Kirkens ansvar for sannheten

19. I lyset av det 2. Vatikankonsils lære fremtrer Kirken som ansvarlig for Guds sannhet. Dypt beveget hører vi Kristus selv uttale: «Det ord dere hører, er ikke mitt, men min Fars, han som har sendt meg» ^[141]. I vår Mesters erklæring merker vi ansvaret for den åpenbarte sannhet, som er Guds egen «eiendom». Endog han, den eneste sønn «som dveler i Faderens favn», ^[142] finner det nødvendig å understreke dette. Han handler i full troskap mot sannhetens guddommelige opphav når han som profet og lærer kunngjør denne. Kirken må vise den samme absolutte troskap både når den lærer og når den bekjenner sin tro. Troen som en helt egen overnaturlig dyd, inngydt i menneskets ånd, gjør oss delaktige i kunnskapen om Gud. Den er vårt svar på hans åpenbarte ord. Derfor er det nødvendig når Kirken bekjenner og lærer troen, at den strengt holder seg til Guds sannhet ^[143] og omsetter den i aktive holdninger bestemt av «lydighet i harmoni med fornuften». ^[144] Av omsorg for Guds Sannhet gav Kristus selv løfte til Kirken om en særlig bistand fra sannhetens Ånd. Han gav ufeilbarlighetens gave ^[145] til dem som han betrodde det mandat å kunngjøre og lære denne sannhet ^[146], et punkt som ble klart definert av det 1. Vatikankonsil ^[147] og gjentatt av det 2. Vatikankonsil. ^[148] Dertil har han utrustet hele Guds folk med en spesiell sans, et særlig trosinstinkt. ^[149]

Vi er altså delaktige i Kristi profetiske misjon. Derfor tjener vi Guds sannhet i Kirken sammen med ham. Å være ansvarlig for denne sannhet betyr også å elske den og søke å forstå den mest mulig eksakt for å bringe den nærmere oss selv og andre. Den har en fylde av frelseskraft og herlighet, den er dyp, men samtidig enkel. Vår kjærlighet og vår streben etter å forstå sannheten må gå hånd i hånd, som Kirkens helgener bekrefter det i sin livshistorie. For dem strålte det sanne lys, det som belyser Guds sannhet og bringer Guds virkelighet nær. For de nærmet seg denne sannhet med ærbødighet og kjærlighet, i første rekke kjærlighet til Kristus, sannhetens levende ord, dernest kjærlighet til alt han har formidlet som menneske i evangeliet, tradisjonen og teologien. I dag trenger vi fremdeles og fremfor alt en slik forståelse og tolkning av Guds ord. Vi trenger en slik teologi. For Kirken, Guds folk, har teologien stor betydning, og har alltid hatt det. Den er nødvendig for at de på fruktbar måte, som klart tenkende og skapende mennesker, skal kunne delta i Kristi profetiske misjon. Når teologene som tjenere for Guds sannhet vier sine studier og sitt arbeid til en stadig dypere forståelse av sannheten, må de aldri miste av syne hvor viktig deres tjeneste er, som det er uttrykt i begrepet «intellectus fidei». Dette begrep uttrykker på en måte en funksjon i to retninger, på linje med sitatet fra St. Augustin: «Intellege, ut credas - crede, ut intellegas». ^[150] Det fungerer riktig når teologene søker å tjene læreautoriteten. Den er i Kirken betrodd biskopene, som med hierarkiske bånd er forenet med Peters etterfølger. Teologene må videre stille seg til tjeneste i undervisning og pastoral omsorg som er deres spesielle oppgaver, og i apostolisk virke sammen med hele Guds folk.

