Eukaristi og bot

20. Kirken har del i frelsesmysteriet, det vil si i Jesu Kristi frelsesverk. Ved troskap mot ordet og tjeneste for sannheten har den del i sin Herres evangelium. Men ved en ydmyk holdning, full av håp og kjærlighet, har den også del i den kraft som utgår fra hans frelsesgjerning. Denne kraft blir uttrykt og bevart i sakramental form, særlig i eukaristien ^[154], som er sentrum og høydepunkt i det sakramentale liv. Ved sakramentene mottar hver enkelt kristen den frelsende kraft fra Kristi verk. Det begynner med dåpens mysterium. Ved dåpen blir vi «begravet» med Kristus for at vi også skal bli delaktige i hans oppstandelse ^[155] som Apostelen lærer. I lys av denne lære ser vi klarere hvorfor Kirkens og den enkelte kristnes sakramentale liv når sitt høydepunkt og sin fylde i eukaristien. Etter Kristi vilje er dette sakrament en stadig fornyelse av hans offer, det offer av seg selv som han frembød for Faderen på korsets alter. Faderen tok imot offeret, og til gjengjeld for dette totale offer fra sønnens side, han som «ble lydig til døden» ^[156], skjenket Faderen en gave til menneskene. Faderen, som selv er livets opphav og den opprinnelige livgiver, skjenket menneskene et nytt og evig liv i oppstandelsen. Det nye liv innebærer den legemlige forherligelse av den korsfestede Kristus, noe som ble et mektig tegn på den nye gave til menneskeslekten, den hellige Ånds gave. Gjennom Ånden blir det guddommelige liv, det liv som Faderen har i seg selv og gir til sin sønn ^[157], meddelt alle mennesker som er forenet med Kristus.

Eukaristien er det mest fullkomne sakrament. Ved å feire og motta eukaristien forener vi oss med Kristus i himmelen og på jorden, han som trer frem som vår hjelper for Faderen. ^[158] Men alltid blir vi forenet med ham gjennom hans offer. Det er ved det han har frelst oss, slik at vi «er kjøpt, og prisen betalt». ^[159] Prisen på vår frelse er et ytterligere bevis på menneskets verdi i Guds øyne og på vår verdighet i Kristus. For ved å bli «Guds barn» ^[160], ved å få sønnekår ^[161], blir vi også i likhet med ham «et herskerfolk og prester» og «et kongelig presteskap». ^[162] Det vil si at vi har del i den enestående og uforstanderlige gjenopprettelse av menneskets og verdens forhold til Faderen, virket én gang for alle av ham som både er den evige sønn ^[163] og et virkelig menneske. Eukaristien er det sakrament hvor vårt nye liv kommer mest fullstendig frem. Her er det at Kristus selv uopphørlig og stadig på ny måte gir det vitnesbyrd i den hellige Ånd til vår ånd ^[164] at hver enkelt av oss har adgang til forsoningens frukter. Han selv har som Guds sønn brakt oss forsoning med Gud, ^[165] og han har selv gjort og gjør forsoningen til en levende og virksom realitet iblant oss gjennom Kirkens tjeneste.

Det er en viktig sannhet både for lære og liv at eukaristien bygger Kirken ^[166], bygger den som Gudsfolkets virkelige samfunn, som de troendes forsamling med de samme enhetens tegn som hos apostlene og Herrens første disipler. Eukaristien bygger stadig på nytt dette samfunn og denne enhet, reiser og fornyer på Kristi offers grunn, da den er en feiring til minne om hans død på korset ^[167], prisen for vår frelse. I eukaristien berører vi på en måte mysteriet om Herrens legeme og blod, som selve innstiftelsesordene er et vitnesbyrd om. De samme ord som ble brukt ved eukaristiens innstiftelse, er de ord som stadig om igjen blir uttalt ved eukaristifeiringen av dem som er kalt til denne tjeneste i Kirken.

Kirken lever ved eukaristien, ved dette sakraments fylde. Dets veldige innhold og betydning er ofte blitt uttrykt av Kirkens læreembede fra de eldste tider og frem til våre dager. ^[168] Store anstrengelser har vært gjort for å trenge inn i læren om eukaristien, av teologer, av menn i bønn og med dyp tro, av asketer og mystikere, i full troskap mot det eukaristiske mysterium. Men vi kan likevel si med sikkerhet at vi bare er kommet til terskelen. For vi kan ikke gripe og omsette i ord hva eukaristien er i hele sin fylde, hva den uttrykker og hva den virker. I sannhet, eukaristien er det uutsigelige sakrament. For Kirken som Guds folk er det imidlertid viktigst å leve det eukaristiske liv, som ikke bare er en plikt, men fremfor alt en klar nådegave og en kilde til overnaturlig styrke. Kirken må stadig ha fremgang i det eukaristiske liv og den eukaristiske fromhet og vokse åndelig i en eukaristisk atmosfære.

