Vår mor som vi skjenker vår tiltro

22. Når jeg nå ved åpningen av dette nye pontifikat vender mine tanker og mitt hjerte til menneskenes Frelser, ønsker jeg med dette å trenge inn til de dypeste pulsslag i Kirkens liv. Hvis Kirken virkelig lever sitt liv, er det fordi den kan hente liv fra Kristus. Han ønsker alltid bare ett, nemlig at vi skal ha liv, og det i overflod. ^[188] Hans egen fylde av liv er også for oss mennesker. Følgelig blir Kirken en kirke av virkelig levende mennesker først når den blir ett med alle frelsesmysteriets rikdommer. Menneskene har liv fordi det blir gitt dem innenfra ved sannhetens Ånd ^[189] og de lever i den kjærlighet som den hellige Ånd har utgytt i deres hjerter. ^[190] Målet for all tjeneste i Kirken, det være seg apostolisk, pastoral, prestelig eller episkopal tjeneste, er å opprettholde denne dynamiske forbindelse mellom frelsesmysteriet og hvert enkelt menneske.

Dersom vi innser at dette er vår oppgave, da forstår vi bedre hva det betyr når vi sier at Kirken er mor. ^[191] Vi forstår også hva det betyr når vi sier at Kirken trenger en mor, til alle tider, men særlig i vår tid. Vi skylder fedrene fra det 2. Vatikankonsil en særlig takk fordi de uttrykte denne sannhet med dens rike mariologiske lære i konstitusjonen «Lumen Gentium». ^[192] Inspirert av konsilets lære erklærte Paul VI Kristi mor for «Kirkens mor» ^[193], en tittel som er blitt kjent viden om. For hans uverdige etterfølger må det derfor være tillatt å vende seg til Maria som Kirkens mor mot slutten av disse refleksjoner som det synes betimelig å gjøre seg ved begynnelsen av hans tjeneste som pave. På grunn av den evige Faders uutgrunnelige utvelgelse ^[194] og ved spesielt virke av kjærlighetens Ånd ^[195] gav hun menneskelig liv til Guds sønn, «han som er alle tings opphav og mål» ^[196], han som meddeler utvelgelsens nåde og verdighet til hele Guds folk. Derfor er Maria Kirkens mor. Med klare ord og på en måte som er lett forståelig for enhver sjel og ethvert hjerte har hennes sønn utvidet grensene for hennes moderskap. Da han var løftet opp på korset, betegnet han sin kjære disippel som hennes sønn. ^[197] Den hellige Ånd inspirerte henne til å forbli sammen med apostlene i den sal hvor de vanligvis holdt til. Her var hun fordypet i bønn og forventning etter Herrens himmelfart og inntil pinsedagen, da Kirken ble født i synlig form, da den kom frem fra mørket. ^[198] Alle senere generasjoner av disipler, alle som bekjenner og elsker Kristus i likhet med apostelen Johannes, har i åndelig forstand tatt denne mor inn i sitt hjem. ^[199] Slik ble hun delaktig i frelseshistorien og i Kirkens misjon helt fra begynnelsen, det vil si fra bebudelsens øyeblikk. Også alle vi som utgjør vår tids slektsledd av Kristi disipler, ønsker å forene oss med henne på en særlig måte. Vi gjør det i tilknytning til våre eldste tradisjoner og med full respekt og kjærlighet til medlemmene av alle kristne samfunn.

Vi gjør det fordi vi blir drevet av en dyp trang til tro, håp og kjærlighet. I denne vanskelige og ansvarsfulle fase i Kirkens og menneskeslektens historie føler vi et særlig behov for å vende oss til Kristus, som er Kirkens Herre og historiens Herre på grunn av frelsesmysteriet. Vi tror at ingen kan føre oss inn i de guddommelige og menneskelige dimensjoner i dette mysterium slik som Maria kan det. For ingen er blitt ført inn i det av Gud selv slik som hun. Den helt særegne nåde som følger det å være Guds mor, ligger nettopp i dette.. Hennes verdighet som mor er enestående, noe tilsvarende vil aldri mer forekomme i menneskeslektens historie. Men Maria, Kristi mor, har også en enestående plass i Guds plan for menneskenes frelse. Hennes delaktighet i frelsesmysteriet er unik, både i dybde og rekkevidde.

