menneskelig betraktning er det derfor vanskelig å godta en holdning som gir gudløsheten alene livets rett i samfunnsliv og offentlighet, slik at de troende i Prinsippet bare blir tålt, eller behandlet som annenrangs borgere, eller endog helt berøvet sine borgerrettigheter, noe som har hendt.

Selv om det her blir i korthet, må dette emnet tas med, fordi det inngår i menneskets innviklede situasjon i verden av i dag. Det viser klart i hvilken grad dets situasjon er tynget av fordommer og urettferdighet. Når vi avstår fra å gå i detalj i en sak der vi burde ha særlig rett og plikt til å gjøre det, er det først og fremst fordi vi blir ledet av tro på den frelsende makt i Kristi kors, sammen med alle dem som blir utsatt for diskriminering eller lider forfølgelse for Guds navns skyld. Ut fra mitt embede vil jeg imidlertid appellere på vegne av alle troende i verden til dem som er ansvarlige for organiseringen av samfunnslivet og det offentlige liv. Jeg vil alvorlig be dem om å respektere religionens rettigheter og Kirkens gjerning. Vi ber ikke om privilegier, bare om respekt for en elementær rett. At retten til religionsfrihet blir respektert, er en av de viktigste prøver på menneskets sanne fremskritt i hvilken som helst stat, hvilket som helst samfunn, system eller miljø.