Det er utillatelig å redusere dette høyhellige sakraments storhet og betydning i tanke, liv eller gjerning. Det er på samme tid et offersakrament, et fellesskapets sakrament og et nærværets sakrament. Selv om det er sant at eukaristien alltid har vært og fortsatt vil være det klareste tegn på søskenforholdet mellom Kristi disipler og bekjennere, må det ikke benyttes bare som en «anledning» til å demonstrere dette søskenforhold. Når Herrens legemes og blods sakrament blir feiret, da må hele storheten i det guddommelige mysterium respekteres, likeså den fulle betydning av det sakramentale tegn. Her er Kristus virkelig tilstede og blir tatt imot, sjelen blir fylt av nåde, og det blir gitt løfte om evig herlighet ^[169] Det må derfor være en selvfølgelig plikt å følge de liturgiske regler nøye og vise omhu i alt som gjelder gudstjenesten. Og det blir desto mer en plikt fordi Gud hengir seg til oss med grenseløs tillit i dette sakramentale tegn. Det er som om han ser bort fra vår menneskelige svakhet, vår uverdighet, vanens makt, rutine, og endog muligheten for forhånelse. Alle som tilhører Kirken, og særlig biskoper og prester, må være årvåkne og kjenne ansvar for at dette kjærlighetens sakrament er sentrum for Guds folks liv. Gjennom den eukaristiske gudstjeneste må Kristus få igjen «kjærlighet for kjærlighet» og i sannhet bli «vår sjels liv». ^[170] På den annen side kan vi heller ikke glemme de følgende ord av apostelen Paulus: «Så får da enhver prøve seg selv før han spiser av brødet og drikker av kalken». ^[171]

Apostelens oppfordring viser, i det minste indirekte, at det er en nær forbindelse mellom eukaristi og bot. Og Kristi første ord da han begynte sin forkynnergjerning, innledningen til hans evangelium, var disse: «Vend om, og tro på evangeliet» (metanoeite) ^[172]. Lidelsens, korsets og oppstandelsens sakrament synes derfor å forsterke dette kall i vår sjel på en helt særlig måte. Slik blir eukaristien og boten to dimensjoner i et sant kristenliv i samsvar med evangeliets ånd. Den Kristus som innbyr oss til eukaristiens feiring og måltid, er alltid den samme Kristus som formaner oss til bot og gjentar sitt «vend om» ^[173]. Dersom vi ikke stadig på nytt bestreber oss på omvendelse, da vil heller ikke mottagelsen av eukaristien ha sin fulle frelsende virkning. Og vi vil miste, i det minste delvis, den spesielle villighet til å bringe Gud det åndelige offer ^[174] som på en så viktig måte gjør oss delaktige i Kristi gjerning som prest. Hos Kristus er den prestelige gjerning forbundet med hans offer, hans hengivelse til Faderen. Fordi hans hengivelse er uten grenser, vekker den en trang i oss mennesker som er underlagt så mange slags begrensninger, en trang til å vende seg til Gud på en stadig modnere måte og ved en konstant og stadig dypere omvendelse.

I de senere år er det blitt gjort meget i den kirkelige praksis for å fremheve fellesskapsaspektet ved boten og særlig ved botens sakrament. Dette er i overensstemmelse med de eldste tradisjoner i Kirken. Men vi kan ikke glemme at omvendelse er en indre og dypt personlig sak, noe den enkelte ikke kan overlate til andre eller til fellesskapet. Selv om deltagelse i botsgudstjeneste sammen med andre troende er en stor hjelp til personlig omvendelse, må selve omvendelseshandlingen i siste instans være en beslutning hos den enkelte. Som Salmisten må han stille seg foran Gud, og fra dypet av sin samvittighet, med sin opplevelse av skyld og i tillit til Gud bekjenne: «Mot deg - har jeg syndet». ^[175] Kirken holder trofast på sin århundrelange praksis når det gjelder botens sakrament, med personlig bekjennelse, anger og forsett om forbedring og soning. Derved forsvarer Kirken den enkelte menneskesjels rettighet, menneskets rett til et personlig møte med den korsfestede Kristus som meddeler syndenes forlatelse, med Kristus som gjennom presten sier i forsoningens sakrament: «Dine synder er deg tilgitt» ^[176] - «gå, og synd ikke mer». ^[177] Også for Kristus er det en klar rett å få møte alle de mennesker som han har gjenløst, få møte hver enkelt av oss i dette sentrale øyeblikk i sjelens liv, omvendelsens og tilgivelsens øyeblikk. Ved å ta vare på botens sakrament bekrefter Kirken sin tro på frelsesmysteriet som en levende og livgivende realitet, som svarer til menneskets indre virkelighet, til dets skyld og også til samvittighetens lengsel. «Velsignet er de som hungrer og tørster etter Guds rettferdighet, for de skal få stillet sin sult.» ^[178] Botens sakrament er middel til å mette mennesket med rettferdighet fra Frelseren selv.

Kirken i vår tid samler seg på en særlig måte om eukaristien. Man ønsker at det eukaristiske fellesskap må bli et tegn på alle kristnes enhet som litt etter litt vokser frem. I en slik situasjon må man føle et sterkt behov for bot, både i dens sakramentale form ^[179] og som holdning. Den sistnevnte side ved boten er omtalt av Paul VI i den apostoliske konstitusjon «Paenitemini» ^[180]. Å omsette «Paenitemini»s lære i praksis, er en oppgave for Kirken. Det er et emne vi må utforske grundig og tenke gjennom i fellesskap. Nye avgjørelser må fattes i pastoral kollegial ånd og med respekt både for ulike tradisjoner og for menneskenes forskjellige livsforhold i dag. Men det er sikkert at Kirken i den nye adventstid, den Kirke som uten opphør forbereder Herrens gjenkomst, må være eukaristiens og botens Kirke. Bare når man ser dens liv og arbeid i dette åndelige lys, fremtrer den som Kirken «in statu missionis», den guddommelige misjons Kirke, slik det 2. Vatikankonsil har fastslått.