Tillit til sannhetens og kjærlighetens Ånd

3. I full fortrøstning til sannhetens Ånd tar jeg opp den rike arv fra de siste pontifikater. På en fullstendig ny måte, tidligere helt ukjent, er denne arv gått inn i Kirkens bevissthet og har slått dype røtter. Dette skyldes det 2. Vatikankonsil, sammenkalt og åpnet av Johannes XXIII og senere avsluttet med et godt resultat av Paul VI som trofast har satt dets avgjørelser ut i livet. Hans virksomhet hadde jeg selv anledning til å følge på nært hold. Til stadighet undret jeg meg over hans dype visdom og hans mot, og også hans standhaftighet og tålmodighet i den vanskelige periode etter konsilet som falt under hans pontifikat. Som rormann for Kirken, Peters skip, visste han å bevare ro og balanse, endog i de mest kritiske øyeblikk når Kirken syntes å bli rystet innenfra. Uten å vakle holdt han fast ved det håp at Kirken alltid vil stå støtt som en klippe. Det som Ånden sa til Kirken gjennom konsilet, det som Ånden sier gjennom Kirken til alle kirker ^[8], det kan alt sammen bare føre til større modenhet og fasthet for hele Guds folk og til klarere bevissthet om vår frelsesbringende misjon, tross forbigående uro.

Paul VI valgte den nye bevissthet i Kirken i vår tid som første tema i sin viktige encyklika med innledningsordene «Ecclesiam Suam». La meg først henvise til hans encyklika og slutte meg til den i dette dokument som i en viss forstand innleder det nåværende pontifikat. Opplyst og styrket av den hellige Ånd lodder Kirken dypere og dypere både når det gjelder sitt guddommelige mysterium og sin menneskelige misjon, og endog sin menneskelige svakhet. Denne Kirkens forståelse av seg selv er og må være den viktigste kilde til dens kjærlighet, likesom kjærligheten igjen på sin side fremmer og styrker og utdyper dens selvforståelse. Paul VI etterlot oss et vitnesbyrd om en overmåte dyp forståelse av Kirken. Gjennom de mange ting som kom til å utgjøre hans pontifikat, ofte ting som smertet ham, lærte han oss en fryktløs kjærlighet til den. Kirken er, som konsilet fastslår, «et sakrament eller tegn og et middel til inderlig forening med Gud, og til å forene hele menneskeslekten» ^[9].