Mot slutten av det annet årtusen

1. Menneskenes Frelser, Jesus Kristus, er universets og historiens sentrum. Til ham går mine tanker og mitt hjerte i dette alvorsfulle øyeblikk i verdens historie som Kirken og hele den menneskelige familie nå opplever. I denne tid, nær opp mot året 2000, har Gud etter sin skjulte plan betrodd meg den tjeneste for hele verden som er forbundet med St. Peters Stol. I dette øyeblikk er det vanskelig å si hvilket merke året 2000 vil etterlate på historiens ansikt eller hva det vil bringe for hvert enkelt folk, nasjon, land og kontinent, selv om det alt blir gjort anstrengelser for å kunne forutse en del hendelser. For Kirken, Guds folk som lever spredt, men ujevnt fordelt helt ut til jordens ytterste grenser, vil det bli året for et stort jubileum. Bortsett fra alle rettelser når det gjelder den kronologiske nøyaktighet, nærmer vi oss det årstall som på en særlig måte vil vekke og fremkalle troens grunnsannhet i våre sinn, den som St. Johannes uttrykker ved begynnelsen av sitt evangelium: «Ordet ble menneske av kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blant oss.» ^[1] Og et annet sted: «Så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne sønn til pris, for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.» ^[2] I en viss forstand er vi også i en ny adventstid, en forventningstid: «Mange ganger og på mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene. Men nå, ved tidenes ende, har han talt til oss gjennom Sønnen» ^[3] - gjennom Sønnen, sitt Ord, som ble menneske og ble født av jomfru Maria. Denne frelseshandling etter Guds kjærlige plan markerer høydepunktet i menneskenes historie. Gud gikk inn i menneskslektens historie, og som menneske tok han del i historien. Han ble en av tusener av millioner mennesker, men var på samme tid den Ene. Gjennom inkarnasjonen gav Gud den dimensjon til menneskenes liv som han hadde tiltenkt menneskene fra først av. Han har skjenket oss denne dimensjon en gang for alle, på en måte som er særegen for ham alene, i samsvar med sin evige kjærlighet og barmhjertighet, og med Guds fulle frihet. Og han har skjenket den med generøsitet. Når vi tenker på arvesynden og menneskenes synder gjennom hele deres historie, når vi tenker på deres villfarelser med intellekt, vilje og hjerte, da kan vi bare istemme liturgiens ord i undring over hans generøsitet: «O, lykkelige synd, - som vant oss så stor en Frelser.» ^[4]