Vi kan si at frelsesmysteriet fikk form under hjertet til en jomfru i Nasaret da hun uttalte sitt «Det skje -». Dette hjerte, samtidig en jomfrus og en mors hjerte, har alltid siden fulgt sønnens virksomhet. Under den hellige Ånds særlige virke har det gått ut til alle dem som Kristus har omsluttet med sin uoppslitelige kjærlighet. Derfor må hennes hjerte ha en mors utrettelighet. Det mest karakteristiske ved den morskjærlighet som Guds mor føyer inn i frelsesmysteriet og inn i Kirkens liv, er dens usedvanlige nærhet til mennesket og alt som hender mennesket. Denne nærhet er morsmysteriets vesen. Kirken, som ser hen til Maria med ubetinget kjærlighet og håp, ønsker å tilegne seg morsmysteriet på en stadig dypere måte. For her gjenfinner Kirken veien for sitt daglige liv, som er hver enkelt menneskelige person.

Faderens evige kjærlighet ble åpenbart i menneskeslektens historie gjennom sønnen som Faderen gav «for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie». ^[200] Gjennom Maria, vår mor, kommer hans kjærlighet nærmere hver enkelt av oss og får uttrykksformer som gjør den lettere å forstå og få del i for hver enkelt. Derfor må Maria være med på alle de veier som Kirken går i sitt daglige liv. Gjennom hans mors nærvær får Kirken visshet for at den virkelig lever sin Herres og Mesters liv og at den lever frelsesmysteriet i hele dets livgivende dybde og fylde. Kirken har i dag slått rot på mange områder av menneskehetens liv. Derfor trenger den visshet, og man kan gjerne si erfaring, for at den er nær menneskene. Nær hver enkelt person, en Kirke for hver enkelt, en Kirke for Guds folk.

I sin første encyklika pekte Paul VI på de veier som Kirken må gå. Når vi er oss bevisst at alle disse veier er absolutt nødvendige og dertil øyner de vanskeligheter som hoper seg opp, og når vi ser alle oppgavene underveis, da føler vi alle desto sterkere behovet for en nær forbindelse med Kristus. Vi hører i vårt indre, som et ekko, de ord han sa: «Skilt fra meg kan dere ingenting gjøre.» ^[201] Vi føler at vi trenger et sterkt, varmt og voksende bønneliv i hele Kirken, ja, vi føler bønnen som en tvingende nødvendighet. Bare bønn kan forhindre at de mange og store oppgaver og vanskeligheter fører til kriser. Isteden kan de bli anledning og grunnlag for stadig sterkere og mer moden innsats under Guds folks vandring mot løftets land nå i denne sluttfase av det annet årtusen. Når jeg ender disse betraktninger med en varm og ærbødig oppfordring til bønn, ønsker jeg at Kirken må hengi seg i bønn sammen med Maria, Jesu mor, ^[202] slik som Herrens apostler og disipler gjorde i Jerusalem i tiden etter hans himmelfart. ^[203] Men først og fremst ber jeg Maria så inderlig jeg kan, at hun, Kirkens mor i himmelen, må vise oss sin godhet og vie seg til denne bønn i menneskeslektens nye adventstid. At hun må be sammen med oss som utgjør Kirken, hennes sønns mystiske legeme. Ved denne bønn håper jeg at vi skal kunne motta den hellige Ånd som blir utgytt over oss ^[204] og derved bli Kristi vitner «like til jordens grenser» ^[205] i likhet med dem som gikk ut fra salen i Jerusalem på pinsedagen.

Med apostolisk velsignelse.

Gitt i Rom, i St. Peters Stol, den 4. mars, første søndag i fasten, 1979, det første år av mitt pontifikat.

Johannes Paul II