Som tidligere og kanskje mer enn tidligere er teologene og alle kunnskapsrike personer i Kirken kalt til å forene troen med lærdom og visdom for at tro og viten skal kunne virke sammen. Om dette leser vi i en bønn i liturgien til minne om kirkelæreren St. Albert. Det er en oppgave som i dag er blitt meget større fordi menneskene har nådd lenger i lærdom, både metodisk og hva angår kunnskaper om verden og mennesket selv. Det gjelder både de eksakte og de humanistiske vitenskaper, så vel som filosofien som er nær forbundet med teologien, slik det annet Vatikankonsil minnet om. ^[151]

Når menneskenes allmene kunnskaper stadig blir utvidet og dertil differensiert, må også troslæren bli gjenstand for grundig forskning. Storheten i de åpenbarte mysterier må bli klarere fremstilt, og man må utdype forståelsen av sannheten, som har Gud som sitt eneste og høye opphav. Et visst mangfold hva metoder angår kan være tillatt og endog ønskelig i dette veldige arbeid. Men man kan ikke fravike enheten som grunnlag når det gjelder læren om tro og moral, som er arbeidets mål. Følgelig er det et ufravikelig krav at teologien samarbeider med læreautoriteten. Alle teologer må være helt på det rene med hva Kristus selv fastslo med sin erklæring: «Det ord dere hører, er ikke mitt, men min Fars, han som har sendt meg». ^[152] Ingen kan derfor gjøre teologi til rett og slett en fremstilling av sine egne ideer. Alle teologer må forstå at de har som oppdrag å lære sannheten, en oppgave som Kirken er ansvarlig for.

Delaktigheten i Kristi profetiske embede bestemmer hele Kirkens liv i dens grunnleggende dimensjon. En særlig delaktighet i profetembedet tilfaller Kirkens hyrder, de som stadig og på ulike måter lærer, forkynner og formidler læresetningene i kristen tro og moral. Deres lærevirksomhet, både dens misjonerende og dens alminnelige side, hjelper til å samle Guds folk rundt Kristus. Denne undervisning forbereder deltagelsen i eukaristien og viser veiene for det sakramentale liv. Bispesynoden i 1977 viet katekesen i den moderne verden en særlig oppmerksomhet. De bearbeidede resultater av dens drøftelser, erfaringer og forslag vil om kort tid foreligge i et spesielt pavelig dokument etter henstilling fra deltagerne i synoden. Katekese er en permanent og viktig form for kirkelig virksomhet, hvor Kirkens profetiske nådegave kommer til uttrykk. Vitnesbyrd og lære går hånd i hånd. Selv om det her i første rekke er tale om prestene, må vi også nevne det store antall menn og kvinner i de religiøse ordener som ofrer seg for kateketisk virksomhet av kjærlighet til sin guddommelige Herre. Og endelig må vi ikke glemme de mange legfolk som her finner uttrykk for sin tro og sitt apostoliske ansvar.

I økende grad må vi tilstrebe at de ulike former for katekese på forskjellige plan skal kunne vitne om hele Guds folks delaktighet i Kristi profetiske gjerning. Vi begynner på grunnplanet, med familiekatekesen, altså foreldrenes opplæring av sine barn i kristendom. Ut fra det faktum at Kristi profetiske gjerning gjelder alle, må Kirkens ansvar for Guds sannhet deles av alle, men på forskjellig måte. Hva skal vi i denne sammenheng si om spesialister i de ulike disipliner, representanter for naturvitenskap og humanistisk vitenskap, doktorer, jurister, kunstnere og teknikere, lærere på forskjellig nivå og innen de ulike fagområder? Som tilhørende Guds folk har de alle sin bestemte rolle i Kristi profetiske misjon og i tjenesten for Guds sannhet. De kan blant annet vise en oppriktig holdning til sannheten, uansett område. Når de underviser andre, kan de gjøre det slik at elevenes kjærlighet og rettferdighet utvikles. Ansvarsfølelse overfor sannheten er et av de viktigste kontaktpunkter mellom Kirken og det enkelte menneske, og det er et hovedkrav, avgjørende for menneskets kall innenfor Kirkens fellesskap. Kirken i dag, ledet av ansvarsfølelse overfor sannheten, må arbeide videre i troskap mot sin egen natur. Dette innebærer troskap mot den profetiske misjon som kommer fra Kristus selv: «Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere. - Motta den hellige Ånd!» ^[153]